Tidligere en gang skrev jeg noe om at det sannsynligvis ville vært lite poeng i å snakke til en tyve år gammel utgave av meg selv. Dette var en refleksjon som fremkom i en sammenheng hvor noen presenterte utfordringen om hva slags råd man ville gitt en yngre utgave av seg selv. Jeg ville ikke engang ha forsøkt. Jeg mener, jeg husker jo hvordan jeg var. Fullstendig fette idiot. Hvor mye “bedre” jeg har blitt med årene er ikke noe jeg kan si noe om. Jeg måtte for å få objektive synspunkter i så fall ha intervjuet noen uavhengige observatører som både husker meg fra den gangen og som kjenner meg slik jeg er nå i dag. De eneste som faller innenfor kriteriene er diverse familiemedlemmer og gamle venner siden skoledagene, og de kan knapt kalles uavhengige. Uansett, poenget er at hvis en eldre utgave av meg selv – altså slik jeg er nå – hadde prøvd å påvirke eller øve innflytelse på en yngre utgave av meg selv, så er dette fullgodt bevis på at jeg ikke har lært noe som helst. Hakuna matata. Livet går rundt og rundt.
De sier det aldri direkte til trynet mitt, men jeg hører jo det jeg hører: Det finnes folk jeg omgås som synes jeg er en ekstremt fæl fyr, men mitt svar til dem er at de lever i et barns fantasi om hvordan verden burde være. De har ikke vært der jeg har vært og sett det jeg har sett. Jeg møter fenomenet med uforstyrrelig ro. Folk er redde, det er saken. Ikke for meg – det finnes ingen saklig grunn til å være redd meg – men for “livet generelt” — eller skal vi kanskje si døden spesielt. De er jo ikke idioter. De vet at de skal dø. Mitt beste gjettverk er at når folk føler frykt i mitt selskap så er det fordi jeg ikke er redd for døden. Eller for noe som helst annet, for den saks skyld. Sykdom, smerte, forfall og hele den pakka. Jeg har ikke lyst på noen slags form for ond skjebne, men hvis det er hva jeg får så er det slik det er. Jeg har ingen følelser i forhold til det. Slå meg i ansiktet med en hammer hvis du må, men dette kommer ikke på noe slags vis til å påvirke meg. Jeg kommer selvsagt ikke til å like det, men jeg kommer ikke til å blunke heller. Kanskje gjespe – er det virkelig nødvendig å gjøre dette enda en gang? – men det er mange mange år siden jeg forventet noe mer eller bedre fra mennesker.
Jeg pleier å vitse om at jeg er halvt kvinne, på morssiden — men det er en alvorlig sak for enhver som er født mann: Du kommer til å bli din egen far. Dette er ikke noe valg man har. Det er ikke psykologisk. Dette er genetikk. Du er programmert til å bli akkurat slik faren din var, men du behøver ikke nødvendigvis å gjenta hans misgjerninger når det kommer til detaljene i bildet. Likevel finnes det ingen mangel på eksempler innenfor en sosiologisk horisont, for hvordan “arvesynden” manifesterer seg – ofte ubevisst – i handlingsmønstre som danner en form for “ekko” gjennom generasjonene: For eksempel: En voldelig far får ofte voldelige sønner. Ikke i den forstand at historien gjentar seg, det er ikke fullt så banalt, men i den forstand at de ser og lærer. Man har det emosjonelle reportoaret man har. Uansett hva slags fantasifulle historier som finnes om “noe annet” så er den underbevisstheten man må leve med – ditt karma om du vil – det man ble programmert til å bli mens man var liten. Det finnes aldri noe mer enn dette. Hvis faren din var et avskum så er dette også din skjebne. Det vil komme frem, på den ene eller den andre måten. Det krever en overmenneskelig kraftanstrengelse å “snu” disse tendensene.
Hvor er jeg selv i dette bildet? Det vet jeg ikke. Sannsynligvis er jeg akkurat slik faren min var. Jeg hører jo dette ofte nok, men de trekker det bare frem når det er hans positive egenskaper vi snakker om. Det går sikkert an å fremkalle noe slags drama rundt dette, si for eksempel en dritings person som sier å fy faen du er akkurat sånn som far din men jeg ser ikke poenget. Jeg vet allerede at jeg er akkuat som far min. Hva annet kunne jeg blitt? Jeg er jo halvt mann, på farssiden. Jeg er et brutalt avskum som ikke skyr noen ting. Dette er min skjebne. Hva er det meningen at jeg skal gjøre med dette? Jeg har aldri hatt noe valg.
