Ikke siter meg på dette, fordi jeg kunne ikke enkelt finne noen kildeinformasjon da jeg søkte på saken, men noen sa en gang at Spania har en brødlov – innstiftet av Franco en eller annen gang omtrent på 1950-tallet – som påbyr at alle spanske borgere skal ha tilgang til dagsferskt brød uansett hvor avsides de eventuelt bor, og at dette er årsaken til at det er så mye billig brød å få kjøpt overalt og uansett. Idèen er – uten sammenligning forøvrig – litt lik den firmapolicyen som Coca-Cola visstnok følger; at det aldri skal være ubekvemt langt å dra for å kunne kjøpe seg en kald cola, om så bare fra en automat. Poenget er uansett at dette er en “bordet fanger-lov” fordi det er vanskelig å se for seg en politiker som vil ta i saken, eller altså foreslå at man skal gå bort ifra “brødloven” og gjøre ting dyrere og/eller vanskeligere for folk.
Finnes det noe sånt i Norge? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke komme på noe i farta, men det virker for eksempel usannsynlig at noen vil få gjennom en lov som begrenser folks ytringsfrihet, uansett hva slags ytringsmessig søppelfylling nettet har utviklet seg til å bli. Dette er imidlertid ikke noe rettlinjet problem, for å si det mildt. Oppfordring til ulovlige handlinger er et eksempel på noe man kan bli tiltalt og straffet for. Noe annet er spredning av løgn og falske rykter om navngitte personer, eventuelt noen som er så dårlig anonymisert at alle skjønner hvem det er. Og hva med oppfordring til rasisme? Eller den typen virksomhet som faller innunder konseptet stokastisk terrorisme? (Et konkret eksempel på det sistnevnte er det komplekse forholdet mellom bloggeren Fjordman – en rasistisk teoretiker – og terroristen Anders Behring Breivik, som var tildels sterkt influert av Fjordmans bloggervirksomhet. Men alle kjenner jo forsåvidt den historien.)
Det er (dessverre) ikke kriminelt å være naiv, selv om mange bruker uttrykket kriminelt naiv om voksne mennesker som burde ha visst bedre når noe slags jævelskap har skjedd på grunn av noens sløvhet, bevisstløshet, eller hva man nå skal kalle det. Men hvor skal man egentlig trekke streken for hva som er innafor og uttafor? Noen slags grenser må vi jo alle ha for at livet skal kunne fungere i henhold til plan og ønske. I disse dager går debatten ganske hissig for seg i Spania, etter denne affæren med naziopptøyer og rasistisk vold i Torre Pacheco (som jeg forresten ikke har funnet noe om i de norske nyhetskanalene jeg følger, men det er jo på den annen side mye jeg ikke følger, så hvem vet). Ved dette øyeblikk virker det som om politiet har kontroll over ting — men det utlyste “jakten” skulle jo forsåvidt bare vare i tre dager (den 15, 16 og 17 juli), slik at greia er antagelig avsluttet fra “arrangørenes” hånd uansett. Hva er de sannsynlige konsekvensene av denne greia? Det fantes allerede en “innvandrerdebatt” som er til forveksling lik den vi har i Norge, men noe nytt som har tilkommet er ønsket om et aktivt lovforbud mot “fascistisk agitasjon” på nettet og ellers. Altså en kriminalisering av visse typer ytringer. Hva skal man tenke om dette? Det finnes jo faen ingen som er så tjokk fulle av bæs og sutter som de høyreradikale tullingene. Herregud. Det er ikke måte på hvor forfulgt og undertrykt de føler seg, slik at vi kan sikkert som skattefuten forvente at de kommer til å gå i sørgetog i månedsvis fremover, de stakkars små.
Vi runder av med litt tysk “funk-rock” fra 80-tallet:
Norgesdemokratene skal visst nok avholde et vekkelesmøte i August. Der Sak nr 1 er deponering av 200 000 Norske muslimer . Det går rykte om at tilhengerne får utdelt hvite hetter ved døren.
Det er interessant hvordan sånne tyranniske tiltak så ofte bruker merkelappen “demokratisk” om seg selv, jevnfør til Den tyske demokratiske republikk (DDR) eller Den demokratiske republikken Kongo (DRC) og så videre. Det er noe med fantasi, virkelighet og forfengelighet som skurrer her.