Moralfilosofi koker ned til spørsmålet om hva som er “rett handling”. Dette er ikke vanskelig å forstå. For å være i harmoni må man gjøre de riktige tingene i riktig rekkefølge, befinne seg på riktig sted til riktig tid, og holde seg innenfor budsjett og inngåtte avtalers rammebetingelser. Høres ikke det enkelt ut? Jeg vet ikke. Hva kan vi observere der ute? De som følger denne bloggen vet sånn omtrent hva svaret vil bli: Folk er i det store og hele useriøse, sjuskete, gråtkvalte idioter. Det er i virkeligheten ikke vanskeligere å gjøre noe riktig enn å gjøre det galt. Energiforbruket er omtrent det samme. Slurv går jo ikke raskere enn skikkelig arbeid. Så hvor ligger forskjellen?
Folk insisterer på å være udisiplinerte troll selv om de teknisk sett kan bedre. Det er bare at de ikke ønsker bedre. De vil ikke. Samme hva det skal være så er de fulle av indignert protest. Det er en nærmest kriminelt grov feilvurdering når man legger til grunn i sine filosofiske og økonomiske systemer at mennesket er en rasjonell aktør som typisk alltid vil velge de alternativene som best tjener deres egeninteresser på kort og langt sikt. Dette forekommer så sjelden at det i en normal statistisk forstand blir å betrakte som “aldri”. Mennesker styres i virkeligheten av vilkårlige humørsvingninger og “innfall” som bare kan forutses innenfor en temmelig åpen og stokastisk horisont. Du vet. Grader av sannsynlighet. Hvor vanlig er det for eksempel å ta noens ord for noe? Jeg lover å gjøre det før dagen er slutt. Ingen tror på det folk sier og løftebrudd er så vanlig at det ikke har sjokkerende kraft overfor andre enn småbarn — og selv de venner seg raskt til det.
Det er viktig å poengtere forskjellen mellom moral og moralisme. Jeg vet ikke hvorfor det går i surr mellom de to, for det er jo ganske enkelt å forstå forskjellen. Moral er de standardene man setter for seg selv og sine egne handlinger, hvor det optimale – som nevnt – kan sammefattes som “rett handling”. Moralisme er de standardene man setter for andre og de meninger og følelser som fremkommer når disse personene ikke lever opp til det man forlanger av dem. Noen vanlige konsekvenser av “sterk moralisme” er skuffelse, krenkelse, indignasjon og krav om at synderne må få sin straff. Når en moralist velger strategi henfaller de nesten invariabelt til manipulasjon, tvang og overgrepsmentalitet. Dette kan man for eksempel observere i oppdragelsesmetodikken til mange foreldre. Folk kan se det — og siden mumler de kanskje noe om at visse mennesker ikke burde få barn, som verken er her eller der fordi de har jo barn, og de trener barna opp til å bli like gale som seg selv. Slik fungerer det mange kaller karmahjulet. Det går i stokastisk forutsigbare omdreininger generasjon etter generasjon. Det går ikke an å forutsi noe eksakt på detaljnivået men den statistiske tendensen er krystallklar. De som selv har blitt utsatt for tvang og emosjonell manipulasjon bringer dette videre i verden.
Vi avslutter med et tankefullt bidrag fra Sveriges beste band gjennom alle tider.
