Matvarer med lav glykemisk indeks vil ofte være proteinrike, fiberrike og/eller inneholde mye fruktose eller galaktose, for eksempel grønnsaker, frukt, melkeprodukter og belgfrukter som linser og bønner. Lav GI-verdi betyr at blodglukosenivået er lavere etter et måltid, noe som er fordelaktig for diabetespasienter, som nettopp kjennetegnes av et helseskadelig høyt blodglukosenivå etter inntak av måltider med mye karbohydrater. Lav GI-verdi er også til fordel for personer som har tendens til høyt LDL-kolesterol i blodet. Det er også mye som tyder på at mat med lav GI er gunstig for å oppnå vektreduksjon, noe som blant annet antas å skyldes en større mettende effekt av mat med lav GI.
(Store medisinske leksikon)
Den generelle regelen er at mosjon er bra, men slit er destruktivt. En passende spasertur er således et helsebringende tiltak, mens en times “intervalltrening” i såkalt helsestudio er ødeleggende for kroppen. Dette har imidlertid mye å gjøre med alder og øvrig konstitusjon. Ungdommer tåler vesentlig mye mer enn de voksne, hvilket likevel ikke betyr at de har godt av overanstregelser. Du vet hva greia er, ikke sant? Kroppen glemmer aldri noe som helst — og den har ingen hast med å hevne seg. Vi lever i en kultur hvor folk spiser seg syke. Dette er normalt. Riktignok er ting bedre i Norge enn de fleste andre steder som preges av økonomisk velstand, men også her har vi dårlig kontroll på ondskapen i det vi kaller matvareindustrien. Sukkervarer og kjøtt dyttes på folk av økonomiske interesser som ikke har noen moral overhodet, de forholder seg bare til at det er “ikke forbudt”. Opplegget er perverst, men slik er ståa per i dag. Det finnes folk som tjener penger på å gjøre andre folk syke — med vilje. De vet hva de gjør men de gjør det likevel.
Helseproblemer på grunn av feilernæring – samt alkoholisme og diverse andre nevrotiske tilstander – er ikke det man ofte kaller “rikdomsproblemer” men snarere det stikk motsatte. Hva er fattigdom? Ironisk nok har jeg en “grad” i økonomi, så det følger av dette at jeg ikke betrakter fattigdom som en økonomisk tilstand, men som et psykiatrisk syndrom. Vi kan si det er noe tvangsmessig. En form for desperasjon som følger av at man “ikke får til å leve opp til forventningene” som delvis er selvpåførte, men hovedmengden av “trykket” kommer utenfra. Ihvertfall oppleves det slik av alle jeg har snakket med om disse tingene. Skal vi ikke bare kalle det en ond sirkel? Folk klandrer typisk seg selv for ting som de har svært liten kontroll over. De har jo ikke laget systemet, de bare strever med å tilpasse seg. Samfunnet er fullt av ikke akkurat subtile oppfordringer om å stå på, jobbe mer, skape verdier og det ene med det andre, sånn at de rike kan bli rikere mens alle andre bare synker dypere ned i ulykke, gjeld og desperasjon for hvert år som går. For eksempel er det ved dette tidspunkt i praksis umulig for andre enn de allerede “godt etablerte” å komme seg inn i det norske boligmarkedet uten å ta på seg en gjeld som vil vare omtrent livet ut. Etter min mening er en “normalt hederlig person” noen som er villig levere en rimelig arbeidsinnsats mot en rimelig lønn, men ingen liker å bli utnyttet, slik at “viljen til hederlighet” som var der i utgangspunktet slites over tid ned av den “viljen til utnyttelse” som folk møter i arbeidsmarkedet.
Overvekt er selvsagt noe relativt. Og det handler ikke om “skjønnhet” men om helse. Problemet er enkelt forklart at det å bære på for eksempel 10-20 kilo mer enn man er laget for kommer til å manifestere seg som diverse skjelettplager lengre ned i løypa. Som alle vet går jo alt i ryggen til slutt. Jeg vet ikke hva slags jævel som fant opp konseptet “stillesittende yrker” men vedkommende har sannsynligvis gjort en stormende karrière i helvete etterpå. Situasjonen i Norge er likevel ikke engang sammenlignbar med forholdene i USA, hvor det er vanlig å observere individer som er så feite at de ikke kan gå normalt engang. De få man ser her hjemme sliter ofte med hormonbalansen, mens i USA er ting lagt opp sånn at det er lønnsomt å gjøre folk syke, fordi da vil de jo trenge dyre medisiner som man også tjener penger på. Vinn-vinn. Om det ikke fungerer perfekt – hva gjør vel noensinne det? – så er det norske systemet likevel lagt opp til at det er et netto tap for alle når folk blir syke og ikke kan jobbe. Eller rettere sagt: Det er ingen som har noe å tjene på det. De som pusher sukkerprodukter og kjøtt er et grensetilfelle. Sukker burde skattes opp til tusen kroner kiloen for å sette ting i sitt korrekte perspektiv. Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor skadelig sukker er for mennesker (og forsåvidt også alle andre dyr) og kjøtt bør ingen spise mer enn toppen to ganger i uka hvis de ikke har lyst på kreft i tarmen. Dessuten bør man aldri spise til man “føler seg mett”. Herregud. Av alle dårlige vaner man kan tillegge seg i dette livet så er “forspisning” på regelmessig basis sannsynligvis det dummeste jeg klarer å komme på. Hva er det som skjer med folk?
