Maktfordelingsprinsippet, eller bare maktfordeling, er et politisk og juridisk prinsipp som går ut på at statsmakten skal fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Maktfordelingsprinsippet er nedfelt i grunnlovene til mange land, også i den norske Grunnloven. Det er imidlertid store forskjeller mellom land, når det kommer til hvordan makten reelt sett er fordelt mellom et lovgivende parlament, en utøvende regjering og dømmende domstoler.
(Store norske leksikon)
Av alle de selvfølgeligheter et skolebarn lærer om politikk er dette, altså maktfordelingsprinsippet, den første og mest selvfølgelige. Helt intuitivt skjønner man jo at hvis ikke flere er med på å bestemme blir det bare èn som får viljen sin. Det er enkelt å appellere til den formen for rettferdighetsfølelse man typisk finner hos barn. De tilpasser seg lynhurtig til “det som gjelder” sammenlignet med hvor trege i avtrekket folk blir etterhvert som de vokser til og venner seg til å ha vaner. Så lenge man føler at man ikke vet noe om verden og det som foregår der ute vil man også ha en annen holdning til det å lytte og lære om ting. Så lenge du selv ikke har utviklet noe spesielt “livsprosjekt” ser alt like aktuelt – og/eller uaktuelt – ut i dine øyne. Heri består mye av tenåringenes “negativitet”. De har jo gode evner til observasjon, blant annet i forhold til at verden er ikke akkurat helt i vater, så de prøver å danne et realistisk inntrykk av hva som forårsaker skjevhetene og hvor de selv bør plassere seg i bildet. Inntil videre vet de jo ingenting om “vanskelighetene” som venter dem.
Gi og ta noen mystiske tanker om forholdet mellom selvet og universet – sånt finnes jo – så vil jeg si at de fleste mennesker jeg noensinne har møtt i denne verden – uavhengig av tid, sted og omstendigheter ellers – har hatt “ganske god rettferdighetsfølelse”. De forstår konseptene rett og galt. De forstår forskjellen mellom dem og hvorfor man så langt man klarer bør holde seg på “den rette” siden av ting. Dette gjelder også de som på vanemessig basis gjør gale ting. De vet at det er galt men de gjør det likevel. Hvorfor ikke? De har sett seg rundt og sett at de lever i en gal verden — eller rettere sagt en ufølsom verden, som ikke egentlig gir en bøyd beng i hva som skjer med deg og ditt. Du må selv ta hånd om sakene hvis du har noe slags spesifikt ønske om å gjøre – eller “være” – noe annet enn den mest grunnleggende form for tilfeldig forbipasserende menneske i verden. Kort sagt: Folk skaper sin egen skjebne. Flaks forekommer, men det ligger i sakens natur at dette er bare unntaksvis. Det meste man oppnår i livet handler om målrettet og tålmodig arbeid.
Når det glender dette med arbeiderklassen så er det en åpen klasse. Nesten som det å være heterofil. Hvis ingen annen tihørighet blir signalisert på noen måte, så er det individet man forholder seg til “av arbeiderklasse”. Ihvertfall er dette det mest statistisk sannsynlige. Og hvordan defineres dette? Elementært. Hvis din beste plan for å skape din egen økonomiske fremtid er å “ta en jobb” som betaler en lønn på en ganske stabil og forutsigbar måte, så er dette typisk arbeiderklassetenkning. Det er solid. Det er realistisk. Det har dokumentert god virkning i henhold til sitt formål. Folk vet at det økonomisk minst risikable de kan gjøre i det norske samfunnet er å stå i fast jobb hos et solid firma, eventuelt det offentlige. De kommer aldri til å bli “rike” – slik sånt blir oppfattet i Norge – på denne måten, men de vil ha et stabilt budsjett å jobbe med når de skal finansiere diverse oppkommende ting. De vet godt at det er mye de ikke har råd til, men på den annen side behøver de under normale omstendigheter ikke å bekymre seg for “svingninger i markedet” og den typen sjefsnevroser. Alt som forlanges av dem er at de skal komme på jobb og gjøre jobben sin. Resten av tiden tilhører dem selv og kan fritt disponeres hvor frivolt som helst. Av en eller anne grunn forbinder mange noen slags skam over å være av arbeiderklasse, men dette er – minst – like idiotisk som å oppleve noe skammelig over å ikke tilhøre det seksuelle regnbuespekteret. Hvor ofte er det nødvendig å si det? Man er hva man er, ferdig diskutert. Det å søke seg til fast jobb og et normalt liv med familie og hele pakka er bare “dumt” hvis man ikke har legning for sånt. Så langt jeg klarer å registrere virker det imidlertid som om et overveldende flertall av den norske befolkningen velger å gå den “normale” veien med et “flerfamiliesystem” av halvsøsken og adoptivsøsken innenfor en ganske komplisert krets ettersom folk skiller seg og finner sammen i nye konstellasjoner. Alle man tilbringer noen år sammen med i løpet av oppveksten har jo betydning i barnets liv. Selv må jeg virkelig tenke etter for å komme på noen jeg kjenner som har hatt et livslangt og fullstendig monogamt løp. Er det noen? Jeg gidder ikke å spekulere. Jeg bare fastslår at det vanlige er at man skiller seg både en og flere ganger i løpet av voksenårene.
