Ti helt andre filmer

Etter å ha tenkt over saken kom jeg frem til at det er ikke noe poeng å anbefale ting som alle enter har sett før, eller i det minste hørt om, slik at hvis jeg skal gi noen anbefalinger må det være “uti kantene” der hvor klassikere møter kultfilm og danner en cineastisk symbiose som ikke desto mindre “stemmer” med den gode smak innenfor film. Følgelig gidder jeg ikke å nevne Pedro Almodovar – alle bør se alle hans filmer, fedig snakket – eller Sam Peckinpah (det samme). De jeg bør fremheve er de som folk ikke ellers ville ha oppdaget likevel. Du vet. Ta litt ansvar for folkeopplysningen. Det er derfor i denne ånden jeg viderefører prosjektet mitt fra i går aften. Her følger ti sterkt anbefalte filmer:

1. The Long Goodbye. Robert Altman, USA, 1973. Film noir i farger er ikke “korrekt” men det funker denne gangen. Det er en grim detektivhistorie som inneholder alt man forventer å finne i en av de klassiske filmene med Humphrey Bogart eller noe, bare at denne er morsom(?) — kanskje? Se selv.
2. Snowtown. Justin Kurzel, Australia, 2011. Det er en “seriemorderfilm” men ikke sånn som man er vant til dem. Dette er nærmest kvalmende stygt og “sett gjennom øynene til en medskyldig” som har havnet i mildt sagt dårlig selskap. Her finnes ingen forklaringer eller forståelse, alt handler om handlingen, så å si.
3. Himizu. Sian Sono, Japan, 2011. Dette er en voldelig fantasi om Japan “etter en tsunami” (veldig påvirket av og tildels også filmet i etterlevningene av Fukushima) hvor det utspinner seg en romantisk historie mellom to unge og temmelig skakkjørte individer på en “oss mot verden” måte. Sterke saker.
4. Te doy mis ojos. (“Jeg gir deg mine øyne”) Iciar Bollain, Spania, 2003. Et magevrengende sterkt drama om en så sterk kjærlighet at man vil drepe og dø for den, men det funker bare ikke. De er jo bare mennesker. Derfor ender det ikke bra, men vi får i det minste en innsikt i hva som skjedde med de to.
5. Werckmeister Harmonies. Bela Tarr, Ungarn, 2000. Det går – som vanlig – ikke an å forklare hva filmene til Bela Tarr handler om, men det er så vakkert filmet og fortalt at det ikke gjør noe. Hvis man vil ha ord kan man lese boka den er basert på: Motstandens melankoli av Lazslo Krazsnahorkai. Noe mer sier jeg ikke.
6. El espiritu de la colmena. (“Bikubens ånd”) Victor Enrice, Spania, 1973. Vi kan si det er en fortelling om barndom under borgerkrigen i Spania, men det er bare på overflaten. I en dypere forstand handler filmen om hva det vil si å være et menneske når man er omgitt av monstere på alle kanter.
7. La montaña sagrada. (“Det hellige fjellet”) Alexandro Jodorowsky, Mexico, 1973. Det går ikke an å forklare hva denne filmen “handler om” men vi kan i det minste si at den inspirerte David Lynch. Det er jo noe. Den regnes som en tidløs “kultklassiker” som folk nesten må se med sine egne øyne.
8. Fish Tank. Andrea Arnold, Storbritannia, 2009. Dette er i utgangspunktet en “oppvekstfilm” bare at hovedpersonen, den femten år gamle Mia, blir utsatt for en “groomer” som moren hennes – en ganske rølpete dame – trekker inn i huset uten å ane hva som foregår rett under nesen hennes.
9. Bad Boy Bubby. Rolf de Heer, Australia, 1993. En burlesk historie om Bubby, som har blitt holdt i fangenskap av sin egen demente mor helt til voksen alder, men så oppdager han “sex and drugs and rock’n’roll” og blir med i et band av omstreifende musikere. De kaller det “en kontroversiell film” men det er bare fornavnet.
10. Moartea domnului Lazarescu. (“Herr Lazarescus død”) Cristi Pulu, Romania, 2005. Hva skal man si? Det handler om treghet i helsesystemet og ansvarsfraskrivelse, men også om “menneskelighetens kår” i en verden av byråkrati hvor ingen reagerer før det er for sent, eller engang etter at det er for sent. Tragikomedie?

Dette vil gi de fleste noe å tygge på.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Selv slutter jeg meg til Rummelsnuff: Vi behøver ingen sanger om bratwurst.