Dette er et passende øyeblikk for å se – eventuelt se igjen – Charlie Chaplins første egentlige lydfilm fra året 1940, The Great Dictator, bare kalt Diktatoren på norsk. Poetisk ironi har jo medført at symbolet X tjener som hakekors i dagens samfunn, mens Chaplins opprinnelige XX symboliserer det engelske ordet doublecross, som i dagligtalen betyr svindel, eller det å svike noen. Selv tenker jeg imidlertid mer på Dos Equis, som er et meksikansk ølmerke. Eller hvorfor ikke det nye symbolet på postmoderne kvinnesak? Hele mannskiten har jo gått trill rundt i løpet av de seneste hundre år, fra å først handle om “frigjørelse fra den biologiske definisjonen” til nå å handle om skarp insistering på bioogiske parametre som fundament for kvinnens rolle i samfunnet og familien. Godt jobba, må man kanskje bemerke.
Hvor ofte bruker du ordet tullkuk? Skjønner du hva ordet betyr? Vi snakker om en bestemt mannstype, eventuelt hvilken som helst mann som følger et bestemt atferdsmønster. Det er ikke en person man kan ta seriøst og følgelig heller ikke noen man kan respektere. Etter å ha definert noen som tullkuk blir det rett og slett syntax error å forholde seg til dem som om de er normalt voksne og ansvarlige mennesker. Dette handler ikke om fiendskap men om en form for folkelig “umyndiggjøring” som tilkommer useriøse individer på organisk vis. Ikke egentlig utfrysning – selv om dette også skjer noen ganger – men en form for “sivil degradering” som alle bør være kjent med: Dette er en tosk. En tullkuk. Det går an å ha sosial omgang med dem så lenge man holder det lett og overfladisk, men du vet allerede hvordan det kommer til å ende hvis du involverer en tullkuk i noe slags seriøst prosjekt som krever kompetanse og tillit.
De fleste noenlunde normale mennesker har en tullkuk i omgangskretsen, kanskje også i famlien, kanskje til og med fler enn en. Det kan til og med hende at de liker vedkommende – de forteller artige historier, gjør underholdende ablegøyer, hva vet jeg – men de kommer definitivt ikke til å be om tullkukens råd i alvorlige spørsmål. Sånn er det med den saken. Hva tenker du? Skjønner du hva jeg sier? Jeg snakker om rasjonell atferd. Hvem kan man stole på i denne verden? Det er et spørsmål alle må ta stilling til. Allerede når man går ut av ungdomsskolen er det vanlig å ha dannet seg noen ganske bastante meninger om saken — som siden typisk vil bli moderert litt hit og dit av diverse erfaringer man gjør i det tidlige voksenlivet, men etterhvert som folk etablerer seg som selvstendig operatør i samfunnet så gjør vi dette innenfor en ganske klar horisont av forståelse for hvem som er “våre” folk og hvem som representerer “motstanden”. Det går neppe an å være “tolerant” på den måten at man like glad i alle man møter og aldri føler “instinktiv avsky” overfor noen man møter for første gang, basert bare i personlige preferanser om god folkeskikk og den typen ting.
Hva jeg sier er at det er psykiatrisk nødvendig å forme kategorier innenfor livsstrategien. God mental helse krever at man har og bruker et system for hurtig klassifikasjon av alle fenomener som man observerer. Helst bør man utvikle et nokså “direkte” responsmønster, altså slik at man ikke til enhver tid må “tenke og vurdere” over alt man møter. Det har man jo ikke tid til. Hvorfor? Jo, livet er som et slalåmløp i “fri løype” – altså ute i skogen – hvor du aldri har lang tid på å bestemme deg for hvordan du skal passere et hinder. De som tenker for mye kommer til å kræsje. En av særhetene med det norske språket er at vi kaller det sunn fornuft mens på engelsk heter det alminnelig fornuft (common sense). Det er en liten forskjell, fordi det er jo enkelt å se for seg noe sunt som likevel ikke er vanlig, og det motsatte, at noe kan være hvor vanlig som helst men likevel usunt. Selv tolker jeg den lingvistiske språkformen “alminnelig fornuft” som at det er vanlig å ha et visst mentalt spillerom på samme måte som det er vanlig å ha et visst spillerom av kroppsbevegelser. De fleste kan følge en mosjonsklasse av typen “trim for eldre” – altså ikke særlig krevende greier – men samtidig vet vi at det finnes mange som av ulike årsaker ikke kan. “Alminnelig fornuft” følget samme mønster. De fleste får det til, men ikke alle. I praksis betyr dette det samme som sunn fornuft, men begrepets meningsinnhold er strukturert annerledes. Vi skal uansett frem til at ikke alle har sunn fornuft — eller hvis de overhodet har evnen, så praktiserer de den ikke.
