Om seks uker er det presidentvalg i USA. Amerikanerne skal ta stilling til om de ønsker en gal mann som president, eller om de heller vil ha en rimelig avbalansert og kompetent kvinne. Dette er hva det koker ned til. Her er noe å tenke på: Dick Cheney har sagt offentlig at han vil stemme på Kamala Harris. Om det er noen som tror at Cheney har blitt sosialist på sine gamle dager, så tar han neppe mer enn to salte sild og et gammelt munnspill for å skyte deg i trynet med hagla si. Han har et rykte. Dessuten har den mildt sagt konservative Karl Rove – også kjent som som Satans representant her på jorda – sagt det samme. Ser du alle duene? Det gjør ikke jeg. Dette er tordenfugler. Hvorfor vil de heller ha en demokrat denne gangen? Tja, si det. Hvis jeg må forklare det så kommer du neppe til å forstå det.
Vett og forstand er hva det er. Alle har noe men det er svært ulikt fordelt, nesten som skjønnhet eller et særlig talent for fotball, bortsett fra at “vinnerne” i spillet om intelligens forstår for mye for sitt eget beste. Du vet. Man må være litt dust, litt pikk, litt troll og ganske mye bulldozer for å oppnå det de evneveike mener når de bruker ordet suksess. Penger oppstår jo ikke av seg selv. Man er alltid nødt til å ta dem fra noen. Forklaringene varierer men prinsippet består: Det handler om skattlegging. Et opplegg for å høste fortjeneste av andres arbeid, behov og livsomstendigheter forøvrig, som regel gjennom å “gi dem arbeid” mot et vederlag, som imidlertid bare utgjør en liten fraksjon av det nedlagte arbeidets egentlige verdi. Dette er et klassisk problem. Hvem som eier produksjonsmidlene og det ene med det andre. Ordet jobb fantes ikke i det norske språket før ganske sent på 1800-tallet, og det begynte som et skjellsord. En “jobber” var en svindler og bløffmaker som trikset med papirer, advokater og alt som tilhører kategorien “formelt korrekt” men uten å være rett og rettferdig. Eller et finansielt rovdyr, om du vil. En kannibal, som spiser andre menneskers livsenergi. En wendigo, som de nordamerikanske indianerne ville ha sagt.
Selv har jeg aldri skjønt hva folk ser i Donald Trump, bortsett fra at han sikkert kan være en nyttig idiot i visse begrensede sammenhenger. Han kan jo ikke kontrolleres, ikke engang av seg selv. Hvorfor gi sånne mennesker makt? Jeg begriper det bare ikke. Det er opplagt at det kommer til å gå på trynet, spørsmålet er bare når og hvordan. Pandemien ville sannsynligvis ha spilt seg ut annerledes i USA – da mener jeg først og fremst lavere dødelighet – hvis de hadde hatt en noenlunde oppegående person i den jobben ved det tidspunktet. Du vet. Noen som er mentalt stabil og etter måten normal både i forhold til hvordan de ordlegger seg og hva de gjør. Noen ganger er sånt svært viktig. Noen må være den voksne i rommet, sette ned foten og ta de nødvendige beslutningene. Det er aldri likegyldig hvem som blir gitt politisk makt. Det betyr kanskje ikke noen revolusjonære omveltninger i forhold til alt som de favoriserte velgergruppene ønsker seg når “deres” kandidat vinner – jeg tror for eksempel ikke Dick Cheney ser for seg at Kamala Harris kommer til å føre “hans” type politikk – men viktigere enn dette er alltid at toppsjefen er kompetent, både i faglig og moralsk forstand. Uansett hva annet man kan si om Donald Trump så må man være bra fette inkompetent – i forhold til livet, kjærligheten, jobben og det hele – for å tro at denne groteske karakteren kommer til å gi deg noe som helst av alt du fantaserer om. Herregud. Det mest utrolige med hele opplegget er jo hvor lite sannsynlig det er. Hvis for eksempel en sånn forfatter som Robert Ludlum eller Tom Clancy – som skriver “politiske thrillere” og denslags – omtrent ti år i forveien hadde introdusert et plott som ligner på det som faktisk skjedde da Trump ble valgt til president, så ville de ha blitt avvist på grunn av lav troverdighet. Dette er for usannsynlig. Men nå har det altså skjedd. Skaden lar seg inntil videre ikke måle, men den er utvilsomt “betydelig”. Amerikansk troverdighet i sin mest generelle forstand har fått et så alvorlig skudd for baugen at hele skuta truer med å synke. Dette må de uansett leve med. De har blunket. Alle så det. Ingen kommer til å glemme hva de så. Hva blir det neste? Vi venter og ser. Om seks uker vet vi mer.
