Folk har så mange slags interesser. En av mine er forhistorien, det vil si sånt som fantes før “historien” begynner, grovt sett ting som er eldre enn 5000 år. Du vet. Før sivilisasjon ble en egen greie. Alle som leser denne spalten bør ha fått med seg at jeg ikke akkurat er imponert over fenomenet sivilisasjon. Jeg betrakter det som bare en degenerativ mental sykdom. Noe som gjør folk svake, sykelige og perverse. Dette betyr imidlertid ikke at jeg er noen slags Jean-Jaques Rosseau type romantiker som fantaserer om “de edle villmenn” heller. Selve premisset for sivilisasjon – at vi bør komme sammen i organiserte samfunn for å skape bedre livsbetingelser for alle – er jo ingen dum tanke. Problemet er bare at ikke alle er like hederlige i forhold til sine hensikter og metoder. Dette er den klassiske forbannelsen som har forpestet så å si alle menneskelige samfunn til alle tider. Hva gjør vi med uhederlige og forbryterske individer?
Vi kan trygt fastslå at graden av realisme i svaret folk vil avgi til dette spørsmålet kommer til å variere sterkt alt ettersom hvem du spør — men en slags “antatt middelverdi” vil sannsynligvis handle om å utarbeide lover og rettsregler som alle er nødt til å følge. Jeg er ihvertfall ikke i stand til å se noen bedre metode; gitt at vi på den ene siden ønsker å leve i et fritt samfunn som ikke “regulerer ihjel” selve livslysten hos folk, mens vi på den annen side ønsker både rask og håndfast ekspedering av konflikter, overgrep og den typen ting. Saken er “noe” diskutabel, men min posisjon er at hovedpoenget med lov og rett er å ivareta freden. Det folk forbryter seg mot er jo ikke først og fremst “loven” men den tilstanden av fred og velstand som loven er designet for å beskytte: Grunnleggende menneskerettigheter og et rimelig krav om frihet til å leve og virke som man selv ønsker. De som ikke respekterer dette rettsgrunnlaget må være å betrakte som forbryterske i sin mentalitet, selv om de rent teknisk sett ikke gjør noe ulovlig.
Hvilke er de gyldige årsaker til å avgrense andre menneskers frihet til å være og virke som de selv ønsker? Det åpenbare ligger i sånt som typisk skaper konflikt og/eller medfører overgrepssituasjoner, for eksempel innenfor arbeidsrett og lønnsforhandlinger, hvor interessemotsetningene mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er av en slik karakter at de ikke lar seg løse på noen “naturlig” måte, sånn at lovgiver er nødt til å sette ned foten og fastsette visse minimumsstandarder for både arbeidsmiljø og lønnsforhold. Det noe mindre åpenbare ligger i “provokasjoner” – her forstått som essensielt sett poengløse anslag til å skape konflikt mellom samfunnsgrupper via agitasjon og andre midler – som vi historisk sett har kunnet observere i konjunksjon med nesten alle kriger og svært grove – og vedvarende/langvarige – gruppekonflikter ned igjennom hele menneskehetens historie. Den vanlige taktikken er “distribusjon av skyld” og det er til tross for sin gemene sjofelhet et relativt alminnelig håndgrep, særlig langs ytterkantene av hovedstrøms (“mainstream”) politikk. For eksempel at homofile individer representerer “en trussel mot familieverdiene” eller at ymse religiøse minoriteter (jøder, muslimer) undergraver sikkerheten og stabiliteten i den dominante kulturens eksistensgrunnlag.
