Generelt sett bør man ikke føle tilfredsstillelse på andres vegne, det er jo umulig å vite hva de selv tenker og føler ut over hva de sier, som ikke nødvendigvis er hva de egentlig tenker, sånn er jo mennesker, men jeg kunne ikke unngå en distinkt følelse av jesss… da de ga Nobelprisen i “fysiologi og/eller medisin” til Svante Pääbo – avbildet ovenfor i taus samtale med en av sine studieobjekter – for hans arbeid med å kartlegge genomene hos arkaiske mennesketyper, som blant annet har medført at vi nå vet at rundt tre prosent av genomet hos alle moderne folkeslag som ikke er innfødte afrikanere består av arvegods fra neandertalerne. Svante Pääbo fortjente Nobelprisen.
Filosofisk sett er det naturligvis alltid et aktuelt spørsmål hva slags skapninger vi mennesker er, men etikken i det hele er mye mer vag enn genetikken. De harde vitenskapene stiller med materielle bevis der de humanistiske fagene bare kan presentere argumenter, og ikke alltid på noen helt overbevisende måte. Det vi ofte observerer hos mennesker er jo at de kanskje oppfører seg som folk så lenge ting er normale, når det er fred i landet og det ene med det andre, men de slår over til å bli som ville dyr når krisa kommer. Da er det hver mann for seg og alle er sin egen lykkes smed. Som alle vet, det har skjedd mange stygge ting oppigjennom menneskehetens historie.
Si om du for eksempel startet ditt eventyr i denne verden med å bli født i Ukraina for hundre år siden. Da ville du rekke å bli nesten ti år gammel før Holodomor begynte i 1932. Det var kort fortalt en katastrofal hungersnød som tok livet av millioner. Årsaken til at dette skjedde er fremdeles omdiskutert, men min personlige hypotese er at det handlet om inkompetanse. (Man bør som kjent aldri introdusere noen teori om “ond vilje” for noe som lar seg fullstendig forklare med idioti.) Dette var på Stalins tid. Han var veldig selvsikker på en slags måte som jeg forestiller meg man må til visse romerske keisere for å finne maken til, og han likte ikke å bli motsagt. Kort sagt, moderniseringsprogrammet hans var en administrativ og logistisk katastrofe som hadde perverse ringvirkninger.
Har du hørt om bezbozhnikerne? (“De gudløse”.) Dette var flokker av omstreifende barn som hadde gått fullstendig over i Lord of the Flies mode og de gikk til angrep på alt og alle som kunne drepes og spises. Dette var en konsekvens av Holodomor. Folk har jo næringsvett. De ser at det er slutt på all maten så da spurte de seg skal vi ikke bare slakte et av barna? sikkert under den logiske horisont at hvis de klarer seg så kan de alltids lage flere barn. Bezbozhnikerne var barn som hadde unnsluppet denne skjebnen, eller skal vi heller si rømt hjemmefra fordi mor og far ble kannibaler. Hjemmet ble oppløst. Det gikk ikke bra med flesteparten, men noen overlevde, blant annet de som ble arrestert og hensatt i hva som for dem relativt sett var en luksuriøs sovjetisk fangeleir under Stalin. De fikk mat og en seng. Luksus. Han som ble født i 1923 og som overlende Holodomor ved å havne i fangeleir ville vært 20 år gammel da nazistene kom. Ikke lenge etter ble de tilbudt amnesti mot å verve seg til tjeneste ved fronten.
Fra det ene til det andre. Det var ingen søndagsskole å være soldat i Den røde hær på den tiden. Men hvis de overlevde dette også ville de noe senere bli sendt tilbake til fangeleiren, bare at nå ble de betraktet som suki, et ord som betyr hunn-hund, men på norsk ville man brukt ordet fitte som nedsettende betegnelse av samme kaliber, om “en mann som lar seg føkke av myndighetene” og dermed havnet de nederst på rangstigen i Stalins fengsel. Men der ville de jo ikke være, så derfor hadde man i Sovjetunionen på 50-tallet det som ble kalt sukikrigen innenfor fengselsvesenet. Dette skulle komme til å få stor betydning førti år senere, da kapitalismen kom til Russland. Som man kan se av den dystre forhistorien til den profesjonelt kriminelle klassen i Sovjetunionen er det rimelig å regne med at selv de mildeste blant dem var temmelig hardkokte råskinn. Folk blir ikke generelt sett “bedre mennesker” av å utsettes for prøvelser, selv om mange liker å fantasere om dette og dikte seg selv inn i en slags tragediens kontekst. Man kan ikke overleve i helvete uten å bli en jævel. Det finnes ingen romantikk i dette. Det finnes heller ingen vei tilbake. Jævler vet ting om livet som “vanlige mennesker” knapt kan forestille seg. Hva kan man gjøre? Det som har skjedd har skjedd. Mange prøver men det lar seg ikke viske bort selv med de sterkeste rusmidler.
