Minoisk kultur var en egeisk bronsealdersivilisasjon på øya Kreta og på andre øyer i Egeerhavet som blomstret i tiden 2600 til 1600 f.Kr. før en sen periode med nedgang og som til sist endte rundt 1100 f.Kr. Den gikk forut den mykenske kultur på det greske fastlandet. Minoisk kultur ble gjenoppdaget på begynnelsen av 1900-tallet gjennom arbeidet til den britiske arkeologen Arthur Evans. Den har blitt beskrevet som den eldste av sitt slag i Europa, og hvor historikeren Will Durant kalte minoerne for «den første forbindelsen i den europeiske kjeden.»
(Wikipedia)
Jeg la merke til en overskrift på nettet: Hvilke guder trodde minoerne på? Dette er hva jeg vil kalle et typisk galt spørsmål. Ser du det? Om ikke kan jeg fortelle deg at vi etterspør en bestemt kategori av informasjon med slike spørsmål, som er betinget i en serie med andre kategorier. Et bedre, eller skal vi si mindre fordomsfullt spørsmål, ville være å spørre om hvordan de forklarte mysteriene. Hva slags historier fortalte minoerne? Hva slags tanker hadde de om dag og natt, havet, vinden, regnet, månen og stjernehimmelen? Hva slags spørsmål stilte de? Var de idioter? Hvis vi ikke tror at de var tilbakestående, hvorfor behandler vi dem slik? Kultursjåvinisme er når folk – bevisst eller ubevisst – tenker om seg selv at de representerer “fasiten”. For eksempel at vi som lever nå er de korrekte menneskene, mens alle andre varianter som har eksistert – og til en viss grad fortsatt eksisterer – er feilslåtte modeller og prototyper som har gått ut av produksjon. Vi er jo siviliserte nå. Vi har kunnskap, kontroll og kjærlighet. De hellige tre K.
Alle har hørt om den minoiske bronsealdersivilisasjonen på Kreta. Alle har hørt om Knossos, labyrinten, minotauren og Ikaros som fløy for nært solen slik at han styrtet i havet og døde. Hørt om er det operative begrepet her. Hva slags guder trodde minoerne på? Saken er at de historiene om minoere som vi forteller sier mer om oss enn om dem. Vi antar a priori at de “tok feil” om livet, verden og universet, men at de ikke desto mindre fikk til noen greier, og det har vi sympati for. Nesten som når barna tegner noe som faktisk er finere enn forventet og man blir både positivt overrasket og litt stolt. De viser talent. Noe vi vet er at minoerne drev handel med Egypt, som kalte dem keftere. De var så å si sin tids Louis Vuitton Moët Hennessy – populært bare kalt LVMH – og Bernard Arnault (verdens rikeste mann), i den forstand at kefterne – minoerne – hadde rykte som leverandører av det beste innenfor luksusprodukter. Du vet hvordan sånne ting virker. Når alle tror at noe er “best” så spiller det egentlig ingen rolle om tingen faktisk er best, alle som er jålete – det vil si alle – vil bli assosiert bare med det som har rykte for å være det beste, bli sett bare sammen med “interessante mennesker” og det ene med det andre, særlig når man jobber som farao og har et image som “levende gud” å ta vare på. Da nytter det ikke med noen sekunda vare.
