Oppstilling av motsetningspar er en populær intellektuell selskapslek. Jeg sier svart. Du svarer hvitt. Jeg sier varmt. Du svarer kaldt. Sånn kan vi holde på en stund, og alle skjønner opplegget, men vi kjører oss raskt fast når vi beveger oss bort fra enkelt definerbare ting og over i mer komplekse idèer som kan tolkes på mange måter. Hva er for eksempel det motsatte av en mann? Hvis du svarer kvinne har du tapt. Folk mener ikke typisk at en person er en kvinne når de sier “han er ingen mann” om noen. Det de spesifikt mener er at han ikke lever opp til forventningene man har om hva slags personegenskaper en mann bør ha, som kulturell kategori i samfunnet. La oss si når og hvis han for eksempel har “et feminint kroppsspråk” og føler seg mer tiltrukket av omsorgsfag enn konkurransepregede sysler. Sånt kan være og er ofte grunnlag for noen grad av mobbing ute blant folk. Man kødder jo ikke ustraffet med selveste kjønnsrollene.
Generelt sett vet vi at en person er fette idiot når de sier sånt som at det er vitenskapelig bevist — fordi det er ikke slik vitenskap fungerer. Er det noe poeng her og nå å reiterere vitenskapsteori? Jeg tror ikke det. Folk har uansett allerede bestemt seg. De er enten late, sutrete og trassige troll som leter etter argumenter de kan bruke som våpen i “livets kamp”; eller de er ydmyke og disiplinerte overfor våre begrensede evner til å forstå verden, virkeligheten og vår plass i det hele. Hva er det motsatte av intelligens? Før vi svarer på det må vi erkjenne at noen ekstremt intelligente mennesker har noen ganger kokt sammen noen ekstremt stupide ting som har eksplodert i trynet på dem med tildels fatale konsekvenser. Sånt skjer. Kunsten er å oppdage at man er i ferd med å gjøre noe dumt på et så tidlig stadium at man slipper å få denne informasjonen som “et slag i bakhodet” senere under sakens gang. Er dette generelt sett sannsynlig at man vil klare hvis man ikke har selvkritisk sans? Jeg tror ikke det. Ethvert intellektuelt disiplinert menneske vil stille seg 100% enig med meg i at man må til enhver tid være haukaktig vaktsom overfor egen bias – fordommer, vanetenkning, ønsket om å “ha rett” og alt det der – når man former sine inntrykk.
Som vanlig skal vi gjenta at idiot er ikke noe man er fra naturens hånd. Det er noe man blir når man beveger seg hinsides egen kompetanse og kunnskapsgrunnlag uten å oppdage at man er i kålåkeren. For eksempel som når folk sier at det biologisk sett finnes bare to kjønn. Hvor har de denne informasjonen fra? Det er jo en fundamentalt ukorrekt påstand. Naturen er vesentlig mye mer grisete og upresis enn det folk gir den cred for. Hva vi kan si er imidlertid noe slikt som at hvis kjønnet formering skal kunne skje må vi arrangere et møte mellom to distinkte kategorier av kjønnsceller, på det ene eller det andre viset. Dette er en biologisk mer korrekt påstand. Det er sånn ting fungerer. Imidlertid er det et svært langt skritt ut i kålåkeren å påstå at dette medfører to distinkte kategorier av “leverandører” som lar seg definere like enkelt som svart og hvitt innenfor et intellektuelt spill om motsetningspar. Naturen har som vanlig fremstilt enhver tenkelig mellomform av de ryddige kjønnslige kategoriene folk fantaserer om i det sørgelige mentale kaoset de kaller tenkning, pluss er ukjent antall utenkelige variabler som man ikke engang behøver å vurdere som sannsynlige før man møter dem som levende individer. Hvordan skal man forholde seg til at kartet og terrenget ikke stemmer overens? Jeg vil foreslå å kaste kartet og orientere seg etter terrenget, men meningene er delte. Noen blir tilsynelatende så harmdirrende provoserte over varians i kjønnsrolletenkningen at det går helt varmt for dem oppi hodet. Det er vanskelig å tenke annet enn at de er traumatiserte. Hvorfor er det så viktig for dem å tenke på menn og kvinner som kategoriske motsetningspar?
Det jeg har skrevet her er motivert av en affære med såkalte drag queens. Detaljene er ikke viktige. Det er mye sånt nå for tiden. Hvis vi ser på fascister som klapperslanger så kan vi si at det klaprer fælt der ute, ikke bare begrenset til fascistisk kjønnrolleideologi, men det er dette jeg snakker om her og nå: Folk som blir “trigget” av individuelle avvik fra den atferd de forventer – og tildels forlanger – fra henholdsvis menn og kvinner; gitt at de jo ikke aksepterer flere enn disse to kategoriene, men heller intet stort spillerom innenfor hver av rollene. Det skal være rituell og tradisjonell vaniljekrem, gjerne med et religiøst sukkersyltet kirsebær på toppen. Vi lever slik Gud ønsker at vi skal. Om vi ser bort fra det åpenbart blasfemiske i å uttale seg på vegne av Gud – som jo er notorisk utydelig i opplegget sitt – så er det jo mildt sagt uforskammet å diktere for andre mennesker hvordan de skal stå og gå og ellers oppføre seg, ut over hva som er rimelig høflighet, voksen ansvarlighet, og det ene med det andre. Det regnes ikke typisk som god moral å klage over noe man ikke behøver å utsette seg for. Jeg har ikke noe slags problem med at folk ikke liker sånt som ikke appellerer til dem – jeg er jo selv en mann av mange fordommer sånn sett – men det er for det meste ikke noe større problem enn at man bare holder seg unna disse tingene. Vi skal heller ikke dvele ved det faktum at dragartister er noe fundamentalt annet enn transkjønnede individer, siden problemets essensielle karakter ligger i personegenskaper som representerer avvik fra de kjønnsrollene den aktuelle kulturen tillater (eller “foretrekker” som statistisk approksimasjon). Hvis det eneste verktøy man har er en hammer vil man jo først og fremst lete etter utstikkende spiker, ne c’est pas? Hvis pasientens hjerne ikke klarer å håndtere noe annet enn menn og kvinner som medfødte og ferdig diskuterte kjønnsidentiteter bør et behandlingsopplegg etter min mening fokusere på hvor lite relevant dette er i det store bildet. Det egentlige problemet er at man overvurderer sin egen evne til å forstå verden og virkeligheten. At man lever i en fantasi hvor menn og kvinner er distinkte biologiske kategorier er i virkeligheten bare et overfladisk symptom på et dypere kompleks av psykiatriske sannsynligheter, mest prominent blant disse et assortement av paranoide tvamgsforstyrrelser.
Anita Jane Bryant (født i 1940) er mest kjent fordi hun profilerte seg som noen slags antikrist-figur i forhold til den fremvoksende sosiale bevegelsen til fordel for det vi i dag kaller LHBT-folks eksistensielle rettigheter — fra og med det såkalte Stonewall-opprøret og videre utover på 70-tallet. Hennes grunnleggende tese var den gangen det samme som vi observerer i dag: Det er viktig å beskytte barna mot degenerativ påvirkning. Kan vi alle være enig om det? Svaret er gitt. Ingen ønsker at barna deres skal havne i noe slags trøbbel. Likevel har vi historisk sett ingen gode erfaringer med å vokte veldig intenst over hvordan barn utvikler seg og prøve å detaljstyre atferden deres i retning av det man selv synes er korrekt. Vi påfører dem bare nevroser med slike strategier. De vil uansett søke å manifestere det naturen deres påbyr dem, spørsmålet er bare om de skal føle at dette er noe de “har lov til å gjøre” eller om de er nødt til å leve med en falsk sosial fasade og det ene med det andre. Det er for eksempel derfor vi i dag har særlig diskrimineringsvern av LHBT-individer og andre “utsatte grupper”. Man vil jo øyeblikkelig legge merke til om noen lever i et samkjønnet parforhold, i den grad det er aktuelt å “presentere partner” for eksempel overfor familie eller andre som det måtte angå. Hvorfor har dette noensinne vært kontroversielt? Det virker ikke klokt ut fra hvor alminnelig det er å ha en eller annen “greie” med seksuallivet sitt, hvorav homofili – både som fantasi og praksis – sikkert utgjør minst halvparten av alt som er (relativt) vanlig. Uansett, Anita Bryants fundamentale teori var at homoseksualitet – som det het den gangen – er noe man “henfaller” til, litt som man kan bli narkoman, og at det sprer seg ved at uskyldige barnesinn kommer i kontakt med alskens fordervet pornografisk materiale som trenger seg inn i personligheten deres og virker degenerativt på den naturlige menneskelige tendensen til å danne kjernefamilie. Vi ser det samme gjenta seg nå i dag for eksempel i den amerikanske delstaten Florida, når de forbyr “LHBT-propaganda” i samme slengen som de gjør det straffbart å insistere på at rasisme fortsatt er noe som forekommer. Don’t say gay. Gjennom hele barneskoletrinnet skal alt som ligner på seksualundervisning utelukkende forkusere på kjernefamiliemodellen. Dette er jo fette sinnssykt. Vi vet allerede at omtrent ti prosent av befolkningen faller innenfor den brede LHBT-kategorien — og at sikkert minst enda ti prosent oppsøker dette erfaringsmaterialet av nysgjerrighet noen gang i løpet av livet uten å etablere det som en stabil del av sin identitet. Hvem vet. Folk har en tendens til å lyve om seksuell tematikk, ikke nødvendigvis motivert av “skumle hensikter” men snarere fordi de ikke vet hva de skal si. og derfor sier det de tror de må si for å avslutte samtalen. Inkludert det å klamre seg til falsk og utdatert informasjon.
