Det finnes ikke noe slikt som en hellig dag

I utgangspunktet er jeg sterkt antireligiøs av natur og legning. Hele smæla er noe forbanna piss og religiøse mennesker er bare tullinger som i tillegg er infisert av psykotiske vrangforestillinger. Hvorfor skal jeg respektere dette? Det blir bare ikke aktuelt. Eller rettere sagt, de religiøse fortjener den samme type aktelse som alle andre gale mennesker. Det finnes jo som alle vet en hel del av dem gående løs der ute. Hvordan skal man forholde seg til de sinnssyke? Dette er det store spørsmålet. Jeg har imidlertid ikke noe svar. Man må bare håndtere dem som individer, som i praksis betyr hva vi kan kalle strategisk forskjellsbehandling. De fleste religiøse individer er jo ikke dypt religøse, bare litt nevrotiske i pappen, så de responderer i det store og hele “fornuftig” i de fleste fornuftssammenhenger.

Når det er sagt så må det tillegges at jeg er ikke særlig begeistret for “ateistisk aktivisme” heller. Det beste er å bare la dem være i fred med greia si. At de er svake, skremte ynkrygger er jo faen ikke mitt problem, så hvorfor skal jeg blande meg borti det? Det gir ingen mening. Dersom de ellers “oppfører seg som folk” så er det jo ikke noe poeng å starte noe bråk. Jeg mener, den som har et program med å kurere verden for alt sitt dusteri har tatt på seg en umulig oppgave. Pass dine egne saker, du din slyngel. Sånn er det å være positiv i det konseptuelle universet av mening. Man fokuserer heller på å bygge opp noe for seg selv enn å rive ned andres opplegg, uansett hvor idiotisk det enn måtte være. Selvsagt er de fleste mennesker man noensinne møter evneveike troll. Sånn er jo menneskenaturen. Vi har en flere millioner år lang forhistorie som opportunistiske åtseletere, med den demente psykologien som følger av slike livsstrategier.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som jeg har sagt hundre ganger før: De to verste tingene man kan gjøre i forhold til sine egne følelser er enten å overse dem eller å la seg styre av dem. Du vet. Undertrykke det man føler og “late som ingenting” er blant de mest velkjente av alle de verst psykiatrisk skadelige ting man kan finne på. Ikke desto mindre er dette nokså vanlig blant folk. De har jo så mange idèer om ting. Om hva de burde være, hvordan de burde fungere, hva som er “korrekt” og det ene med det andre. Typisk evneveikt vås. Det du føler dypt inni sjelen er jo for fanden sannheten om hva du er. Hvis du ønsker å bruke et ord som Gud, så er det slik Gud laget deg. Følgelig er det blasfemisk å overse dette. En fundamental synd som det ikke finnes noen tilgivelse for. På den annen side er det minst like galt å la seg styre av følelser. Bare dyr oppfører seg sånn. Heldigvis – eventuelt det motsatte – har jo vi mennesker en hjernefunksjon som krever å bli brukt. Enten vi liker denne evnen eller ikke så kan vi tenke og vi bør derfor utvikle og vedlikeholde denne egenskapen så godt vi kan. Noen kaller det også “en kritisk sans” men det blir egentlig hipp som happ. Poenget er å ta vare på sin mentale helse.

Det er essensielt sett meningsløst å diskutere hvem som er “verst” blant de religiøse, men jeg vil si at førsteplassen bør deles mellom jøder, muslimer og kristne. Eller “bokens folk”, om du vil. Disse er så perverse at det er vanskelig å fatte at det overhodet går an. Herregud og fy faen. Dette er virkelig bånn i bøtta blant alt det ekle som finnes i hele den lange menneskehetens historie av fysisk vold og psykoseksuelle overgrep. Jævelskapen pågår den dag i dag. Behøver vi å trekke frem noen eksempler? Neppe. Alle vet hvor galt det er. Alle vet at dette til syvende og sist bare er politiske verktøy som folk har oppfunnet for å holde styring på “flokken sin”. Samme hvor fette sinnssykt det er så forlanges det at man liksom skal respektere denne avskyelige jævelskapen. Som om “de troende” på noe slags vis er bedre enn oss som vet at vi ikke vet noe. Religion er gift. Kvelende overgrepsstrukturer som legger sin hånd på deg og sier du skal. Det finnes ingen saklig grunn til at disse typene skal ha noen som helst slags politisk makt i et moderne demokratisk samfunn. Det å ha en tro – i religiøs forstand – burde egentlig være meldepliktig og medføre tap av stemmeretten. De er jo strengt tatt ikke tilregnelige innenfor et rasjonelt univers av mening og bør derfor ikke ha noen slags makt til å påvirke samfunnet.

Vi avslutter som vanlig med hardrock fra 70-tallet.