Vi flytter nå blikket over mot den foretaksomme klassen. Du vet. Business Class. Dette kan i utgangspunktet bety hva som helst, men hva det definitivt ikke betyr er at man opplever seg selv som “arbeiderklasse” — uansett hva foreldrene eventuelt må ha vært. Noen ganger er de veldig insisterende på at “de har vært sin egen lykkes smed” nærmest på tross av foreldregenerasjonens vilkår, om man skal tro på noen av de bakgrunnshistoriene som sirkulerer om visse svært rike individer. Jassågitt? Man kan jo ikke annet enn å “ta det til etterretning” som folk sier, men det går opplagt ikke an å bli rik bare av eget arbeid. Hvis man har svært høy timelønn og jobber mye overtid kan man i beste fall bli “svært velstående” men på den annen side vil man jo ikke egentlig ha tid til å nyte fruktene av alt arbeidet. Rik blir bare den som klarer å konstruere en “pengemaskin” som gir enten liten avkastning per enhet fra et stort produksjonsvolum, eller det motsatte, men selve grunnprinsippet er at varen eller tjenesten “selger som hakka møkk” — etterspørselen overgår kapasiteten din for å levere. Det første trinnet handler om å skape en formue — men det neste handler om å drive som “investor”. Bli en av eierklassen. Det skjer når “pengene jobber for deg” heller enn det motsatte. Jeg kjenner ingen tall for hvordan dette siden fordeler seg, men mitt anekdotiske inntrykk er at det er ganske mange som velger å “pensjonere seg” – selge seg ut og ta helårsferie med formuen – etter at de har skapt en lønnsom bedrift, altså at det bare er et fåtall som velger å rykke opp til å bli en av dem som typisk kjøper opp bedrifter og som har makt til å bestemme om et lokalsamfunn skal leve eller dø. Da har man blitt en “politisk aktør” enten dette var planen eller ikke. Selv har jeg forsåvidt ingen tanker om de som pønsker ut noe smart og som “kommer til penger” på den måten, forutsatt at de har et mål for når “nok er nok”. Det vil si at de typisk er en av dem som selger hele mannskiten til en “investor” og kaller det sitt pensjonsgrunnlag. Jeg har mer sans for de som solgte Twitter enn de som kjøpte det, for å si det på den måten. Forskjellen består i hva slags “visjon” de later til å ha.
