Tør du å sjekke opp noen på byen?

Skamvett er ikke det samme som skamfølelse, mens en uforskammet person har ingen av delene. Skamvett består i hovedsak av at man har dannet seg en god teoretisk oversikt over hva slags atferd som er skammelig, hvordan dette varierer i forhold til selskap og situasjon forøvrig, og ellers det man behøver å vite for å ikke “drite seg ut” på en vanemessig basis. Skamvett er ikke eksakt det samme som god folkeskikk, men de overlapper hverandre ganske bra. Har man det ene så har man sannsynligvis også det andre. Personer som mangler skamvett men som likevel ofte rammes av skamfølelse lider enten allerede av noe slags nevrotisk kompleks eller så kommer de snart til å gjøre det, ettersom angsten for å føle skam biter seg selv i halen og fremkaller nevrotisk “sjenanse” for sosiale situasjoner med tilhørende frykt for å bli avvist, latteliggjort og så videre. De fleste opplever dette ganske sterkt i løpet av ungdomstida, men vokser det senere av seg ettersom de oppdager at alle er redde, ingen har svarene, og de som virker kule er bare flinke til å posere.

På NRK.no fant jeg en artikkel om hvordan folk “finner hverandre” i romantisk forstand nå for tiden. Ikke akkurat overraskende henviser mange til dating over nettet, eller via en “app” på telefonen. Mange blir nærmest sjokkert over tanken på å skulle initiere en kontakt ved å simpelthen innlede en samtale men noen man føler slik interesse for, ute på byen eller hvor det nå måtte være. Tenk om man blir avvist, er argumentet — og mitt eneste svar må bli javel og hva så? Tenk om man ikke blir avvist, er mer hvordan jeg selv tenker, siden jeg jo ikke i utgangspunktet ser noen sterke argumenter verken den ene eller den andre veien. Jeg er ikke spesielt “pen” men jeg er ikke stygg heller. Noen vil sikkert oppfatte det som uforskammet å bli direkte tilsnakket av en fremmed mann, mens andre faktisk foretrekker de mer direkte typene som “kommer til saken” uten noen kleine omveier i form av diverse “patente sjekketriks” som de har lært av noen slags skamløs rundbrenner som måler sin seksuelle suksess i form av antall nedleggelser innenfor et tidsrom, la oss si per måned. Det finnes ikke egentlig noe universelt triks for å komme i kontakt med noen, annet enn å ikke være snål med greia, men bare presentere seg på en ærlig måte sånn som man er. Hvis det “blir noe” kommer de jo uansett til å finne ut alt sånt.

Shopping

Endelig Black Week: Sjekk dagens beste kupp!

Angst er litt vanskelig å definere, men vanligvis kalles det “en vedvarende følelse av uro” som kan gjøre folk ganske skvetne over langen. Selv vil jeg jeg imidlertid si at angst er utkrystallisert frykt som har etablert seg i kroppen fordi man har vent seg til å la sin egen frykt styre avgjørelser i livet på en vanemessig basis. For eksempel vil angsten man eventuelt føler for å ta kontakt med fremmede etterhvert gi seg og forsvinne hvis man omkalfatrer vanemønsteret sitt i en mer sosialt løssluppen retning. Man vil jo raskt oppfatte at det stort sett er helt ufarlig å være mer “omgjengelig” enn man så langt har vært vant til, men ikke uten at man gjør noe aktivt for å overkomme angsten sin. Det store flertall av alle mennesker er etter måten “normale” i den forstand at de i utgangspunktet for det meste er åpne for å danne nye sosiale relasjoner med – dette ligger jo i sakens natur – folk de ikke allerede kjenner, så lenge man ikke “oppfører seg snålt” og snakker alt for mye om kjedelige ting. Ihvertfall er det temmelig usmart å gjøre seg til og lyve om hvem man er, hva man driver med og så videre. Et annet viktig moment å ta med seg er at du kan ikke regne med at alle skal like deg. Sånt skjer bare ikke. Imidlertid er det noen skritt fra det å ikke føle noen seksuell interesse for deg til det å aktivt mislike deg. Det er jo ikke noe argument mot deg at de foretrekker en annen slags type enn deg. Hva så? Det er ikke i utgangspunktet noe personlig, men det kan fort bli det hvis du fortsetter å mase etter at noen har sagt ifra om de ikke er interessert. Fra det punktet av kan ting bare bli verre. Alle vet jo at de som takler avvisning dårlig ofte også er sykelig sjalu – på en paranoid og anklagende måte – når de først er i et forhold. Disse tingene henger typisk sammen.

