Hvis jeg var jøde er jeg nokså sikker på at jeg ville vært skeptisk til den formen for støtte de har blant evangeliske dommedagskristne. Jeg er ikke helt sikker på hvordan greia fungerer, men så vidt jeg har skjønt er det nødvendig for jødene å “vende tilbake til Israel” for at Jesus skal komme tilbake til jorda “for å dømme de levende og de døde”. Det hele ender visstnok bare godt for de fromme. Og med dette menes de som tror veldig intenst på at resten av menneskeheten må utryddes for at de selv skal få oppleve herligheta. Det finnes et helt program for disse greiene, men jeg har som sagt ikke satt meg inn i detaljene. Jeg bare ser disse typene gi uttrykk for den kiliastiske teologien sin fra tid til annen, men alt jeg klarer å se er en paranoid vrangforestilling. Dette er psykiatriske pasienter, ikke oppegående voksenpersoner. Likevel styrer de i praksis amerikansk utenrikspolitikk i forhold til både staten Israel og den vestasiatiske regionen forøvrig.
Det er fint hvis folk klarer å sortere snørr og barter her. Det er ikke jødene som fører en umenneskelig terrorkrig mot palestinerne, og alle som støtter palestinerne, særlig Iran. Det er ikke engang israelerne som kollektiv, selv on det er staten Israel som blir sittende igjen med den moralske regningen. Dette er politikken til Netanyahus regjering. Det koker ned til en håndfull middelaldrende menn som ikke har noe hjerte. Er det ikke alltid sånn? Røkla er enten heiagjeng, kanonføde eller dødsskvadron — foruten de som prøver å “markere avstand” med alle for hånden værende midler. Jeg husker vagt at det var noe med grunnloven, høyesterett eller noe; regjeringen Netanyahu hadde uansett noen slags alvorlige problemer før denne nyeste greia med utryddelseskrig i Gaza og det ene med det andre. Poltiske kommentatorer sier han er en “syklist”, og med dette mener man noen som er avhengig av å holde seg i bevegelse. Hvis han stanser vil han velte. Dette høres omtrent riktig ut, etter alle symptomer å dømme, men jeg ser aldri på Israel noe mer enn jeg må. Det føles som å inspisere fremmede folks rasshøl. For noen er det sikkert spennende, sexy og jeg vet ikke hva, men for meg er det bare en frastøtende tanke.
Dette er problemets kjerne. Jeg skal ha meg frabedt merkelappen antisemitt bare fordi jeg fordømmer overgrep mot de mest elementære menneskerettigheter, når og hvor disse forekommer, uansett hvem som gjør hva, og hvordan de begrunner det. Det finnes grenser. De som krysser grensene er å betrakte som kriminelle. Imidlertid gjelder dette bare de som faktisk bryter internasjonale regler og konvensjoner gjennom sine egne ord og gjerninger, ikke deres familie, venner og omgangskrets forøvrig (selv om begrepet “sviktende dømmekraft” selvsagt kan komme til rimelig anvendelse i denne saken, så er også folk inhabile overfor sine nærmeste slik sett, fordi alle støtter jo i utgangspunktet sine egne, slik at de er i praksis ubrukelige som karaktervitner). Skyld er alltid noe individuelt. Strafferettslig ansvar kan kun pålegges den eller de som begikk de straffbare handlingene – samt alle som “medvirket hertil” i juridisk forstand – og noe mer enn dette er galskap. Verken de som støtter staten Israel og dens rett til å eksistere eller de som støtter palestinerne og deres rett til å leve har noe som helst slags ansvar for hva individer tilhørende noen av partene foretar seg fra dag til dag nede på bakkenivå. Situasjonen er svært “grisete” men prinsippene må bestå. Uten dem er vi jo bare hemningsløse krigsaper som ikke vet hvor grensene går. Hvor mye konseptuelt bevismateriale behøver du? Dette er snarere regelen enn unntaket hvis vi studerer menneskehetens historie. Det er først i moderne tid vi har fått på plass noe som ligner på et internasjonalt regelverk for generell orden og oppførsel. Men hvor mye er dette verd hvis noen bare kan ta seg ustraffet til rette som de selv vil — og begrunne dette med religiøse fantasier?