Hva slags guder tror vi på? Altså vi nålevende og høyst postmoderne mennesker. Vel? Jeg håper du ikke har tenkt å foreslå “selveste” den ene og sanne Gud som står over, utenfor, bak – og alle administrative posisjoner ellers – alt som eksisterer og alt som skjer, og så videre. Jeg mener de tingene vi virkelig holder hellig. Bankkontoen, mobiltelefonen og sånne ting. Til en viss grad huset. Prosjektene våre. “Det vi driver med.” Vårt gode navn og rykte. Verdensforklaringen. Hvis vi skal kunne si noe om hva slags guder moderne mennesker i “vesten” tror på så må vi studere atferden til denne gruppen. Hva er det som gjør dem til en gruppe? Hvilke likheter finner vi blant et utvalg av så ulike individer? Hva er det for eksempel som gjør en person “norsk” og en annen person “engelsk” selv om de ellers ser ut som om de kunne vært slektninger? Språket er selvsagt det første alle peker på, men selv om vi justerer for dette vil vi finne “kulturelle forskjeller” mellom nordmenn og engelskmenn som handler om det jeg kaller “gudene i kulturen”. De norske er annerledes enn de engelske. Mye er likt men det er også noen fundamentale forskjeller i virkelighetsoppfatningen. Mytene er ikke de samme. Skarpe observatører har hengt seg opp i at jeg sier “engelsk” og ikke “britisk” — for det er jo to forskjellige ting. Men nok om det. “Britisk identitet” er jo en digresjon når vi snakker om minoere – eller keftere – selv om det hadde litt å si for hvordan Arthur Evans fortalte denne historien første gangen han gikk ut med noe om utgravningene sine på Kreta for drøyt 120 år siden. Du vet. Førsteinntrykket har mye å si. Er det ikke litt corny å tenke på at for bare to hundre år siden var verden fortsatt i det store og hele et Terra Incognita; ukjent land? Alt var bare rykter og fantasifortellinger. Folk visste ingenting om noenting. Slik er det for en stor del ennå, men nå har vi i det minste oppslagsverk til felles referanseformål. Vi kan for eksempel søke på “minoisk sivilisasjon” og sannsynligvis finne opptil flere timers lesestoff på den måten, foruten naturligvis det man var uelig om til å begynne med. Hvilke guder trodde minoerne på? Jeg tror ikke man vil finne særlig mye om akkurat det. Vi vet ikke. Selv har jeg sett noen bilder og figurer og hørt det folk sier, men så lenge saken er at vi savner originalt kildemateriale så er dette bare frisk luft og spekulasjon. Det har ingen substans. Vi vet ikke engang om de hadde “guder” på samme måte som i Hellas mye senere.
Bildet ovenfor er svært berømt og fremkommer som freske – al fresco maleri er når man maler direkte på fortsatt fuktig murpuss – i det minoiske palasset Knossos på Kreta. Eller rettere sagt, det fremkom opprinnelig som fragmenter av en freske – i likhet med mye annet som ble gravd frem av Arthur Evans den gangen – men etter at ekspedisjonens geskjeftige franske restauratør hadde hatt fingrene i saken en stund ble alskens vakre motiver gjenskapt og presentert som ekte vare foran et måpende og sensasjonshungrig publikum. Mye av det vi nå bare godtar som “minoisk” har en problematisk arv på denne måten. Det har en aura av “gjendiktning” over seg, men der står altså saken i dag. I den grad noen venter på nye data så handler det om å knekke koden til det minoiske skriftskråket “Linear A” (det finnes en Linear B som er de samme bokstavene men med gresk språk), som ingen så langt har klart å bli klok på. Jeg tror imidelertid ikke at det finnes nok tekstmateriale forfattet i Linear A til at det går an å få frem noe betydelig “volum av informasjon” uansett, men den som lever får se. Kanskje kunstig intelligens kan finne ut av det. Uansett handler bildet ovenfor om “tyrefekting” på noe slags vis, men alle som noen ganger har vært nær en ekte okse av det aggressive kaliberet vet at man har ikke tid og rom nok til å bedrive særlig mye akrobatikk rundt dyret. De beveger seg mye raskere enn man skulle tro. Problemet er først og fremt å holde seg i live, helst også uskadd, som kan være vanskelig nok i seg selv, om man ikke skal slå salto også. Herregud. Midt inni Knossos finnes en diger arena, hvor tanken er at de har holdt på med rituelle spill som koker ned til “tyrefekting”, men vi kjenner selvsagt ingen av detaljene rundt opplegget. Det eneste vi har er fortellingen om “stjernebarnet” Asterion – altså minotauren – som ble unnfanget etter at Zevs, forkledd som en hvit okse, satte barn på den minoiske dronningen Europa; men Asterion – som det “uekte barn” han var – fikk en annen skjebne enn sine søsken Androgynos – som jo også er at navn som får folk til å si hmm – og Ariadne, som til sist fikk den mest ulykkelige skjebnen av dem alle. Problemet med denne historien er bare at den er gresk, ikke minoisk, og forfattet opptil flere tusen år etter høydepunktet av minoisk kultur. Kan den likevel kanskje handle om historiske hendelser i oldtid? Mytologi er jo ofte “skygger av glemte forfedre” som har blitt relegert til et sted utenfor tid og rom forstått som som “sekvenser av hendelser”. I praksis snakker vi om “drømmetiden”. Noe som kanskje ikke har skjedd engang, men ikke desto mindre forteller vi historier om det.
