En dilettant er en person som fremstiller seg selv som fagperson i kunst eller vitenskap, men som ikke har god kjennskap til fagområdet. Dilettant brukes nedsettende. For eksempel kan en person som sier hun kan mye om kunsthistorie, men som egentlig ikke kan noe om faget, kalles en dilettant. Tidligere har dilettant betydd en amatør, det vil si en person som driver med kunst eller vitenskap på hobbybasis, uten å ha det som yrke. Denne betydningen er ikke vanlig å bruke lenger.
(Store norske leksikon)
Jeg oppfatter det ikke som vanlig på norsk å snakke om “renessansemennesker” med mindre vi faktisk snakker om individer som levde i den tidsperioden, mens man på engelsk som regel mener “en person med allsidige interesser” slik det var oppfattet som normalt at de adelige skulle være under modernismens tidlige fremvekst: Det var forventet at samfunnstoppene skulle ha “bred allmenkunnskap” (samt ikke minst “god smak”) i forhold til kunst, filosofi og vitenskap. Standardene for utdannelse var selvsagt helt annerledes på 1500-tallet enn i dag, og det er i lys av dette vi må betrakte begrepet dilettant, som egentlig betyr “en entusiastisk amatør” innenfor et fagområde som ennå ikke har rukket å etablere profesjonelle standarder. For eksempel var alle arkeologer strengt tatt dilettanter helt til langt innpå 1900-tallet, som regel mer opptatt av å fremstille fantasifulle fortellinger om fortidens mennesker enn å etablere noen bevisbasert vitenskap i den forstand. Det var bare unntaksvis at de tidlige arkeologene tok seg bryet med den formen for pedantisk “åstedsetterforskning” som er normalt blant dagens fagfolk, hvor man er svært nøye med å registrere alle funn i sin korrekte kontekst for å danne seg et best mulig helhetsbilde av hva som egentlig foregikk på utgravningsstedet. Det er forsåvidt vanlig blant nåtidens arkeologer å ta pannegrep og stønne når de ser på alt skadeverket som ble gjort av tidligere tiders eventyrere og skattejegere.
Går det an å beskrive konseptet utdannelse som “uvitenhetsbekjempelse”? Jeg synes ikke det. Umiddelbart ser det ut som en litt kunstig (og lite hjelpsom) fokus på det man søker å komme seg bort fra, mens man kanskje heller burde snakke om både en “bevissthetsutvidende” og en disiplinerende effekt som er til positiv nytte ikke bare for det individet som søker lærdom men også for fagområdet i seg selv. For å bli arkeolog i dag kreves det en femårig universitetsutdannelse bare for å tilegne seg den grunnleggende kompetansen, mens det siden er normalt å spesialisere seg videre på mer nisjepreget vis basert i de særinteressene man enten hadde hele tiden eller som man utvikler i løpet av læringsperioden. La oss for eksempel si innenfor emneområdet egyptologi, som av diffuse årsaker fortsatt har et imponerende antall dilettanter – de kaller seg imidlertid “uavhengige forskere” nå – hengende rundt i kulissene med alskens “magefølelser” i forhold til det foreliggende arkeologiske materialet fra Egypt. Faktisk til en slik grad at støyen de skaper ofte trenger gjennom og forpester enhver saklig debatt rundt hva vi vet og ikke vet, samt hva vi kan postulere som “rimelig inferens” basert på det som kan bevises. Jeg kjenner ingen tall for hvor mange prosent god vare og hvor mange prosent bøff som fremstilles på nettet i forhold til “informasjon om egyptiske saker” men det ville forbause meg om ikke de evneveike sitter med det demokratiske flertallet her. Herregud så mye hjernedødt sludder man finner der ute. Det er nesten så man føler på et behov for “uvitenhetsbekjempelse” basert mer i aktiv desinformasjon enn i “ærlig uvitenhet” (i den forstand at man vet at man ikke vet noe, så man søker informasjon som best man kan). Hvilket bringer meg til det poenget jeg prøver å etablere her i dag: Vranglære er et større problem enn uvitenhet. På lignende vis er jaget etter rikdom og status et større problem enn den fattigdommen som man angivelig søker å “bekjempe” med mer eller mindre fantasifulle metoder — slik at rikdomsbekjempelse er hva vi egentlig bør fokusere på. Nærmere bestemt “drømmen om økonomisk uavhengighet” som i forhold til kulturen er omtrent like realistisk som drømmen om å utvikle gjeller og bosette seg i havet. Det handler rett og slett om økonomisk vranglære.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet har ansvar for koordinering av regjeringens arbeid mot fattigdom og å bedre levekårene for sosialt og økonomisk vanskeligstilte. Innsatsen mot fattigdom og for å bedre levekårene for vanskeligstilte omfatter tiltak og virkemidler på flere departementers ansvarsområder. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har ansvaret for å koordinere innenlandsk oppfølging av om å utrydde alle former for fattigdom. Kommunene skal gjennom forebyggende virksomhet, råd, veiledning, økonomisk stønad og andre sosiale tjenester arbeide for at den enkelte settes i stand til å klare seg selv. Kommunene er gjennom sitt ansvar for å forebygge sosiale problemer og bedre levekårene for vanskeligstilte en viktig aktør i innsatsen mot fattigdom. Arbeids- og velferdsdirektoratet forvalter en tilskuddsordning for å stimulere til utvikling av de sosiale tjenestene i NAV-kontoret. Du kan lese mer om ordningen på NAVs nettsider.
