Arbeid er i fysikken en form for energioverføring ved at en kraft virker på en gjenstand. For eksempel kan man løfte en koffert ved å bruke kraft på den, og da utfører man et arbeid på kofferten. Kofferten får da økt sin potensielle energi. Dersom en kraft virker på et legeme som står i ro, gjøres ikke noe arbeid. Det utføres for eksempel ikke noe arbeid dersom man står stille og holder en koffert. Det utføres heller ikke noe arbeid på kofferten når man går med kofferten i uforandret høyde.
(Store norske leksikon)
Problemet med andre – sosiologiske – definisjoner av arbeid enn den vi henter fra fysikken er at de er løgn. Usannheter. Mannskit. At vi kan ytre ord som “formålsrettet menneskelig virksomhet” betyr ikke at dette representerer konseptet sannhet noe mer enn at grisen kan fly bare fordi vi klarer å se for oss dette i fantasien. Teknisk sett har man ikke utført arbeid hvis det ikke har skjedd noen fysiske forandringer i omgivelsene. Forholdet blir mer komplisert hvis vi beveger oss inn i et univers av “informasjon” men prinsippet blir det samme. Vi snakker om en fysisk kraft som virker på en materiell gjenstand slik at det oppstår “endring” — som er målbar i objektive termer, altså for alle uavhengige observatører. Arbeid behøver på den annen side ikke å være lønnsomt, eller engang nyttig. Skadeverk er jo også verk. Arbeid består av gjerninger. Selvsagt går det an å ha en jobb hvor man tjener penger uten å utføre arbeid. Det er til og med – annet enn i de mest ekstreme og antisosiale funksjoner som for eksempel “investeringsrådgiver” – vanlig at lønna er tilknyttet “stillingen” uavhengig av hva slags resultater man produserer og hvordan man måler dem.
Marx beskrev fremmdgjøringen i arbeidslivet som det at man føler seg personlig disassosiert med “det man driver med”. Den eneste grunn til at man er der på stedet og gjør det man gjør er fordi noen betaler for dette. Uten pengene? Da ville man vært et helt annet sted og gjort noe helt annet. Det kan du være fullstendig fette sikker på. Jobbens mening for folk består typisk i at det er sånn man tjener pengene sine, men det er ikke sånn man ville levd livet sitt i en ideell verden. Imidlertid er jo dette som alle vet ikke den beste verden de er i stand til å se for seg i fantasien, men det er ikke desto mindre den verden vi er nødt til å forholde oss til. Virkeligheten, om du vil. Her fungerer ting for tiden sånn at man må betale for seg – på den ene eller den andre måten – hvis det er noe man vi ha eller ønsker å få gjort. Derfor må man skaffe de pengene som må til for å betale for de tingene man behøver. Alle vet dette. Prinsippet er i det store og hele alltid det samme men det finnes varierende standarder for hva folk er villig til å gjøre for penger. Dette virker ganske tydelig hos de fleste. De kan i teorien gå enda lengre i en hvilken som helst retning, men de velger å takke for seg når ting blir “hårete” og utrygge. Preferansen deres er å leve midt i verden, om du vil. Innenfor rammene av det kjente og det trygge, som er et velkjent menneskelig instinkt. Det er i utgangspunktet ikke naturlig for individer av vår art å søke mot “det eventyrlige” selv om vi liker å høre eventyrfortellinger.
Jeg kjenner personlig et antall mennesker som er svært nøye med hva de “støtter” med pengene sine. Jeg er litt sånn selv også. Det betyr noe hvordan et produkt ble laget, og av hvem. Fikk de skikkelig betalt for jobben? Jeg liker ikke tanken på at min relative rikdomstilstand – om vi ser globalt på saken så har selv fattige nordmenn ganske god råd – skal være betinget av noen annens undertrykkelse og utnyttelse. Da blir alt det staselige liksom litt mindre fint. Det er hva frikerne kaller en kjip tanke. Man blir nevrotisk av sånt. Hasjrusen går fra å være en behagelig opplevelse med bølgende farger og hva vet jeg, til å bli en skrekkfilm fylt av ting de overhodet ikke hadde lyst til å se. Det er forsåvidt sånn jeg ser verden og menneskene: De er fulle av alkohol, hasj, piller eller “noe som kommer i sprøyte” — til en sånn grad at de klarer ikke å gjenkjenne virkeligheten selv når den biter dem i ræva, som amerikanerne sier. Denne idèen fikk jeg faktisk fra en science fiction novelle i 1977. Den handlet om “den skrekkelige virkeligheten” og alt vi gjør for å unnslippe dens vilkår. Jeg husker verken tittel eller forfatter – det var en av de mange ukjente som skrev bidrag til diverse “antologier” som var populære på den tiden – men selve konseptet gjorde dypt inntrykk på meg. Mennesker liker jo ikke typisk virkeligheten og de godtar den bare fordi de må. Hvis de hadde hatt makt til dette ville de fleste utvilsomt “gjøre visse justeringer” av sine egne livsomstendigheter. Tenk selv. Du vet at det er slik.
