Livet er ikke dårlig i den virkelige verden heller

Her forleden var det en sosial situasjon med diverse GPP – det betyr generell pissprat – og kaffe. Jeg er jo pensjonist nå, så i den sakens anledning var det noen som spurte meg hva jeg “driver med” for å få tiden til å gå (hvilket er en underlig formulering, tiden går jo helt uten min hjelp) nå som jeg ikke lenger bruker mesteparten av dagen til å forholde meg til de kaskadene av “småproblemer” og drama – både sosialt, profesjonelt og finansielt – som ligger innebygd i det normale arbeidslivet. Synes du jeg har blitt feit? spurte jeg. Han trakk på skuldrene. Det har visse konsekvenser for stoffskiftet når man skal omstille seg fra “høyt daglig kaloriforbruk” – mureryrket er veldig fysisk tungt – til en mindre aktiv livsstil. Hva kan man gjøre? Slik er legens anbefalinger. Min tid som “hardt arbeidende” er forbi. Du må bare innse at du er ferdig som murer. Det pussige er at jeg er “helt fin” i kroppen så lenge jeg bare dingler rundt uten å egentlig gjøre noe, men så snart det blir snakk om å “bruke krefter” på noe strukturert vis så blir det problematisk etter få timer. Viljen vil men kroppen klarer ikke å levere. På perverst vis er dette en litt interessant følelse av aldring. Ganske vanlig, vil jeg tro, men nytt for meg personlig.

Dessverre har jeg ingen kjøttvekt i huset, men basert i “følelser” vil jeg tippe at jeg har lagt på meg omtrent tyve kilo siden jeg sluttet å jobbe i 2021. Det er ikke bra. (Jeg stilte imidlertid med 120 kilo rå muskulatur i utgangspunktet, så det er ikke særlig dramatisk heller, bare en ubalanse som bør korrigeres.)  Som bestefaren min ville sagt: For mye mat og for lite arbeid. Balansen mellom inngående og utgående kalorier har fått seg en kilevink. Saken er at jeg er nødt til å foreta en fundamental endring i næringsopptaket, fordi det blir jo ikke aktuelt å gripe saken fatt i den andre enden. Hva skulle det liksom ha vært? Sporty fitness? Jeg er minst like malplassert i et treningsstudio som jeg er i et kontorlandskap. Visse ting fungerer bare ikke. Vi kan anføre som bonus at selve det å spise mindre og sjeldnere selvsagt er billigere enn det normale mønsteret med frokost-lunsj-middag-pluss som så å si hele den norske befolkningen følger. Ulempen er tofoldig; for det første at man må venne seg til sultfølelsen, for det andre at man må kutte ut hele greia med “mat som kos” på en gjennomført nådeløs måte. For mange – særlig meg – er dette en sterk vane. Du vet. Den sensuelle nytelsen som ligger i hele prosessen med å “lage noe godt” minst èn gang om dagen. Hvis man skal dømme ut ifra hvor mange som blogger om mer eller mindre sexy matretter hver dag her på plattformen – skal vi ikke bare begynne å kalle det plata? – virker det som om dette er ganske vanlig, enten man opplever det som lyst eller last. Jeg føler meg imidlertid ikke som noe matvrak. Jeg driver ikke med “tvangsspising” midt på natta og den typen ting, men jeg har definitivt et sett med kostholdsvaner som er kalibrert for en mye mer fysisk aktiv livsstil. Samtidig er jeg – som legen stadig påpeker – “ferdig” med store fysiske kraftanstrengelser i dette livet, dersom jeg ikke ønsker noen forverring av det generelle smertenivået. Det ønsker jeg jo ikke. Jeg er verdens ynkeligste pyse i forhold til smerter. Jeg unngår dem når jeg kan.

Annonsørinnhold

Black Week er i gang for fullt: Her er guiden over de beste salgene

Under samtalen om “hva jeg driver med” nå som jeg er pensjonist kom det blant annet frem at jeg skriver blogg mer eller mindre hver dag, men det har jeg forsåvidt gjort i alle år, bare ikke akkurat på samme måten. For eksempel skriver jeg typisk mye lengre nå enn før. La oss si fire avsnitt der hvor jeg tidligere bare ville ha skrevet ett. Fire ganger så mye netto sett? Ja, det tror jeg blir omtrent riktig. Så kom spørsmålet om hvor mange følgere jeg har. Herregud. Jeg vet ikke. Teknisk sett “ingen” men antall daglige lesere ser ut til å ligge på omtrent femti. Et passende antall for å drive en lokal pøbb men selvsagt alt for få til å bygge noe kjøpesenter. Hvor mange følgere hadde Jesus? Ikke fordi det er noe saklig grunnlag for å sammenligne oss forøvrig – jeg liker jo ikke engang Jesus som personlighetstype: han er en alt for masete og moralistisk “smart-ass” – men poenget er at det går an å starte med noen få følgere mens man selv er aktiv som filosof, som siden baller på seg til å bli en trendy sosial bevegelse etter bare noen få tusen år. Vi får bare vente og se. Hvor mange følgere hadde Empedokles? Det er ikke sånn ting fungerer. Filosofi er ingen markedsorientert virksomhet som gir målbare resultater innenfor en kjent tidshorisont. Hvilket bringer oss til det berømte “forholdet til leserne”. Denne bloggen er ikke interaktiv sånn sett. Det er ikke relevant for meg hva enn leserne måtte føle, ønske, synes, mene eller tro om noe av det jeg skriver, enda mindre om “meg” som person. Jeg verken forlanger eller forventer noe av dem. Bordet er fritt. Det går an å lese eller la være. Begge deler er greit for meg. Det er til og med fritt å kommentere, dersom man føler for å si noe, men når det er sagt så foretrekker jeg den typen kommentarer som påviser skrivefeil, eller surr med årstall og fakta, eller andre feil og mangler. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg verken til komplimenter eller deres motsetning. Jeg kan liksom ikke bruke det til noe og jeg føler ingenting i forhold til andre menneskers smak og meninger. Alt jeg kan gjøre er å si “javel” eller “okei”. Det er jo nesten aldri min sak hva andre folk liker og misliker. Er det vel?