Til en viss grad er det en privatsak hvordan man skal definere en tullkuk, men man smittes litt av greia selv hvis man bruker ordet på en åpenbart urimelig måte. Det må være forståelig for de fleste – på en umiddelbar måte – hvorfor du sier noe sånt, hvis ikke er det jo du som er tullkuken. For eksempel brukte jeg dette ordet selv nå nylig, i en samtale med noen, om en felles kjenning som er veldig frynsete i kantene mot loven (og sånn har han vært i alle år). Saken er at han har blitt dømt i en helerisak. Jeg kjenner ikke detaljene. Det som skjedde var at jeg sa: Jeg orker ikke å snakke om den tullkuken. Hvilket utlagt betyr at jeg er ikke nysgjerrig. Jeg vil ikke vite noe. Det er for dumt. Gamle gubben, herregud. Når skal man lære — eller kanskje mer til poenget, hva skal man lære? Karakteren Adenoid Hynkel i den foran nevnte filmen Diktatoren er åpenbart basert på Adolf Hitler, men han presenteres som en tullkuk. Dette skjedde i året 1940, nærmere bestemt ble filmen sluppet i oktober måned, slik at Den andre verdenkrig var allerede godt igang og det fantes ikke noe rom for å “misforstå” hvem og hva Hitler var lenger. Som alle vet holdt Charlie Chaplin på med stumfilm lenger enn de fleste, men når det først skulle snakkes så skulle det åpenbart snakkes. Mot slutten av filmen blir det avholdt en tale om menneskeheten, fred, internasjonalt samarbeid og denslags — som noen nylig siterte på YouTube. I kommentarfeltet ble vedkommende selvsagt utskjelt på det groveste. Sitatet ble avvist som ekstrem venstrepropaganda og liberalistisk vås. Dette er jo ganske komisk. Jeg tror ikke nazistene likte filmen særlig godt heller.
Den amerikanske presidenten nå for tiden er mer Adenoid enn Adolf. Det skal jo mye til å toppe Adolf som uhyggelig og truende fremtoning, men det å oppføre seg som en tullkuk er noe alle kan klare. Jeg vet ikke hva slags tryllekunster i sinnet folk må akrobatisere seg gjennom for å se Trump som noe mer enn en tullkuk. Herregud. Det som gjør ham til et problem er at amerikanerne har hyret ham inn som den sheriffen som skal komme og rydde opp i alle saker, eller noe. Hele opplegget er så dumt at det ville ikke vært salgbart som film eller fjernsysnmanus i “normale tider”. Selvsagt kommer det til å gå på trynet i grøfta. Spørsmålet er bare hvor mye skade disse trollene – i første rekke radarparet Trøsk, altså Trump & Musk – klarer å gjøre før noen stanser dem. (De har også med seg en bande med andre og minst like evneveike stakkarer som den nye adminstrasjonen har utplassert i stategiske stillinger innenfor staten, slik at sjansen for at de ikke får til noe på grunn av inkompetanse og “generell urealisme” er ganske stor, men det kan også ende veldig galt.) Det vi kan observere så langt er en veritabel sperreild av ulovlig selvtekt innenfor departementer og direktorater av alle slag, som naturligvis følges tett opp med rettslige mottiltak, men det kjempes litt på vikende front, for hva kan man egentlig gjøre når toppsjefen ikke respekterer loven — og enda mindre “etablert praksis” (som ikke formelt sett er lagt under noen lov, det er bare “sånn man gjør ting” av gammel vane). Det amerikanske samfunnet – slik det har eksistert etter Den andre verdenkrig – er for tiden under knallharde angrep innenfra. Hvem tjener på dette? Det vet jeg ikke. Har USA noen slags “konkurrenter” på noen slags måte? I så fall følger de sikkert nøye med på utviklingen.