Er det sant at penger alltid er etterspurt? Dette er jo hele grunnlaget for alt vi kaller “markedet”: Alle vil alltid ha mer penger. Hvis man gjør litt rask hoderegning vil man litt løslig kunne anslå hvor mye som er “nok” til at man kan leve av det resten av livet – et tall som for de fleste vil lande rundt noe sånt som ti millioner – forutsatt at man ellers går for en nøktern og disiplinert livsstil. Hvis man har tilbøyeligheter til for eksempel gambling, høy sigarføring ute på byen og annen vettløs sløsing vil jo intet beløp være nok. La oss si at noen i en alder av 35 finner opp en “app” som blir grisepopulær og som de siden selger for ti millioner til en oppkjøper. Hva skal de nå gjøre? Teknisk sett har de jo råd til litt av hvert. Ikke mange – selv blant de som alle oppfatter som rike – har ti millioner i frie kontanter tilgjengelig. Nesten alle pengeaffærer handler om komplekse labyrinter av “strukturerte finansprodukter” – med tildels vanskelig sporbare eierforhold – når man kommer over et visst nivå. Jeg antar at skattedirektoratet har en hel stab av jurister som bare ser på hva slags “godtgjørelser” innenfor næringslivet som egentlig er kamuflerte inntekter det skulle vært skattet av — klassisk sett handler det om fri bil, bolig, hytte, ferie og annet som “fimaet betaler”, ofte som en del av “betingelsene” som tilkommer med liten skrift i ansettelsesavtalen; men også under konseptet “representasjon” havner det ganske mange kostnader som man ikke behøver å myse særlig hardt for å se som korrupsjon. The cost of doing business handler til syvende og sist om hva man aksepterer som “nødvendigheter”. Man kan jo for eksempel la være å handle med noen som forlanger at det skal være lyssky elementer i avtalen. Det vil være både etisk og juridisk korrekt, men ikke nødvendigvis “det mest lønnsomme”. Derfor blir det som det blir. Det er et typisk høne-og-egg-spørsmål om den lave moralen i forretningslivet skyldes at de var sånn som personlighetstyper i utgangspunktet, eller om de har blitt sånn på grunn av “nødvendig tilpasning” til de forholdene som tross alt gjelder ute i markedet. Den sterkeste? Den smarteste? Den mest skruppelløse? Man må uansett være “mest” av noe for å komme ut på toppen i et møljeslagsmål om penger. Eventuelt kan man si at man er Sun Tzu i en krig med penger som våpen, hvis dette lyder bedre for egoet (det gjør det). Fantasien om å bli rik er uansett vesensforskjellig fra realitetene.
Hva tenker du om musikk? Denne posten er som en seks minutter lang sang, hvorav de første fem er “innledning”. Egentlig tenkte jeg å skrive om opplegget for høyesterett i USA, som befinner seg på litt gyngende grunn akkurat nå. Tenk deg at det enorme USA bare har ni av dem, mens lille Norge har over tyve. Er ikke det litt mystisk? Det er fordi de teknisk sett er en “grunnlovsdomstol” som bare skal se på saker som direkte angår forhold i grunnloven, som for eksempel ytringsfrihet, retten til å eie våpen, og så videre. Det siste de skal gjøre er å blande seg inn i politikken, uansett hva de selv måtte stemme ved det som presumptivt sett er hemmelige valg i et demokrati. Det bør være åpenbart at individer i slike stillinger ikke bør “vise kortene” i forhold til hvor de selv står i aktuelle politiske saker. De skal kun fatte avgjørelser i saker som er så prinsipielt viktige at de må måles opp mot hva grunnlovsteksten sier. Det er på ingen måte for mye å forlange at en dommer skal ha steinansikt i forhold til både “hvem de er på fritiden” – gitt at det ikke inneholder noe kriminelt element – og hva de enn måtte “mene” om de personene de møter på jobben. Dette gjelder som en selvfølge i lagmannsretten og burde i enda større grad være en selvfølge i høyesterett. Det bør være fette åpenbart at en “politisering” av rettssystemet – enten det virkelig er sånn eller det bare er noe folk innbiller seg – ikke er noe sunnhetssignal for det samfunnet det angår. Ut fra alt jeg vet om verden – og det begynner å bli en del etterhvert – så kan man ikke bruke noe annet ord enn korrupsjon om det som foregår innenfor amerikansk høyesterett for tiden, med gaver i millionklassen, dyre feriereiser til eksotiske steder, og den typen ting, alt betalt for av “republikanske donorer” og milliardærer. Man hadde fått sparken på flekken i Norge. Herregud. Ikke fordi vi er så moralsk høyverdige, men fordi vi ikke liker å bli gjort narr av. Hvis vi skal ha folk ansatt i en jobb som handler om “siste ord i alle saker” så vil vi ikke vite på forhånd hva det blir, på grunn av hva slags venner de har og det ene med det andre. Vi vil kort og godt ikke at dommere skal “være til salgs” uansett hva prisen handler om. Vi vil tvert imot at de øyeblikkelig skal politianmelde alt som overhodet ligner på noe slags forsøk på å “kjøpe dem”. Til dette formål må de gjerne organisere seg i “losjer” eller hva det enn måtte være, slik at de kan støtte og veilede hverandre i oppgaven med å være “et rettferdig menneske”, som ikke en en enkel jobb for noen, men sjelden så viktig som når rettferdigheten er ditt fag.
