Ved glatte kjøreforhold er tilpasning av hastighet etter forholdene det viktigste man gjør, fastslår bilmekaniker og rådgiver Jan Fleinsjø i Gjensidige. Han anbefaler alle bilister til å redusere farten, særlig før svinger, og ha god avstand til bilen foran. – Bremselengden øker kraftig på glatt underlag.
(Gjensidige.no)
Som alle vet er det best når vi får et par plussgrader og regn oppå allerede isete føre. Da blir det gøy. Som vanlig er jeg lite bekymret for meg selv. Jeg kan kjøre bil — også når det er glatt. Til og med buss, har det vist seg. Da jeg hadde kurs på glattkjøringsbane for storbillappen var det litt tilfeldig hva slags kjøretøy man fikk og jeg endte med en av de ekstra lange bussene. Du vet. Femtenmetringer. Ganske interessant å ta “bredsladd” med. Dessuten må du godt og vel over og ut av krysset før du begynner å svinge den veien du skal når du sitter et par meter foran svinghjulene. En personbil blir som en gocart i forhold. Man “føler” veien på en helt annen måte.
Når det er sagt så skjønner jeg ikke hvorfor folk tror det er lurt å kjøre fort på føre hvor man ikke engang bør gå fort. Når det er så glatt at man nærmest strekker armene instinktivt ut til siden som en annen linedanser er det ikke trygt å kjøre særlig mye raskere enn “friskt gangtempo”. Å havne i grøfta er jo både ubekvemt og dyrt. Jeg anbefaler det ikke. Da er det bedre å ta hva enn slags ubehag det medfører å komme for sent dit man skal. Ingen blir seriøst overrasket over det, og det er begrenset hvor saklig grunnlag de har for å knurre. Rimelig oppegående mennesker skjønner det er bra at du i det hele tatt kommer på jobb og den typen ting. Ikke alle gjør det — og ikke fordi de ikke prøvde.
De sier at snøen skal komme nå til uka. Det er bra. Barfrost er jo verre enn verst når det kommer til alle alternativene for vinterføre som vi kjenner til. Får jeg julenisseønsket mitt oppfylt så blir det en “moderat” mengde snø og stabilt rundt fem kalde i temperatur. Det er optimalt vinterføre. For lenge siden syntes jeg det var artig med store måkejobber, men denne innstillingen har endret seg. Har jeg blitt lat? Holdningen min nå er uansett at jo mindre jåss jeg får med denslags jo bedre er det. Jeg gjør ihvertfall ikke noe mer enn hva som er absolutt nødvendig. Altså ingen “kunstprosjekter” — bare det som må til for å komme frem i sin mest praktiske forstand. Jeg mener, alle vet jo hvordan det går an å konstruere alle slags dramatiske formasjoner med overskuddssnøen som man måker bort, men jeg har mistet litt interesse. Lekenheten har ikke forlatt meg helt, men den har trukket seg tilbake til mindre massive virkeområder. Å bli fysisk sliten gir meg heller ikke den samme “endorfinrusen” som før om årene. Jeg blir egentlig bare gretten av det.
Kaffebesøk er en norsk tradisjon til tross for at ritualet betinger tropiske varer. Vi skal heller ikke si noe mer om hvordan disse varene typisk har blitt fremstilt og håndtert gjennom tidens løp – hvem som har jobbet mest, hvem som har stukket av med alle pengene, og det ene med det andre – bare fastslå at tradisjonen er fundamentert i en “globalistisk” modell for handel og samferdsel. Hva skulle vel folk ha servert hvis det ikke fantes kaffe? Kaffen kom til Europa på 1600-tallet men slo ikke gjennom som “folkedrikk” før litt utpå 1800-tallet. På den tiden var øl det folk typisk satte frem når det kom gjester. På ingen måte den “kalde pilsen” folk forventer nå hvis de blir spurt om de har lyst på en øl, men en mye mørkere, tykkere og søtere øltype – uten særlig mye sprudel og fiss – som skulle serveres romtemperert. La oss si noe som ligner det man får servert i England når man bestiller ale på en pub. Eller kanskje den mørkeste varianten av juleøl. Uansett har vi et problematisk forhold til “alkohol” nå for tiden, mens få tenkte over sånt “i gamle dager”. Det er jo for eksempel ikke aktuelt å kjøre bilen på glatta hjem til noen og så sette seg der med en øl eller to før man reiser hjem igjen. Det kan ende sørgelig på så mange slags vis — og man har forsåvidt fortjent alt man får hvis noe “går galt”.
Jeg kaller ham Tore, men dette er ikke hans egentlige navn. Spiller det noen rolle? Saken er at han ble påkjørt her om dagen. På glatta. Eller altså ikke han selv, men bilen hans. Du vet. En “bulkesituasjon” av den typen som er irriterende men ikke farlig. Den andre bilen opplevde at bremsene deres ikke bet ordentlig der på parkeringsplassen — og det gjorde ikke svinghjulene heller. Tore sto stille så det blir vanskelig å bortforklare dette skyldsspørsmålet for han andre. Sånt skjer. Man sitter der og aner fred og ingen fare mens man tukler med noe på telefonen, og plutselig kommer en bil inn fra siden og treffer deg midtskips på et litt etter måten usannsynlig vis. Jeg skvatt som faen, fortalte han meg. Man pleier jo ikke typisk å “følge med på trafikken” når man står stille på en parkeringsplass. Det skal det ikke være noen saklig grunn til. Regnes man som “trafikant” når bilen står stille og motoren er slått av? Det virker ikke rimelig, gitt at man ellers har parkert lovlig, eller i det minste fornuftig. Folk ser deg på langt hold og det skal være greit nok å styre unna. Tore var litt indignert over hele affæren. Ordet idiot ble brukt, men til syvende og sist er det bare en normal forsikringssak. Jeg tror han tok seg mest nær av at han ble såpass skremt. Dessuten er det masse brysomt jåss med skadetakst, reparasjon og det ene med det andre. Sånt passer jo egentlig aldri bra til noen tid.
