Da James Danforth “Dan” Quayle tiltrådte som visepresident under George Bush (faren) i 1989 startet en serie forbløffende tildragelser rundt hans embede og person, eller skal vi kanskje heller si kombinasjonen av disse, fordi det gikk ikke lang tid før det unisone spørsmål over hele verden var: Er Dan Quayle idiot? Hvorfor sier han så mye dumt? Hva er meningen med dette? Man forventer jo at folk som sitter i veldig seriøse stillinger – i betydningen “stort ansvar” – skal være seriøse mennesker som heller holder kjeft enn å be om oppmerksomhet rundt sine mindre kompetente sider. Jeg kan dessverre ikke kommentere denne saken akkurat nå. Det var litt ubegripelig at Bush (faren), som selv var seriøs som kreft, valgte en sånn “dum blondine” som visepresident. De fleste spekulerte seg frem til en antagelse som handlet sånn cirka om at han ikke ønsket å dele makt og ære med en kompetent nestkommanderende. Det var en funksjonell arbeidsteori.
Ikke før George Bush (sønnen) kom på tronen i år 2001 så vi noe som kunne måle seg med Dan Quayle i generell toskeskap som, så å si, sin naturlige personlige væremåte, men han hadde til gjengjeld en visepresident – Richard Bruce “Dick” Cheney – som var seriøs som en skjerpet dødsstraff. Det var en ustabil tid. Mange fæle ting skjedde. Senere kom sjarmtrollet Barack Hussein Obama II — som ble tildelt selveste Nobels fredspris som premie for å ikke være George Bush (verken faren eller sønnen) – selv om han også var hva man må kalle en typisk krigførende amerikansk president, men på en mer “diskret” måte. Business as usual, som de sier der borte. William Jefferson “Bill” Clinton Blythe III – som var president mellom far og sønn Bush – var jo også en krigersk type slik sett. Sånn er det å være verdenspoliti. Det blir å storme kokainhuset og plaffe ned alle bandittene, med et kameracrew på slep. Vinnerne skriver verdenshistorien på dette viset i våre dager.
Senere kom Donald Jesus Trump, med dama si Michael Richard “Mike” Pence på slep. De var jo et sjarmerende par. Trump rakk å gjøre mange minneverdige ting, men det er vel helst kjeften sin han vil bli husket for. Eller kanskje det at han forsøkte å organisere et statskupp? Det er vanskelig å velge. Han var slik en mangfoldig president. Hans store visjon var å gjøre amerikanerne stolte av seg selv (igjen), men det kan debatteres til hvilken grad han inspirerte folk i den retningen. Han ga ihvertfall resten av verden mange fnisende opplevelser av sadistisk skadefryd over at amerikanerne på mystisk vis hadde klart å mane frem noe slags politisk golem som er laget av alt det verste folk tenker om amerikanere. Hva er det som skjer? Er dette makro-masochisme? Herregud. Først tenkte jeg at hele fenomenet Trump følger banen til Shakespeares skjebnedrama Macbeth, fordi jeg forsto det slik at han ble forført til å søke kongsmakten av tre hekser, eller nærmere bestemt det man derover kaller triple bitch, i form av en manusforfatter med større baller enn hjerne. Vi vet jo hvordan det gikk. Jeg var usikker på hvordan utgangshistorien ville bli – du vet jo at i Macbeth hadde de noe med en vandrende skog og det ene med det andre – men jeg så faktisk ikke for meg at det ville kulminere i et kuppforsøk etter valgnederlaget. Domstolene jobber med å utrede de juridiske konsekvensene. Befolkningen jobber med å begripe hva det var som egentlig skjedde.
Et poetisk øyeblikk av “mening” fremkom imidlertid som et sidenotat til hele affæren med Trumps forsøk på å jukse med alle midler ved presidentvalget i 2020. En av mange taktiske opplegg de så for seg var at Mike Pence ville nekte å utføre sin seremonielle rolle undet den formelle prosessen med å telle og registrere valgmannsstemmene fra delstatene. Tanken var at hvis Pence nektet å godkjenne stemmene ville den formelle myndigheten til å velge president falle tilbake på delstatene, hver med èn stemme, men flest stater er republikanske, så da ville Trump bli gjenvalgt. Simsalabim. En politisk tryllekunst. Det ville selvsagt ikke fungert i praksis, men det ville i det minste utløse noen slags parlamentarisk krise slik at Trump kunne bruke unntakstilstand og nødmyndighet til å erklære valget som ugyldig. Dette var smarte mennesker vettu. De hadde tenkt på alt. Valget er jo ikke tapt før man innrømmer at det er tapt. Mike Pence henvendte seg imidlertid til Dan Quayle for å be om råd. Hvorfor ikke? Fra Pences synspunkt er jo Quayle en vis gammel statsmann med personlig erfaring fra jobben. Og dermed ble ringen sluttet. Dette var “meningen” med at Dan Quayle ble visepresident i 1989. Slik at han tredve år senere kunne si til Mike Pence at nei, visepresidenten har ingen slik myndighet. Rollen med å lese opp valgmannsstemmene er rent seremoniell og handler kun om at visepresidenten formelt sett er ordstyrer i senatet, med en enkeltstemme som bare kommer til anvendelse når det er aktuelt å bryte et avstemmingsresultat på 50-50. Ikke mer, ikke mindre. Han kan ikke drive med politiske gitarsoloer på eget initiativ. Dermed ble det slik.
