Opplegget mitt ville vært moderne på 90-tallet, som er mer eller mindre når jeg sluttet å bry meg om å “være moderne” — som i praksis betyr å surfe på motebølgen og være tidlig ute i forhold til de nye tingene og alt det der. Jeg var ikke engang spesielt tidlig ute med å skaffe meg internett. Jeg var skeptisk. Ja ja, jeg skjønner hva du sier, men hva er poenget med greia? Jeg vet mer om dette spørsmålet nå. Det jeg skal frem til er at jeg ofte svipper innom de lokale bruktbutikkene for å se om enda en moderne fatalist har vært og dumpet CD-samlingen sin. Av alle formater man kan avnyte sin musikk på må vel CD-formatet være det minst hippe av alt nå i våre dager, men det funker for meg. Jeg har CD-spiller i bilen og hjemme. Jeg både skjønner og ikke skjønner denne retro-greia med LP-plater – jeg vokste jo opp med LP-formatet – men jeg får ikke nok av et estetisk kick ut av å tukle med vinyl til at det frister å betale dobbelt så mye for noe som er større og mindre fleksibelt uten å dermed låte bedre. Selveste killerargumentet er imidlertid at jeg lytter oftere til musikk i bilen enn hjemme, hvor jeg som regel bare har på NRKs jazzradio på døgnrullering. Så da blir det som det blir.
Det hendte herforleden at jeg på dette viset plukket opp en CD kalt “Storm Seeker” med ICS Vortex, utgitt i 2011. Etter å ha lyttet til den en stund tenkte jeg at jeg vil beskrive det som musikk fra gråsonen mellom Darkthrone og Yes. En ganske stor gråsone, forsåvldt, men det var ikke så dumt tenkt, må jeg si, sammenholdt med hvordan ICS Vortex selv beskriver plata: “A tribute to the fall and rise of my kind. A generation of misfits, born of hippies and raised by Satan.” Han er riktignok ti år yngre enn meg, men man kunne sagt det samme om min generasjon. Det har skjedd veldig mye innenfor musikken i min levetid, ikke minst i forhold til massedistribusjon av innspilt musikk. Uansett, denne plata tilhører en mer “proggy” del av metallsjangeren og det ville på alle måter bli feil å kalle det svartmetall, selv om Vortex – eller Simen Hestnæs som han egentlig heter – er en kjent skikkelse i de kretser. Dessuten kan man høre at han er inspirert av også disse musikalske elementene. Det har jo tross alt gått tredve år siden svartmetall var noe sensasjonelt (og tildels skremmende for mange) så i disse postmoderne tider henter gud og hvermann triks og troper fra alle sjangere, også svartmetall. Selv har jeg endt som Meshuggah-fan, som sannsynligvis er en sjangermessig blindgate, for jeg ser ikke helt hvor metallen kan gå etter dette. Men det gjorde jeg forsåvidt ikke i 1983 heller, da Mercyful Fate slapp albumet “Melissa” – bildet ovenfor viser vokalisten deres, Kim Bendix “King Diamond” Petersen – og jeg, mektig imponert, tenkte at de gjorde alle tingene så mye bedre enn alle andre at det ikke var noen vits i å fremføre denne sjangeren lenger.
Av de ting man helst ikke bør diskutere med fremmede mennesker på nettet er religion og politikk de to klassikerne, men det er ikke særlig mye smartere å begynne å diskutere hva som er hva innenfor de mange metallsjangerne. Hvordan definerer man svartmetall? Av årsaker jeg aldri kommer til å forstå (fordi jeg kommer aldri til å prøve) virker det særlig vanlig blant amerikanere å kalle Mercyful Fate svartmetall, som jeg bare klarer å tolke som at de har prioritert ansiktssminke og tekstmaterialets lyriske innhold foran det musikalske uttrykket, fordi når det kommer til “tradisjonell heavy metal” (sånn som det skulle være den gangen) så er “Melissa” et monster, men hvis du prøver å mikse det inn med den musikalske ekstremismen hos for eksempel Bathory, Venom og Celtic Frost blir det som en dyktig ballettdanser som skal delta i en sånn der køntri-greie hvor man holder hendene på hoftene og marsjerer att og fram. De vil sikkert få det til etter ganske lite øvelse, men det er ikke dette de driver med. Blant de ideologene som har definert svartmetallen er ikke minst Gylve Fenris Nagell fra Darkthrone, som etter min mening har gått til verket i den samme ånd som Lars von Trier da han definerte “Dogmefilmen” som en stiløvelse basert i nærmest asketisk minimalisme, for å bevege seg bort fra den tunge, utstyrsbaserte og veldig “produsete” måten å lage film på. Egentlig det samme som pønkerne prøvde å oppnå i sin tid. Gå rett i strupen på saken, ikke dill rundt med en masse obskurt effektmakeri. Selv synes jeg ikke det er noe som er riktig eller galt når det kommer til kunstuttrykk, det koker jo uansett ned til folks høyst subjektive smak, men rent generelt tiltrekkes jeg personlig mer av de som “går den enkle veien” enn de som lesser på lag etter lag med mere krem og kake.
Selve sjangernavnet Black Metal ble hentet fra en platetittel lansert av Venom i 1982. Jeg tror ikke de hadde sett for seg hva som skulle skje videre med dette begrepet, som egentlig betegner en måte å “svartmatte” jern ved hjelp av bivoks og noe annen slags alkymi, jeg kan ikke noe om detaljene men det handler om våpenestetikk. Jeg vet ikke om “satanrock” allerede var et ord som ble særlig mye brukt, men jeg husker det var noe vi sa om musikken til et segment med veldig dystre og svartkledte “gotiske” typer, la oss kalle dem tidlige utgaver av Marilyn Manson-konseptet. Metallsjangeren i seg selv har jo i all sin tid blitt beskyldt for omtrent alt som de angstreligiøse klarer å fantasere frem, som faktisk er ganske forbløffende mye mange ganger. For en metallmusiker å kalle seg satanist – i noen slags variant – blir i prinsippet litt av det samme som når svarte rap-musikere kaller seg selv og kollegene sine “nigger”. Det er hva borgerne uansett kommer til å kalle deg, så vi kan liksågodt “ta tyren ved hornene” og kreve eierskap til ordet. I en amerikansk fjernsynsserie kalt “Bones” – premisset var kriminaletterforskning ved hjelp av bein- og skjelettanalyse – var det en karakter av typen “ung, svart, ambisiøs lege” som alle plutselig vendte seg mot samtidig da i en episode ordet “black metal” dukket opp. Men han løftet begge hendene og sa å nei nei, ikke se på meg, dette er definitivt ikke min type svart — det var noe med en svartmetallmusiker som hadde blitt drept på noen slags fantasifull måte, jeg husker ikke detaljene. Eller rettere sagt, serien var strengt tatt bare “middels bra” og sånt gidder man jo ikke å bruke lagringsplass på. Men akkurat den episoden med han svartmetallkisen var ganske artig i ordspillene sine noen ganger.