Arbeid handler om “ungdommens krefter” — og de forsvinner jo tidsnok, som alle erfarer hvis de overlever lenge nok. Det kommer liksom snikende for de fleste, eventuelt med noen innlagte “kriser” som man aldri riktig henter seg inn etter, men man oppdager uansett en dag at kroppen ikke fungerer som før. Man blir hardere straffet for “småting” som var av mindre betydning før om årene. Blåmerker. Skrubbsår. Muskelstrekk. Den typen ting. En 70-åring kan ikke bare ramle ned av en stige og sprette opp igjen som om dette var uten betydning. Det kan faktisk bety kroken på døra for mye av det de kunne tidligere i livet hvis de blir utsatt for en fallulykke, eller noe som på tilsvarende måte gir kroppen en massiv dose “juling” på kort tid. Dette har ikke noe med den personlige formkurven å gjøre, selv om det naturligvis hjelper hvis man er forholdsvis sprek, det handler om at kroppen akkumulerer stadig flere feil i den regenerative cellebyggingen, slik at man over tid blir stadig mer skrøpelig og rynkete inntil hele mannskiten stanser av seg selv til sist, om ikke noe kunne ta kverken på deg tidligere. Det har jo eksistert individer som har blitt oppimot 120 år gamle, men har du sett bildene av dem? Herregud. Det er så man ikke skulle tro at det går an. Hvilket på beleilig vis bringer oss til den mest fundamentale urettferdigheten av dem alle: Døden. Det skjer med alle. Det skjer med meg, det skjer med deg, det skjer med Titten Tei. Livet tar slutt. I prinsippet burde man bruke døden som målestokk for alle tings viktighet: Gitt at jeg er en skapning som kommer til å dø, hvor viktig er dette? Vi kan kalle det realisme om du vil. Vi får bare en ganske kort tid i denne verden og mesteparten av denne tiden forsvinner i et dragsug av absurditet. Man skjønner ikke stort mer av verden når man forlater den enn når man først ankom hit. Spør hvem som helst som har oppnådd “respektabel alder”. Alle sier det samme.
Målestokken for intelligens er litt uklar. Det virker som om folk har mange slags fortolkninger rundt når, hvorfor og hvordan noe teller som intelligent, men hvis vi sammenholder intelligens med begrepet “geologisk tid” så er intet av det vi per tiden anser å være smart særlig imponerende. Det som teller er tilpasningsdyktighet, ikke “makt til å endre ting”. En virkelig intelligent skapning ville “surfet på bølgene” av de omstendigheter naturen produserer. Litt sånn som såkalt ville mennesker gjør. Det er ikke umulig. Det er ikke engang uvanlig. De aller fleste mennesker som noensinne har levd har jo vært det vi utvilsomt ville karakterisert som ville og primitive skapninger, men dette er kun basert i våre tanker om hva som er “korrekt”. Blankpussede sko, hatt og slips er “kulturelle fordommer” uansett hvor mye man måtte like dem, som mange jo gjør. (Jeg vil ikke karakterisere meg selv som en “spradebass” men jeg har definitivt sansen for stilige dressklær.) Saken er uansett at vi kan ikke “beseire naturen” noe mer enn vi kan avskaffe vår egen fordøyelsesfunksjon. Visse ting er nødvendig for at man skal kunne overleve i sin mest grunnleggende – og vegetative – forstand som organisme. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor så mange er så fiendtlig innstilt til naturen og livet, slik det faktisk er, døden og det hele, men jeg registrerer at det er slik og hypotesen min er at det handler om dårlig administrering av egen evne til å føle frykt. De bare “lar det løpe fritt” helt uten å stille seg kritisk til fryktobjektenes egen troverdighet. Hvor oppbevarer du angsten din? Det er sånt som jeg liker å vite, mens “hva folk driver med” er fullstendig uinteressant som konsept for meg. Imidlertid kommer man lenger i selskapslivet med småprat om “aktiviteter” enn om angstens grunnlag.