Generelt sett vet jeg ikke hvor kompetent jeg er til å gi råd om sjekking, enten man er ute etter en kortsiktig seksuell kontakt eller noe slags mer langsiktig opplegg i form av et “forhold”. Jeg har jo aldri hatt noe jeg vil karakterisere som problemer på dette området av livet. Er det et psykopatisk trekk når man aldri har opplevd det som vesentlig hva “de andre” mener om deg og ditt? Jeg hadde selvsagt de normale ungdomsnevrosene i forhold til seksualitet, identitet og alt det der, men jeg ble jo voksen etterhvert. Kanskje til og med litt tidligere enn de fleste siden jeg hadde det man kaller en tidlig pubertet, med “stemmeskifte” i 12-13 års alder oppå det faktum at jeg allerede var ganske “veslevoksen” som personlighetstype. Min erfaring i forhold til “kjønnsproblematikk” er at jeg aldri har opplevd noe sånt. Jeg har aldri vært i stand til å se andre som noe mer eller mindre enn “individer” som alle er koko på hver sin egen sære måte. Jeg forstår “gruppeidentitet” som konsept men jeg har ikke noe personlig forhold til det. Jeg oppfatter det som evneveikt. Eksistensiell feighet om du vil. Det at man for eksempel er “norsk” eller “mann” er jo verken her eller der i forhold til noe man kan kalle personlighetstrekk, så det er ikke noe man kan henvise til på noen saklig måte hvis man skal være ærlig — og det bør man jo. Det følger av dette at “norskhet” eller “mandighet” ikke er en kategori av ting – det finnes en lang rekke av dem – som man bør vektlegge i verken sin egen eller andres fremferd hvis man overhodet har tenkt å finne ut noe om den personen man har foran seg, og ikke minst hva slags personkjemi som eventuelt kan finnes mellom dere. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er “i løgnens ånd” når man prøver å henvise til den eller den gruppetilhørighet når man skal forklare hvem man er og hva man driver med i sitt liv. Etter min mening bør man snakke sant alltid og overalt, fra første øyeblikk av og uten noe tøys. Si ting slik som de er, og – ikke minst – si “jeg vet ikke” når du ikke vet. Dette vil man spare uhorvelig mye energi på over langen. Tenk over saken. Det å “vikle seg inn i et garn av løgner” koster mye tid, fikkel med detaljarbeidet og hodebry ellers, pluss at det uansett typisk eksploderer rett i trynet på deg på et tidspunkt som aldri er et bra tidspunkt. Ting kommer jo alltid frem etterhvert.

Sannheten som konsept befinner seg mer i en moralsk dimensjon enn en ontologisk. (Ontologi = “virkelighetslære”) Man kan ikke selv velge hvordan man skal oppfatte virkeligheten – selv om alle til enhver tid har et stort forbedringspotensial slik sett – men man kan velge hvordan man presenterer sitt eget syn på saken. Det er et tegn på karaktersvakhet hvis man tenker at man selv typisk “har rett” mens de andre typisk “tar feil” mesteparten av tiden når man diskuterer en eller annen sak. “Forskjellig syn” har ikke noe med rett og galt å gjøre, det handler bare om forskjeller i personlighetstrekk som medfører forskjelligartet distribusjon av prioriteringer. Ikke desto mindre finnes kategoriene rett og galt i moralsk forstand, som ikke må forveksles med “virkeligheten”. Moralen er et filter som vi bruker til å moderere vår ytre representasjon av selvet, eller altså når vi skaper den oberverbare virkeligheten. Moral er alltid et valg, det er ikke noe som finnes i noen objektiv forstand selv om man vanligvis kan avlese noens moral i de sporene de etterlater seg. Hvis man ikke har noe bevisst forhold til disse tingene har man heller ingen moral. Det er for eksempel ikke moralsk å være flink og pliktoppfyllende i forhold til oppgaver og påbud som er pålagt deg av andre; dette er en helt annen – men ikke unyttig – type personlighetstrekk. En moralsk person har en intuitiv følelse for hva som er rett og galt, fordi vedkommende har lang øvelse i å oppfatte, assimilere og presentere sannheten om seg selv både foran speilet og foran omverdenen. Det er absurd å snakke om moral hos bløffmakere og lystløgnere fordi det krever jo et solid fundament av amoral for å kunne overleve som sjuskeslusk på dette området. Hvis man får samvittighetsplager av å lyve eller stjele kommer man neppe til å lykkes særlig godt som løgner eller kriminell, for å si det på den måten. Det er jo som vanlig de som nyter denslags som leder an i den evolusjonsmessige statistikken. Vi kan for eksempel nevne Bjørnar Brille eller hvorfor ikke Sindre von Eksistenz som et par kjente tryner fra fjorårets nyhetsbilde med et fellestrekk i deres nærmest kliniske mangel på moralsk gangsyn. Og hva tror du jeg sier om sånt? Bah. Evneveikt. Og da har jeg ikke engang tatt med i betraktningen hva slags politisk blindsone de har sullet rundt i.