Som alle vet finnes det bare tre hovedsteder i verden som begynner med bokstaven O. De fleste kjenner til Oslo. Noen vet også om Ottawa, hovedstad i Canada. Men bare noen ganske få kan navngi Ouagadougou, hovedstaden i det som før ble kalt Øvre Volta men som nå heter Burkina Faso. Der snakker de for det meste fransk, fordi slik er deres historie som koloni, pluss sikkert noen slags afrikanske stammespråk som jeg ikke har noen greie på, men la oss ikke henge oss opp i lingvistikken. Poenget i dag er den nåværende statslederen Ibrahim Traorè, som av “årsaker” har blitt en stjerne på internett. Jeg har sett noen bilder. Han sprader rundt i uniform og bærer et skytevåpen på hoften. Hva skal man tenke?
Jeg er ikke i noen posisjon til å forstå hva “postkolonial bitterhet” handler om. For å være ærlig så er jeg ikke engang noe særlig interessert i greia. Men jeg aksepterer at følsomme mennesker har sine følelser. Sånn er det jo bare. Imidlertid ser jeg ingen grunn til optimisme i forhold til Ibrahim Traorè. Alt jeg ser er “just another afrikansk statsleder” som går der og vifter med testiklene sine. Er dette imponerende? Tja. Igjen, som sagt, jeg har ingen mening om hvordan floken med alle de tidligere koloniene og deres mishandlere bør løses. Det ser jo ikke bra ut. Mye fælt har skjedd og det virker bent frem usannsynlig at dette noensinne skal “bli bra igjen”. Men regjeringen i Burkina Faso kontrollerer mindre enn halvparten av territoriet så allerede der har vi et praktisk problem. Hvordan skal man samle folket? Hva er planen?
Når dette er sagt, så danner jo de tre hovedstedene Oslo, Ottawa og Ouagadougou et interessant triangel på kartet. Gå til Google Maps og sjekk ut saken selv. Mesteparten av det aktuelle arealet er til sjøs, men blant de landbaserte stedene som havner innenfor triangelet – bortsett fra resten av Norge – så finner vi alle steder hvor jeg noensinne har bodd mer enn tre måneder i strekk. Betyr dette noe? Selvsagt ikke. Det er bare en kuriositet, litt som hvordan man kan legge sammen alle heltall fra 1 til 9 og få 45. Deretter kan man gange 45 med seg selv og få 2025. Vi lever altså i et “kvadratår” uten at dette nødvendigvis betyr noe for noen. Men det er jo ikke alle år som har et heltall som kvadratrot. Forrige gang dette skjedde var i 1936. Hva skal man tenke om dette? Det var jo da den spanske borgerkrigen startet, for å begynne et sted, men samtidig foregikk det mye rart i resten av verden. Olympiade i Tyskland og det ene med det andre.
Uansett, til sjøs finner man blåskjell. Også i Norge. Man kan høste ganske mye av dette selv, men det anbefales å ringe til “blåskjelltelefonen” – det er faktisk en egen greie – for å sjekke at det ikke er noen giftige alger der man plukket dem. På spansk heter blåskjell mejillones og det finnes “tusen oppskrifter” på hvordan man skal tilberede dem. Imidlertid vil jeg anbefale alle å begynne med litt hvitvin, fiskekraft eller noe i bunnen av kjelen og så “koke dem ut” på ganske høy varme før man beveger seg videre i prosessen. Selv har jeg akkurat oppdaget tigerblåskjell – mejillones tigre – og er derfor i ferd med å legge planer. Dette må jo bare gjøres. Herregud. Hvor får jeg tak i ferske blåskjell? Villafranca del Bierzo er et innenlandsk sted. Nærmeste kyst er enten rett nord eller rett vest. Jeg innbiller meg at det er omtrent like langt på kartet, men som alle vet er jo kartet noe annet enn terrenget. Uansett, jeg skal sikkert klare å skaffe blåskjell, men det som morer meg med den oppskriften jeg fant er at de baserer seg på Sauce Bechamèl, som mildt sagt er velkjent blant alle som har tatt noen slags kokkeutdannelse. “Hvit saus” pleier vi å si på norsk, bare at den er jo ikke hvit i dette tilfellet. De bruker spansk røkt paprika – hvilken overraskelse – slik at den blir jo mest guloransje.
“Never mind” — vi avslutter uansett med litt klassisk hardrock fra det herrens år 1971.