Vi har en litt pussig situasjon i dagens Norge, i den forstand at selveste statsministeren bruker en naziplattform til å kommunisere kortfattede “meldinger til folket”. Jeg snakker selvsagt om det som før het Twitter, men som siden det famøse oppkjøpet hans Elon Musk har utviklet seg i retning av såkalt ytringsmessig absolutisme – alt går og ingenting skal modereres – til fordel for de delene av den politiske undergrunnen som fantaserer om overgrep og drap rettet mot diverse grupper som de av årsaker det knapt er mulig å forstå har lagt for hat. Dette tar seg dårlig ut, særlig fordi Norge mildt sagt har råd til å betale hva det koster for å etablere en nasjonal – type norge.no – plattform av samme kategori som den forhenværende Twitter, hvor alle kan logge seg på med for eksempel BankID og komme med det de har å si, fra og med statsministeren og andre på dette nivået og ned til vanlige sivilister uten makt og midler. Jeg er totalt tilhenger av at alle fritt skal kunne si hva de mener — men jeg er også tilhenger av at politiet skal komme og banke på døra di for å høre mer om hva som egentlig foregår med deg hvis du for eksempel fantaserer om å deportere norske statsborgere bare på grunnlag av at du ikke liker trynet deres. Hvor har du tenkt deg hen med disse påstandene? Kanskje vedkommende behøver psykiatrisk bistand for å bli kvitt summetonen i hodet. Hva vi ihvertfall ikke behøver er flere heltetyper av det kaliberet som begikk udåden på Utøya. Jeg har ikke studert greia i særlig detalj, men inntrykket mitt er at han trodde det han gjorde ville være gnisten som startet opp revolusjonens flamme i resten av Norge, såvel som verden forøvrig, slik at gjerningsmannen er jo fette gal, selv om han kanskje ikke er “psykiatrisk utilregnelig” i noen strengt juridisk forstand.
Det interessante med stokastisk analyse er at i forhold til for eksempel halveringstiden hos radioaktive isotoper så kan vi si temmelig nøyaktig når de vil være “halvparten så radioaktive som nå” men det er uråd å si noe eksakt om hvilke atomer som kommer til å henfalle til hvilken tid. Det motsatte av stokastisisme er determinisme, altså når en prosess er så velkjent og forutsigbar at vi vet eksakt hva som vil skje og når det vil skje. Menneskers livsprosesser er for eksempel delvis deterministiske og delvis stokastiske. Vi vet nøyaktig hvor gamle noen er – gitt at vi kjenner fødselstidspunktet – og kan derfor si mye om hva som kommer til å skje med dem i løpet av så og så mange år, men det er uråd å si noe om de eksakte detaljene i bildet, fordi det er så mange “ytre og ukjente/tilfeldige faktorer” som spiller inn. Gjerningsmannen fra Utøya – som forøvrig tilhører Fremskrittspartiet i politisk posisjon – er internasjonal posterboy for fenomenet stokastisk terrorisme, i den forstand at når mange nok snakker mye nok om å “gjøre noe” med jøder, muslimer, venstrepolitikere eller hva har du, så kommer “noen” før eller siden til å klikke og begå noen slags ugjerninger. Det er forutsigbart som generelt prinsipp, men ikke som koordinert manifestasjon på detaljnivå. Man kan bare se mønsteret i ettertid. Alle som deltar i dette opplegget har skyld i det som skjer når noe sånt skjer, enten de heter Gylve Fisthaug eller Buddy Crash. Det irriterer meg egentlig litt at Arbeiderpartiet er så ynkelig “tolerante” i denne saken. De bør være på hugget med den anklagende pekefingeren – og den minst like kulturkritiske langfingeren – hver gang provokatørene er ute og lufter den bjeffende demonhunden sin. Dette er ikke magisk, det er stokastisk forutsigbart. Det er tilbud og etterspørsel, om du vil.
Men nå er jeg ferdig med dagens moralpreken. Over til litt klassisk rock’n’roll. Gurvitz-brødrene flyttet fra USA til London midt på 60-tallet ( i likhet med blant andre Jimi Hendrix) og hadde en hit i 1968 med låta “Race With The Devil” (senere covret av både Girlschool og Judas Priest) som er en av de tydeligste riffbaserte “proto-heavy metal” låtene fra den tiden, før de slo seg sammen med Ginger Baker, den geniale trommisen fra de nylig oppløste psych-heavy-heltene Cream (hvor også Eric Clapton var med) og etablerte den siden stort sett glemte gruppa Three Man Army:
