Karriere er et livsløp, en løpebane eller et yrke, særlig med rask forfremmelse til gode og ansette stillinger. Å gjøre karriere er å gjøre det bra i yrkeslivet.
(Store norske leksikon)
Man hører folk snakke om egoisme, materialisme og psykopati, men det egentlige problemets navn er ambisjon. Late mennesker er ikke noe stort samfunnsproblem. De gjør jo ingenting, eller ihvertfall ikke noe mer enn hva de absolutt må, det er de ambisiøse og handlekraftige som steller istand all elendigheta i verden. Da mener jeg ikke faglige ambisjoner – la oss si for eksempel et ønske om å bli så flink til å spille piano eller spikke fine møbler som talentene dine tillater – men den formen for posisjonsorienterte og “politiske” ambisjoner som ble parodiert i fjernsynsserien Game of Thrones og som mildt sagt har dratt med seg mye jævelskap oppigjennom menneskehetens historie.
Illustrasjonen ovenfor er plakatkunst skapt i forbindelse med Shakespeare-stykket “Macbeth” — som i det minste fanger opp dynamikken i forholdet mellom sjølen og sjøla som trønderne ville sagt, men etter min mening er de hallusinatoriske skildringene av trolldom og skjebne som flyter i bakgrunnen til enhver tid de mest engasjerende deler av Macbeth. Imidlertid er disse formodentlig mye vanskeligere å fange opp i et typisk plakatspråk, så da blir det som det blir. De som kjenner stykket vet jo at disse elementene er der, så de ser det kanskje i det stive blikket hos sjølen, mens de som ikke kjenner det i det minste ikke får et helt galt inntrykk av handlingsløpet. Sjøla er jo en viktig karakter i dramaet. Hennes bidrag til den generelt onde stemningen blir etablert fra og med vårt første møte med henne.
Når og hvis “selvhevdende” ambisjon foreligger i et individ må vi etter min mening karakterisere det som et patologisk trekk. Tvangsatferd som kan ligge i somatiske forhold – for eksempel hjerneskade eller hormonforstyrrelser – men som mest sannsynlig har sin forklaring i noe psykologisk: Pasienten har noe slags bunnløst hull i sjelen som krever stadig flere og kraftigere “kicks” — altså ikke ulikt den atferden man typisk finner hos narkomane og andre som har problemer med “avhengighet”. Det hjelper ikke at samfunnet har en tendens til å glorifisere og romantisere denne typen psykopati, når og hvis den foreligger i sin “høyt fungerende” form som personlig (eller sosial) ambisjon. Dette til tross for hvor latterlig enkelt det er å trekke opp linjer mellom årsak og virkning når det kommer til konsekvensene av menneskelig ambisjon, først og fremst forgiftning og forsøpling av miljøet vi alle må leve i og med, sekundært i form av alskens personlige tragedier som ligger og dupper i kjølvannet av den økonomiske supertankeren.
Problemet med mennesket som art og skapning er at våre biologiske overlevelsesinstinkter er kleptoparasittiske av natur, det vil si at vi er svært versatile omnivorer som evner å finne oss til rette under nærmest enhver type natur- og klimaforhold som finnes på denne planeten, motsatt for eksempel svært spesialiserte dyr som bare kan eksistere under slike og slike biologiske betingelser. Menneskets naturlige propensitet er å utnytte alle muligheter vi klarer å pønske ut med de store hjernene våre, inkludert det å holde andre dyr i fangenskap – noen ganger også andre mennesker – slik at vi kan utnytte dem på ymist vis. Sånt oppstår “av seg selv” i vår art på grunn av at de naturlige instinktene våre går i retning av hensynsløs opportunisme, særlig når vi settes under press. Spørsmålet er bare hva slags pressmidler som trigger “de verste sidene” av mennesker. Hva er det som gjør oss til snyltere? Når og hvorfor blir vi kannibaler? Dette er ikke så sjeldent som man kanskje ville ha håpet på når vi studerer det synderegisteret vi graver opp innenfor arkeologien. Vi vet ikke hva de tenkte og trodde men vi vet at de samme merkene etter slakting dukker opp på beinrester etter såvel mennesker som andre dyr, deponert i de samme avfallshaugene ved den samme tid. Hva skal vi tenke? Det er en tynn sjanse for at de ikke faktisk spiste andre mennesker, kanskje de “bare” skar kjøttet av beina til de døde som en del av den lokale begravelsesskikken, siden har alle beinrester på funnstedet blitt mikset sammen på grunn av oversvømmelser og andre naturkrefter, men denne sjansen blir litt vel tynn når vi ser at de har knust knokler for å hente ut beinmargen. Den forklaringen som krever færrest akrobatiske krumspring i tenkamentet er at det var kannibalisme.
Det er litt viktig å aldri glemme at det er ikke særlige personegenskaper som skiller de onde fra de gode, det er handlinger. Relativt sett har vi alle den samme menneskenaturen, gi eller ta noen genuint hjerneskadde individer som har mistet all kontakt med virkeligheten. Det vi typisk har henvist til som generelt bevismateriale for menneskers evne til å gjøre jævlige ting de siste åtti årene er begivenhetene som fant sted under Den andre verdenskrig. Det var ikke “noe i vannet” som frembrakte nazismen med alle sine ugjerninger, det var den samme gamle leksa om mennesker og ambisjonene deres. Alt kan spores. Alt kan forstås. Imidlertid må vi trekke oss helt tilbake til biologien for å forstå de verste tingene mennesker gjør, mot hverandre og mot resten av verden. Sånn er den kleptoparasittiske apens natur. Har vi evnen til å styre disse tingene? Ja naturligvis. De fleste får det til uten store problemer. De velger å leve innenfor en etisk horisont hvor identiteten deres ikke tillater horribel atferd. Selvbeherskelse kaller vi dette. Uten tvil den viktigste sosiale egenskapen vi har. En av de sangene som stadig brukes i diverse krigsfilmer er “Gimme Shelter” med Rolling Stones. Den mest siterte linjen derfra er den om hvordan krig ligger bare et avfyrt skudd unna deg, uansett hvem du er og hvor du befinner deg. (“War, children, is just a shot away.”) Plutselig dukker det opp noen som begynner å avfyre skudd — og da befinner du deg i “krigen” akkurat der og da, med all den risiko dette innebærer, selv om situasjonen eventuelt raskt kommer under kontroll. Sånt skjer hele tiden.
Interessante betraktninger! Og til ettertanke.
Slik er livets lodd for filosofer. Sukk.