Lapskaus er en varm middagsrett tilberedt av (opprinnelig billig) stekt eller kokt kjøtt (som regel av storfekjøtt), poteter og ulike grønnsaker og krydderier. Ingrediensene er skåret i terninger, tilsatt salt og pepper og kokt sammen til ei gryte eller stuing. Lapskaus inneholder vanligvis grønnsaker som gulrøtter, kålrot og løk og kan serveres med flatbrød eller andre typer brød. Kan også tradisjonelt bestå av diverse middagsrester. Ordet har usikkert opphav, men kommer opprinnelig fra nedertysk labskaus eller labskansch og engelsk lobscouse. Ordet lapskaus kan, på samme måte som saus, suppe og grøt, i overført betydning også brukes om «en rotete blanding av noe».
(Wikipedia)
Så vidt jeg kan huske fra kokkeskoledagene har vi variantene lys og mørk lapskaus, hvor den mørke handler om vanlig brun roux til brunet storfekjøtt, pluss hele menasjeriet av grønnsaker, mens lys lapskaus er basert på saltet svinekjøtt og veloutèjevning, forøvrig er alt omtrent likt. Poenget er i ethvert tilfelle å fremstille en næringsrik og mettende varm middagsrett som er “ukomplisert” å lage selv under svært trange og primitive forhold — det vil si et hvilket som helst skipskjøkken “i gamle dager” (og forsåvidt noen ganger ennå). Tradisjonelt er jo lapskaus sjømannsmat, med tydelige topper i popularitet og utbredelse der hvor man også finner et sterkt “maritimt” miljø fra gammelt av. Ikke siter meg på dette for det kan hende jeg bare fantaserer, men jeg mener jeg kan huske at lapskaus også var nominert som kandidat til tittelen den gangen fårikål ble kåret til norsk nasjonalrett, så der har man noe å se to ganger på og si hmm. Selv synes jeg kanskje ikke at noen gryterett som helst – som vel nærmest per definisjon alltid er “en rotete blanding av noe” – fortjener noen spesiell heder ut over det at gryta får jobben gjort når man har et antall sultne folk på døra, dårlig tid, vanskelige forhold ellers og et begrenset utvalg av “gode ingredienser”.
Hvis noen anmelder en bok, film, teaterstykke eller noe, og bruker ordene dette var lapskaus så er det neppe ment som et kompliment, snarere som synonym til “noen slags sammenkokt røre av mer eller mindre ubestemmelige ingredienser” — som i denne sammenheng ofte betyr en dårlig strukturert fortelling. På engelsk bruker man ordet slop (det skal uttales som “slåpp”) om diverse “kreativt venstrehåndsarbeid” av typen mindre begavede men svært dramatiske såpeserier eller diverse støyende opplegg med “kjendiser som konkurrerer om noe”, hvor det ikke er så nøye med de faglige standardene i produksjonen, alt handler uansett bare om masse tøysete ablegøyer, skrik og skrål. Ordet slop (og adjektivsformen “sloppy”) har en “litt” nedsettende betydning som slurv og slurvete, men det er opprinnelig en betegnelse på den kategorien av mat som lapskaus tilhører. Some kind of slop. Det er lett å se hvordan betydningen av ordet har vandret fra å handle om “sammenkokte ingredienser som er vanskelige å identifisere” på matfronten til å bety omtrent det samme innenfor kreative kunstuttrykk. Uansett så fantes ordet “slop” i denne betydningen lenge før nettet ble en greie, så man beholdt bare betegnelsen om den typen innhold folk lager som ikke engang prøver å være noe mer enn støyende tullball uten mål og mening, eventuelt bare “en fyr som sitter og prater” på direktesending og den typen ting. Kanskje det er på tide å komme til poenget? Kunstig intelligens har for tiden litt vind i seilene som “trussel mot de kreative fagene” men foreløpig ser mesteparten ut som reinspikka slop for meg, eller lapskaus om du vil, men så har jeg da heller aldri vært særlig imponert av “spesialeffekter” og denslags. Poenget er at ved dette stadium kan KI lage like bra slop som mennesker, når meningen bare er å fremstille “mildt forvirrende tøys”, men det er langt igjen til Royal Albert Hall, som han der musikeren sa den gangen. Poenget er at jeg tror aldri at KI kommer til å fremstille kunst, men derimot aldri så mye kunstfaglig lapskaus som noensinne, hentet fra hele spekteret av “menneskelige følelser”. Det blir sikkert litt av hvert.