Som alle vet er det vanskelig å forholde seg til sånne typer som lyver og bløffer til stadighet. Fordi det er uråd å si når de snakker sant ender man automatisk med å mistro alt de sier. Selvsagt kan man ønske både det ene og det andre, men tillitsbrudd er hva det er. Ikke alle knuste vaser lar seg reparere, i den grad det overhodet er verd å bruke et ukjent antall timer på å møysommelig lime dem sammen igjen. (Hvis man har noe annet som enkelt lar seg bruke til det samme formål er det gjerne slik det ender.) Troverdighet er sånn sett en ganske skjør vase som man må ha for å holde tillitsblomstene levende. Etter at noens troverdighet har blitt knust – uansett hvordan – vil det neste som skjer alltid være at tilliten man inntil da følte overfor dem visner og dør. Slik er naturens orden. Spørsmålet blir da hva slags samarbeid man kan etablere og vedlikeholde på et grunnlag av mistillit, hvis man på grunn av “omstendigheter” likevel er nødt til å forholde seg til noen man ikke stoler på særlig mye lengre enn man klarer å kaste dem. Dette er hva diplomatisk arbeid handler om i praksis. Hvis ikke partene har noen grad av respekt for hverandre overhodet må jobben i så fall handle om å finne frem til noen slags “tredje entitet” som de begge kan akseptere som uavhengig sakfører. Ved dette tidspunkt er det vanskelig å se hvem som eventuelt vil oppfattes som nøytral av både israelere og palestinere samtidig, for ikke engang å nevne alle andre som føler seg meningsberettigede i denne saken. Uruguay? Botswana? Ingen vet, men vi kan fastslå med rimelig sikkerhet at Europa har en problematisk stilling, og det samme gjelder definitivt USA (som imidlertid er de eneste som kan utøve tvangsmakt overfor Israel). For det går jo teknisk sett ikke an å separere “jødefolkets historie” fra den pågående konflikten i Vest-Asia. På den annen side er de på ingen måte det eneste folkeslaget i verden som har en historie. Det er bare at jødene har noen slags religiøst motivert særstilling i verden, som israelsk propaganda – og i enda større grad deres kristne støttespillere – sjelden skammer seg over å utnytte ned til den minste trevl. Herregud. For en stinkende suppe av åndelige ekskrementer.
Imidlertid er jeg ikke jøde — og jeg vet strengt tatt ingenting om hva det betyr å være jøde. Men er det relevant? Ikke for meg. Dette er bare et identitetsspørsmål som tilhører livets private sfære. Hvis vi for eksempel postulerer uttrykket “norsk jøde” så er det operative ordet norsk. Så vidt jeg vet er dette også hvordan norske jøder typisk oppfatter det, selv om de føler varierende grad av “ubeskrivelige følelser” i forhold til situasjonen i Gaza og denne nye nordfronten i Libanon. Jeg hører at noen av dem opplever antisemittisme, eller altså at de blir hetset for det regjeringen Netanyahu foretar seg i Israel, på helt usaklig grunnlag — med mindre de har “bedt om det” gjennom sin egen agitasjon, som ikke betyr at det er akseptabelt, bare litt mer forståelig. Jeg tror imidlertid ikke at dette er særlig vanlig. Mitt generelle inntrykk er at de eneste som alltid og ukritisk støtter Israel er evangeliske dommedagskristne og nynazister. Ingen av dem er særlig fine venner å holde seg med, men jeg antar man tar alt man kan få når ting blir desperate nok. Det kreves jo en viss grad av grunnleggende orden for at man skal kunne praktisere moralske prinsipper og de konsekvente juridiske prosedyrene som neppe lar seg oppføre uten denne grunnmuren. Eller for å si det omtrent så banalt åpenbart som det er mulig å få det: Veien til fred går gjennom våpenhvile, men våpenhvile er i seg selv aldri nok. Folk må jo ha noe å leve for. De må ha som grunnleggende rammebetingelser at samfunnet er både fredelig og rettferdig i og for seg selv, og at alle avvik fra denne standarden må være å betrakte som kriminalitet. Hvis ikke loven gjelder for alle så gjelder den i prinsippet ikke for noen, og ordet for det som eventuelt holder samfunnsordenen på plass blir redusert til makt, ikke rett. Ontologisk sett er et rettssystem og et maktsystem identiske, men innenfor en etisk horisont er de diametrale motsetninger. Alt koker ned til motivasjonen hos de som bruker systemet, samt i noe mindre grad hvor bevisstløse “vanlige folk” er i forhold til det som skjer. Fordi ting er så horrible som de er akkurat nå er det vanskelig å ikke få med seg at det foregår gigantiske demonstrasjoner i Israel, rettet mot regjeringen Netanyahu og dens politiske gangsyn, veivalg, fremtidsmål og i det hele tatt. Også israelere ønsker helst en fredelig tilværelse preget av livets vanlige bryderi heller enn en mildt sagt uoversiktelig situasjon som ligner på “permanent totalkrig” i forhold til alle de ellers er omgitt av, bortsett kanskje fra de som av ulike årsaker glorifiserer heltemodig offervilje under en beleiringssituasjon av typen “Masada”. Må jeg få minne om at historien tilhører sånne som Flavius Josefus, ikke alle de som på nobelt vis valgte døden.