Som jeg begynte med å si: Slit er aldri bra. Det er i beste fall noe man tåler til en viss grad, av og til, men alle som sliter befinner seg på et både psykiatrisk og somatisk skråplan. De tærer på ressursene sine på en destruktiv måte. Dermed oppstår de såkalte livsstilssykdommene, som diverse former for “avhengighet” og overvekt. Det hjelper heller ikke at vi nå lever i et samfunn med nærmest sykelige forestillinger om hva som er sunt og normalt. “Kroppsidealer” dyttes på folk fra alle kanter av ivrige troll som har noe å selge. “Konkurransen i markedet” er jo lagt opp slik at de mest ekstreme er de som vinner til slutt, som i praksis betyr de som går så langt loven tillater. Etiske standarder koster for mye. De kan ikke forsvares innnenfor en bedriftsøkonomisk lønnsomhetsstruktur i en konkurranseutsatt næring. De mekanismene som styrer markedsbevegelsene tillater det ikke. Markedets frihet handler jo ikke om “frihet” men om nihilisme. Hele dette opplegget med nyliberalisme og frimarked kan spores tilbake til en fudamental filosofisk misforståelse: At transaksjoner er den mest naturlige omgangsform mellom mennesker. Du vet. Handel. På sitt mest banale nivå manifesterer det seg som tanken om at man skal “selge seg selv” i arbeidsmarkedet med diverse triks fra markedsføringens edle kunst, hvor for eksempel en institusjon som NAV betaler ut millioner til private aktører som arrangerer “arbeidssøkerkurs” og annet fjas som er på sjokkerende lavt nivå — og helt åpenbart preget av “seminarkulturen” man ser for seg i fylkeskommunen og andre tiltak hvor det er aktuelt med allsang og linjedans. Arbeidssøking er åpenbart et eget fag nå. Nærmest en variant av skuespilleryrket, hvor man skal “fremføre en karakter” heller enn å oppføre seg som en normal person.
Teknologi er praktisk utførelse, anvendelse av og kunnskapen om redskaper, maskiner, teknikker, systemer eller metoder i håndverk eller industri i den hensikt å løse et problem eller utføre en særskilt funksjon.
(Wikipedia)
Det er sannsynligvis bare filosofer som tenker på “det mentale” som teknologi. Ikke desto mindre kan det være nyttig å betrakte sinnets evner innenfor en slik horisont. Hva er vel kompetanse om det ikke faller innenfor den ovenfor siterte definisjonen fra Wikipedia? Kunnskapen om metoder? Dette med å “selge seg selv” er ikke normal atferd blant folk, som typisk tenker at poenget er å “få jobben gjort” innenfor et fagområde som de behersker til en rimelig grad. Det er jo ikke sant at alt handler om salg — selv om det kanskje er sant at det går an å se livet i denne verden på en slik måte. Jeg vil imidlertid beskrive de som gjør det som perverse. Det er jo så reduksjonistisk at man nærmest får vondt i hodet av hele elendigheta. Nesten enhver “bedriftskultur” man kan finne der ute er banale og overfladiske forsøk på å kamuflere hva greia egentlig handler om: Profitt. Ikke at det er noe bedre når de er åpne om saken, men det er i det minste en mindre fornærmelse mot intelligensen enn den typen “motivasjonsmøter” hvor de synger firmasangen og skryter av seg selv, mens alle later som om sjefen er en kompis og at alle bryr seg om hverandre. Det finnes et japansk navn for dette. Det skal selvsagt skrives med kanji-symboler, men i det latinske alfabetet blir det kyojitsu tenkan ho og det betyr omtrent noe sånt som “strategisk falskhet designet for å villede fienden” (selv om den bokstavelige betydningen er “teknikker for ombygging av en bolig”). Men hvem er fienden i dette bildet? Zen-buddhister vil kanskje svare “det falske selvet” som yter motstand og bevirker at individet gjør alle mulige slags dumme ting i stedet for å følge “den rette vei”. Men sånn er ikke hvordan vi snakker i Norge. Her snakkes det om holdninger, som for eksempel når politikerne som har blitt ansatt for å ta vare på fellesinteressene plutselig blir forrædere som jobber på vegne av “arbeidsgiversiden”, sannsynligvis fordi det er der de ser seg selv om fem år, og anklager “folks dårlige holdninger” for høyt sykefravær og det ene med det andre, mens problemet er at deres strategiske falskhet rett og slett er dårlig utført. Alle kan se hva som skjer, så det blir bare dumt når de later som noe annet: Politikerne jobber først og fremst på vegne av eliten.
