Vi skal nå – for den femogfremste gang – gjenta eksakt hva det er som gjør folk til idioter: Det skjer når de gjør antagelser innenfor et emne som ligger utenfor deres kompetanseområde. “Plutselige øyeblikk av innsikt” og den typen ting. Aha-opplevelser. Gjerne på krysskategorisk vis, for eksempel hvis noe i biologien ligner på noe i fysikken og man opplever dette som meningsfullt. Jeg kan se sammenhengen nå. Vi har alle fått utdelt en hjerne som i hovedsak fungerer helt likt. Det er veldig små marginer mellom de forskjellige intelligensnivåene blant de som har normal funksjonsdyktighet. La oss si det ligner litt på hvordan alle deltagerne i et slalåmrenn i prinsippet er like gode, det de konkurrerer om er hvem som kommer i mål raskest innenfor et tidsrom av kanskje bare to-tre sekunder. IQ virker litt på samme vis. Maskinvaren er ikke dramatisk forskjellig fra individ til individ, den variansen vi finner handler om “effektiv bruk” (og det motsatte). For å fortsette metaforen med slalåm så forstår alle amatører hvordan man skal kjøre ned en bakke på ski og de oppfatter idèen med å svinge i forhold til portene — hva det handler om for å bli god til dette er selvsagt å effektivisere måten man gjør det på. Det handler om trening.
Hvis man for det meste antar at man tar feil vil man for det meste ha rett. La oss kalle det et fundamentalt informasjonsparadoks. Det finnes ikke noe sånt som et korrekt førsteinntrykk. I beste fall får man nok data til å etablere en strategi for å finne flere og bedre data, men i nesten ethvert tilfelle er alt man får overfladisk og omtrentlig til en slik grad at vi igjen er konfrontert med idiotiets prinsipp hvis man på dette grunnlag tror at man forstår noe om det man observerer. Imidlertid hører vi sånt hele tiden. Jeg så med en gang hva slags type han var. Et moment vi kanskje bør vurdere er at noen lever livet som slalåmkjørere som beveger seg utenfor bakken og inn imellom trær og steinrøys uti det ville terrenget. De har ikke tid til å filosofere over om det er gran, furu, osk, or eller eik, de bare ser et tre som de må styre unna. Trippen deres handler om å rase fort gjennom terrenget, ta raske beslutninger under press, leve med konstant informasjonsknapphet fordi de må alltid komme seg “videre” i sin labyrint av selvnytende djervhet og kløkt. Vi kan si de har fokus på opplevelser foran undersøkelser. Vi kan også si at de er handlingsorienterte mennesker — de har plassert seg i en dynamisk kontekst hvor det de behøver å vite og det de behøver å gjøre ligger svært tett opptil hverandre i informasjonsmessig forstand. Hvis noe ikke er “nyttig” er det heller ikke relevant. For eksempel vil det å engasjere seg dypt i noe emne bare virke avsporende i forhold til behovet for kontinuerlig fremdrift og effektivisering. Alt som ikke bidrar til å gjøre selve fristilkjøringen gjennom livets terreng mer effektiv er en avsporing fra formålet som i verste fall kan være direkte farlig. Du må sjalte ut alt annet og fokusere på selve kjøringen hvis du driver med kunstslalåm i variert terreng. Dette vet alle.
Det er litt uansvarlig å si at vi nå lever i en samfunnstype som favoriserer psykopater, men vi kan i det minste si at drittsekker har flere og bedre muligheter enn noensinne tidligere i menneskehetens historie. De som leste det jeg skrev i går vil huske at NOAB definerte drittsekk som “en sjofel og moralsk fordervet person”. Psykopater er jo ikke moralsk fordervede, de har en hjerneskade. (Ihvertfall virker det slik, detaljene rundt dette fenomenet er dårlig kartlagt.) Kankje det ligger på autismespekteret, kanskje noe annet, poenget er at de er som de er, mens en typisk drittsekk velger å være sånn. Vi kan kanskje si at dette er et sekundært fenomen og at det er livsstilen deres som favoriserer sjofelheten og den fordervede moralen, men vi flytter bare målstreken. Man velger jo livsstil. Såpass fri vilje har vi da, selv om nevrologer påviser mye interessant når de eksperimenterer med “frie valgmuligheter” på laboratoriet for mental materialisme. Kroppen begynner å gjøre det man “valgte” noen tidels sekunder før bevisstheten varsler fra om hvilket valg man har fattet, så det er definitivt “noe mer” som foregår enn bare det å vurdere noen alternativer og så velge ett av dem. Hvorom allting er, vi har etablert at det er valgfritt om man ønsker å være drittsekk og det er valgfritt om man ønsker å være dust. Ingen av delene er forbudt. Spøsmålet er hva som lønner seg. Hvor mye (og hva) behøver man å vite om noe for å bruke det til å skaffe seg champagne og cashish? Hvor godt orientert om en sak må man være for å kunne snakke om den i pauserommet på jobben? Småprating har en sosial funksjon men informasjonsvedien av det som blir sagt er mildt sagt tvilsom — som en hovedregel. Folk har en tendens til å småprate mindre hvis det er noe svært alvorlig som skjer. Under normale omstendigheter er det imidlertid som regel sånn at ingen vet hva de prater om og ingen husker hva som ble sagt.
Mange tings årsaker ligger i menneskers evne – eller mangel på – til å planlegge og gjennomføre noe, eventuelt samarbeide hvis den ene er god til det ene og den andre til det andre (som av og til forekommer). Samarbeid er imidlertid veldig vanskelig. Hvis den ene la en plan og den andre gjennomførte den vil begge etterpå hevde at de gjorde den viktigste delen av jobben — og begge vil ha rett. Det virker opplagt at hvis det blir en sak om saken, så å si, så vil det ende med noen slags deling. Det er i slike omstendigheter vi møter diplomatiets første bud, som er at det best tenkelige resultat er når alle er misfornøyde men alle godtar avgjørelsen. Det finnes ingen åpenbare vinnere og tapere i saken (som er det viktigste diplomatiske poenget), alle bare aksepterer at de har brukt nok tid på dette, nå må livet gå videre. Hva krangler folk typisk om i dagens Norge? Hvem vet, sikkert de samme gamle dustetingene som alltid. Penger og sex. Sosiale posisjoner. Pluss noe om hvem som fant opp pølsa og den typen ting. Det finnes alltid mye å ta tak i hvis man føler seg kranglevoren.
