Ourobouros (bokstavelig «halefortærer» eller «halesluker», av gresk ourá, ‘hale’ og bóros, «fortære») eller uroboros (latin) er et opprinnelig egyptisk-gresk billedsymbol formet som en slange, en bevinget drage eller et krypdyr som biter seg selv i sporden og eter sin egen hale. Dyret danner en sluttet ring, ofte en sirkel, ved å bite seg fast i seg selv. Det er en utbredt figur som representerer «alt-i-alt», eksistensens totalitet, helhet, uendelighet, evighet, kosmos’ sykliske vesen, udødelighet, gjenfødsel og den uavbrutte fornyelsen av livet («enden er begynnelsen»).
(Wikipedia)
Det er litt mye forlangt at jeg skal huske alt jeg har skrevet. Herregud. Det er jo mye — og da mener jeg ikke bare antallet ord men også det litt mer diffuse begrepet “informasjonsdensitet”. Man får jo for fanden hodepine av materialet. Saken er at jeg oppdaget noe artig i dag. Hvis man skroller ned til bunnen av siden dukker det opp noe som fungerer som en “enarmet banditt”. Man drar i spaken, så å si, og opp kommer fire ulike linker til andre poster som jeg har skrevet tidligere, tilsynelatende vilkårlig valgt. Så klikker man på en av dem og det samme gjentar seg. Nederst på siden er det fire nye linker. Og så videre. Dette minner om “surfing” fra de riktig gamle dager. Man vet strengt tatt ikke hvor man havner, men man klikker likevel på “interessante linker”. Hvorom allting er, saken er selvsagt at jeg prøvde å lese meg gjennom en lang kjede av ting jeg har skrevet tidligere med denne metoden. Jeg kom ikke langt før hjernen min var glasert.
Det finnes ingen egentlig “utvikling” i den forstand. Det tidlige materialet ligner på det sene. Alt er holdt i den samme stilen, som i det minste er “ganske gjennomført”. Det skal jeg ha. Enkelte ting handler om “dagsaktuelle tema” men bare litt. De spinner typisk avsted på noen slags dimesnjonsfornektende romferd gjennom “den dype historien” eller ut i det vel så dype universet, uten hensyn til vanlige regler for narrativ struktur, eller skal vi heller kanskje kalle det “konvensjoner”. Språket har jo ikke egentlig noen regler. Ord kan endre betydning over tid. Lyder kan forandre seg. Heter det ikke schjøtt nå? Folk spiser uansett for mye av det, men det får bli en annen historie. Poenget her og nå er at språket er bare et verktøy. Hensikten er å “overbringe beskjeder”. Hvis man får jobben gjort like bra om man snur verktøyet på hodet betyr jo ikke det noe fra eller til for selve formålet. Men enkelte gamle, konservative fagfolk blir sikkert sinte. Den vanlige gangen i ting er at jo eldre folk blir jo større interesse har de av å “beholde ting akkurat som de er” enten vi snakker om språkbruk, krydder i maten, eiendomsforhold eller sosiale omgangsformer. De har jo ikke tid til å lære seg alt på nytt. Dessuten blir man lei av å “følge med” på alt det evneveike vrøvlet der ute. Unge menneske, jeg kan forsikre deg om at det siste jeg prøver å finne i denne verden er “meg selv”.
Her er et interessant spørsmål: Har jeg et budskap? Til det vil jeg svare verken ja eller nei, snarere tvert imot. Jeg har ingen sak hvis det er det man mener. Jeg vet ikke om det er forsvarlig å si at jeg har noen “meninger” heller. Jeg er jo først og fremst en praktisk person. Du vet. Håndverker. Jeg er derfor trent opp til å tenke i konsepter som “hva går an” og den typen ting. Hva koster det, hvor vanskelig er det, og så videre. Skal vi gjøre tingen på den ene eller den andre måten? Det er hva “meninger” betyr for meg. Jeg kan bare riste på hodet når noen spør hva jeg “mener” om krigen i Ukaina og det ene med det andre. Hvem fanden bryr seg om hva jeg mener? OK, la oss si at noen lyttet. I så fall ville jeg be alle sammen om å legge ned våpnene og gå hjem. Herregud. De har viktigere ting å gjøre med livet sitt. Og dermed har jeg egentlig sagt alt jeg “mener” om dette. Så hva nå? Hva mer skal vi snakke om? Hva slags tanks som egner seg best i hva slags terreng? Jeg opplever det som litt blasfemisk å sitte der foran et kamera og småprate om denne typen ting mens folk blir drept. Jeg ser litt sånt på YouTube. Svaret er at man bruker det man har, men ikke på den måten motstanderen forventer. Ihvertfall er det sånn jeg ville tenkt hvis jeg tok beslutninger i militære saker, hvilket jeg heldigvis ikke gjør. Om Gud er det ellers å si at han åpenbart ghoster menneskeheten. Han later som om han ikke eksisterer mens han holder på med – ordspillet er faktisk utilsiktet – gud-vet-hva et helt annet sted i universet. Følgelig må vi løse problemene våre selv. Det regnes jo som dårlig stil å trygle for noen som ghoster deg. Ikke gjør det. Fokuser på noe annet. “Hva skal vi gjøre nå?” er et evig tema som alltid kan – og ofte bør – diskuteres. Engasjer deg der istedet.
Er vi ferdige med “budskapet” nå? Jeg håper det. Herregud noe så slitsomt. For meg er hele poenget med å skrive at det har en ganske stor disiplinerende effekt på hvordan jeg tenker. Tanker er jo ikke i utgangspunktet organiserte, snarere en strøm av “impulser” som mer eller mindre spontant organiserer seg i sekvenser, ofte motivert av hva man føler der og da. Bevisstheten har bare delvis styring over dette. Det blir litt som “rafting” noen ganger. Man beveges fremover av strømmen i vannet enten man vil eller ikke, men man kan velge å styre unna steiner som stikker opp og den typen ting. Det må ikke gå til helvete selv om ting er vanskelige og uoversiktelige. Selv om man drives frem av begivenheter som man ikke kan kontrollere. Det er sant at man ikke bør bruke tiden på å planlegge hva man skal ha til middag i morgen når problemet består i å overleve her og nå. Styr unna steinene, ikke snakk om blomkål og bechamelsaus. På den annen side kan man også la være å sette utfor et fossende stryk i et lite fingerbøl av en båt. Noen elsker den typen ting, men hvis man har “frykten i halsen” hele veien sånn at den eneste gleden man føler er når det endelig er slutt, bør man kanskje finne noe annet å holde på med. Livsfarlige situasjoner er bare “gøy” for noen svært få og temmelig sære typer — og selv de slutter som regel med det etterhvert som de vokser til. Jeg sitter jo litt i glasshus akkurat der. Jeg var selv “ganske gal” i tyveårene, men det er lenge siden nå. Imidlertid har jeg ikke glemt noe av det, så jeg har litt innsikt i tematikken. Blant annet forstår jeg meg på å “holde avstand” til en ulykke som er i ferd med å skje. Typegalleriet som er involvert forteller vanligvis hele historien om hvordan ting vil forløpe. Skal man advare dem? Ja, du kan jo selv prøve å snakke fornuft til en gjeng med unge jyplinger som tror de har funnet på noe lurt. Lykke til.