Jeg vet jo allerede at nesten alt mennesker gjør i denne verden er fette dumt, i beste fall på en harmløs måte. Den eneste respektable virksomhet jeg vet om er å lage mat og bygge hus. Punktum. Resten er idioti. Evneveik heltedyrkelse, enten man genuflekter foran sitt eget ego eller man lever ut fantasien gjennom stedfortreder av typen “kjendisdyrkelse” og annen usunn interesse for andre menneskers private affærer. Det er uansett sånn at jeg har lyst til å pisse på det, i den grad jeg er nødt til å forholde meg til det, så det er best for alle parter at jeg holder en viss avstand. Du vet. Minst en kuklengde unna. Gjerne mer. Når man bor på landet, med store avstander uansett hva det er man skal, venner man seg til at det bør være et par meter mellom mennesker for at husfreden skal vare. Vi er ikke trygge skapninger, selv på en god dag. Kan du se knyttneven komme? Hvis du ikke har slike instinkter anbefaler jeg “avstand”. Nesten ingen som ble “slått ned” på byen – eller på den lokale “marten” – var forberedt på at dette kunne skje med dem, til tross for alt alle burde vite om vår art og hvordan vi typisk oppfører oss ved dette tidspunktet. Det er alminnelig kjent at vi er aggressive og intolerante “aper som tukler med ting”. Vi tåler dårlig andre individer av vår egen art, særlig når vi snakker om “voksne hankjønnsindivider”. De er jo troendes til hva som helst. Dette er veldig forvirrende for “unge menn med gode hensikter” men de venner seg til det etterhvert. Det er ikke noe personlig, det er bare den kategorien av skapning som du tilhører. De farligste dyrene på denne planeten er jo “unge menn” av menneskeslekt. De har lyster og drifter som det kreves stek lut – faktisk selve livet – for å vaske ut av den rastløse kroppen deres. Imidlertid blir jo også de gamle etterhvert, i den grad de overlever. Fiinnes det noe mer patetisk enn en 70 år gammel fyr som “en gang var noen” i voldsmiljøet? Jeg kjenner et par sånne og de forstår det faktisk selv. Imidlertid forstår de også at ingen bryr seg om deres råd, så de holder kjeft.
Av en liste over ting som tar livet av menneskeheten står “geskjeftighet” aller øverst. Du vet. Virkelyst, virketrang, den iboende driften til å “gjøre ting” som nesten alltid betyr dumme ting, gitt at vi er en ganske dum art. Hvor er det vi har tenkt oss hen? Du kan bare slå fra deg alle tanker om å etablere en “interstellar sivilisasjon” ved hjelp av teknologi. Det kommer aldri til å skje av den enkle grunn at det er fysisk umulig for mennesker å overleve noe annet sted enn under de ganske spesifikke betingelsene vi finner her på jorda. Eventuelt kan man gjenskape både gravitasjonsfelt og magnetfelt på kunstig måte, men vi vil fortsatt være biologisk fremmede for enhver tenkbar verden som ikke er vår egen. Det er ikke sikkert at den lokale molekylærbiologien samarbeider bra med vår egen. Men sånn er det. Som en mange tiår lang leser av science fiction burde jeg sikkert være mer “teknologipositiv” men jeg ser ærlig talt ikke poenget med mange av de såkalte nyvinningene som har ankommet i løpet av de seneste hundre år eller deromkring. Tvert imot ser jeg at avfallet og avgassene er i ferd med å ta kverken på oss alle. Så mye er all denne geskjeftigheten verd. Og hvorfor er det slik? Fordi vi er idioter. Vi kaller oss intelligente men vi viser noe annet i handling. Og som jeg alltid sier: Hvis det ser ut til å være stor avstand mellom det noen sier og det de gjør bør man holde fokus på det de gjør og for det meste ignorere alt de sier. Som alle vet er jo det å prate uten stans en velkjent måte å “utmatte” noens oppmerksomhet slik at man senere kan slå til og robbe dem for verdisaker eller noe. Sånt skjer hele tiden. På engelsk er det vanlig å snakke om con men når man mener en bestemt type svindler, som seiler på en bølge av “selvsikkerhet” av den typen som overvelder de enfoldige. Confidence er nøkkelen til en con job som typisk handler om å stjele noens penger. De lar seg sjarmere av denne personens personlige utstråling og “optimistiske væremåte” slik at det går helt trill rundt for dem og de utleverer både PIN-koder og passord til sin nye beste venn her i livet. Hva skal man si? Fylla har skylda? Bakrus er uansett en vond erfaring.
