Som vanlig starter jeg dagen med kaffe og nyhetene på NRK.no — som i dag åpner med å påpeke at Norge er de verste i Europa når det kommer til “nedbygging av naturområder”, målt per innbygger. Tallene ser noe annerledes ut når vi måler areale totalt. For eksempel ble jeg forbauset over at Spania kom på nest sisteplass per innbygger, fordi de har jo denne greia med turistutbygging på toppen av temmelig mye netto folkevekst i perioden 2018-2023 — og hvordan forklarer man at spansk økonomi er den sterkeste i Europa akkurat nå? Før jeg leste dette hadde jeg i bakhodet at “noen” bør gjøre en statistisk analyse av antallet turister per folketall gjennom en sesong, fordi Spania har jo denne magiske grensen på 100 millioner turister i året som bare Frankrike så langt har passert, men Frankrike har jo 68 millioner innbyggere mot Spanias 49 millioner, slik at antallet turister “per innbygger” er allerede høyere i Spania — men hva med andre land?
Jeg vei ikke hva det betyr når man er på sitt mest “matematiske” like etter at man har våknet. Dette gjelder sikkert ikke alle mennesker, men det er definitivt sant for meg. Jeg ville fått dobbelt så bra karakter på en matteprøve klokken 8 om morgenen enn klokken 5 utpå ettermiddagen. Tendensen er at jeg blir lat, dorsk og dum sent på dagen, mens jeg er som en sulten ulv – klar for det meste – med en gang jeg våkner. Arbeidskapasitet og intelligens er vesentlig mye høyere hos meg om formiddagen enn ettermiddagen. Sånn har det alltid vært. Hva er normalt? Det vet jeg ikke noe om og det har egentlig ingen interesse heller. Det normale er jo bare en statistisk projeksjon; si for eksempel at det er normalt blant menn i Norge å være så og så høy med så og så kroppsvekt, som teknisk sett kan være tall som ingen målbare individer oppnår når de testes. Det normale er – når vi bruker dette ordet i dagligtalen – også en følelse som folk danner intuitivt i forhold til hvordan de kjenner virkelighetens verden og menneskene som befolker den. For eksempel ligger intelligensens normalområde, målt som IQ-tall, mellom 80 og 120; hvor de lavere tallene fremstår som “treg i oppfattelsen” – men de vil fortsatt forstå ting – og de høye tallene handler om “kvikkhet”. Under 80 fremstår som kognitiv funksjonshemming, mens over 120 typisk fremstår som “mentale superkrefter” i forhold til diverse intellektuelle fagområder.
Samfunnet er lagt opp til at folk skal ha omtrent 100 i IQ. Siden handler variansen i tallet om hvor enkelt eller vanskelig folk synes det er å forstå hvordan virkeligheten virker. Det er ingen utpreget fordel å ha for eksempel 160 i IQ fordi dette er som å være 2 meter og 40 høy i en verden som har lagt opp til at folk typisk er lavere enn 2 meter. Det gir deg et bra overblikk når du er ute og går, men til gjengjeld er det brysomt når man skal inn og ut av dører og den typen ting. Alt har sin pris. Har du hørt om Dunning/Kruger-effekt? Hvis ikke bør du nå gjøre et søk på Google og lese deg raskt opp på saken, men kort fortalt er det en statistisk tendens innenfor menneskelig psykologi som bevirker at inkompetente individer overvurderer sine egne evner, mens høyt utdannede, kompetente og intelligente mennesker typisk nedvurderer seg selv. Effekten er både forutsigbar og målbar i en befolkning, men den sier ikke nødvendigvis noe på individnivå. Et korrelat kan imidlertid være noe sånt som når filosofen Bertrand Russell bemerket at denne verdens tragedie ligger i at de dummeste blant oss alltid er selvsikre og pågående mens de smarteste er mer nølende og usikre. Du vet. Gitt at de ellers befinner seg innenfor normalområdet for intelligens. Over tid medfører dette at det skjer flere dumme enn smarte ting. Hva skal vi tenke om dette? Som sagt pleier jeg å starte dagen med å se på nyhetene.
Nesten alle er enig i at menneskene er dumme skapninger, vurdert ut ifra hva som faktisk skjer på verdensbasis. Hvis du ser på en hvilken som helst nyhetssending i et hvilket som helst land vil det jo fremkomme ting som er helt imponerende kørka — og dette er det typiske mønsteret. Hva var det de tenkte på? er den vanligste av alle menneskelige gåter. Vi kan jo se alle mulige slags forbrytelser og korrupsjon uten skam over hele linja. Og de som liksom skal være våre ledere er ofte de verste av alle sammen. Er det noe rart at ting går til helvete? Jeg synes ikke det — noe jeg gjentar ofte nok til at alle som leser denne bloggen vet sånn omtrent hva jeg tenker om menneskers evner og aktiviteter. Nesten alle opplever også ofte at de går ut av en situasjon mens de tenker på hva de burde sagt eller gjort i stedet for sånn som det ble. Du vet. Når fantasien og virkeligheten kræsjer. Selv de mest presumptivt prinsippfaste blant oss har jo en tendens til å gjøre noe annet enn hva de sier når de utsettes for realitetstesten. I utgangspunktet har du jo en idè om hvem du er og hva du står for, men når det gjelder å handle raskt og bestemt er det normalt å vise et helt annet ansikt enn “selskapsmasken” som man går rundt med til vanlig. Dette er så normalt at det har blitt laget utallige filmer og bøker om saken. Alle vet at det er slik. Idealene samsvarer nesten aldri med realitetene.
Vi avslutter med en koselig visesang om verdens tilstand fra 1976.