(Regjeringen.no)
Dette er selvsagt bare evneveik svada. Det går ikke an å bekjempe fattigdom noe mer enn man kan bekjempe uvitenhet. Problemet består ikke i at noen har mindre enn andre å rutte med, men i at noen føler at de fortjener mer. Vi kan kalle det grådighet men dette er en grov overforenkling av problemet, som i sin ytterste konsekvens handler om kannibalisme. Altså det å “spise” andre folks livsenergi for å styrke sin egen, eller mer presist den formen for mentalitet som går forut for den slags skjendig virksomhet. Når og hvorfor er det greit å ta fra andre for å gi til seg selv? Dette er det fundamentale moralspørsmålet i bildet. De fleste vil være enig i at hvis man gjør en jobb for noen så er det rimelig å kreve betaling. Imidlertid beveger vi oss ut på tynn is i etikken når vi hver dag krever et visst beløp av noen for å ikke plage og banke dem opp. Det siste ser ut som et kriminelt overgrep men det er faktisk det normale grunnlaget for enhver samfunnsdannelse gjennom hele menneskehetens historie. Beskyttelse består jo i å velge den mest kompetente røverbaronen blant alle de omstreifende banditter man må forholde seg til og betale vedkommende et visst beløp for å holde de andre unna. Sosiologen Max Weber definerte en statsmakt som den entitet som har monopol på legitim voldsutøvelse innenfor et avgrenset geografisk område. Dette foregår gjennom å etablere statens typiske attributter, det vil si væpnede styrker, politi, domstoler og det ene med det andre, moderert av et administrativt byråkrati som holder kontroll med og fører regnskap over den daglige driften av statsapparatet. Så langt så vel. Siden tilkommer spørsmålet om hvordan man ansetter – og kvitter seg med – samfunnets toppledelse. Norge er slik sett et konstitusjonelt monarki når det kommer til statens eierstruktur, men et parlamentarisk demokrati når det kommer til det driftstekniske. Formelt sett jobber regjeringen for kongen, men det er stortingsflertallet som “sitter med makten” i den forstand at bare de kan utstede, endre og oppheve samfunnets lover.
Det er ofte litt uklart om folk definerer fattigdom som absolutt eller som relativ ressursknapphet, men ingen diskuterer det at fattigdom er en underpriviligert tilstand i enhver sammenheng. Man har liten til ingen kontroll – ihvertfall ingen følelse av kontroll – over sitt eget liv og sine egne livsbetingelser når man befinner seg i en tilstand av fattigdom, som altså kan måles på ulikt vis, slik at for eksempel en fattig person i Norge kanskje ville fremstå som velhavende etter de standardene som gjelder i Afghanistan eller Somalia. Dette er en ganske grumsete debatt som ikke har noen enkle svar, kanskje ikke engang noen fornuftige spørsmål. “Materiell nød” er jo ikke det samme som “sosialt utenforskap” men begge betraktes som symptomer på fattigdom. At Norge som helhet etter alle de mål som gjelder må betraktes som et rikt land betyr ikke at alle som bor i Norge er rike, eller engang at alle kan bli det. Imidlertid kan vi godt si at det er bedre å være fattig i et godt organisert og “sosialistisk” samfunn som Norge enn å være rik i et gangstervelde som det nåværende og “oligarkiske” Russland — eller for den saks skyld en inhuman rovdyrstat som USA, hvor de har rendyrket den gjensidige utnyttelsens prinsipp til en slik grad at det er vanskelig å se for seg at det noensinne kan ha eksistert et mer hatefullt samfunn enn det amerikanske. Hva dette etter mye om og men koker ned til er hva slags ulikheter man opplever som akseptabelt i det samfunnet man selv er en del av. Det er ganske mye snakk om hva folk “fortjener” og det finnes mange slags drittsekker som laller rundt i noen slags psykotisk fantasi om at de rike blir rike fordi de jobber mer enn alle andre, men sannheten er jo at ingen jobber hardere enn de fattige. Om de aldri kommer seg ut av den hengemyra så skyldes ikke dette “latskap” men at systemet er lagt opp til at noen få skal kunne bli rike ved å manipuleree det på alle andres bekostning. Eller sagt med andre ord: Vi produserer fattigdom fordi vi produserer rikdom. Det ene er integrert i det andre, som en yin-yang-figur.
