Som alle vet er ordet økonomi sammensatt av de greske ordene oikos (husholdning) og nomos (lovmessighet), slik at i sin strikteste betydning handler begrepet økonomi om systemkunnskap. I praksis produksjon, konsum, distribusjon og forvaltning av “økonomiske enheter” (ressurser) i et system som oppfører seg lovmessig (og/eller forutsigbart). En viss grad av kaosmatematikk tilkommer, slik at hvis vi for eksempel snakker om “den norske økonomien” så er den lovmessig på samme vis som “det norske været” — som jo lar seg forutsi til en viss grad, men det blir stadig vanskeligere å si noe sikkert jo mer presis og detaljert man prøver å være. Et ord som privatøkonomi betyr følgelig den relative grad av orden man har i sin egen husholdning, noe som åpenbart ikke (bare) handler om penger, men hele privatlivets forhold til omverden. Folk “handler” jo med mer enn penger i sin omgang med verden og virkeligheten.
Ordet oppmerksomhetsøkonomi er dannet ut ifra det teorigrunnlag at oppmerksomhet er en begrenset ressurs — og det utgjør et eget studieområde innenfor informasjonsteknologi. Observatører av dagens menneskelige virkelighet legger jo merke til at det er til enhver tid mange som “kjemper om din oppmerksomhet” med ymse metoder og målsettinger. Det er ganske bokstavelig talt “aldri fred å få” på dette området. Er det ikke det ene så er det noe annet. Reklame finnes for eksempel “overalt” i det offentlige rommet – bare begrenset av de lokale lovene – og det er vanskelig å se for seg at man kan spasere gjennom en moderne storby noe sted i verden uten at noen prøver å “fange oppmerksomheten din” enten de er svindlere, tiggere, gjøglere eller misjonærer for en eller annen sak. Bare hjemme hos seg selv – altså i privatlivet – kontrollerer man informasjonsbalansen til noen rimelig grad. For eksempel gjennom valg av interiørdekorasjon og ymse andre elementer som påvirker sinnstilstanden din både bevisst og ubevisst. Men selv der befinner man seg jo ofte i en slags mental forsvarskrig overfor fjernsynet, nettet og andre kanaler som “bringer verden inn i stua”.
Jeg kan selvsagt ikke uttale meg i noen særlig grad om “hva folk vil ha” men ordet trivsel fanger opp noe alminnelig som er i stor etterspørsel blant folk. Hva eksakt som må til for å “skape trivsel” er variabelt, men du bør sannsynligvis tenke på trivsel som (minst) ett av mange resultater det er ønskelig å oppnå innenfor privatøkonomien. Det vil si å betrakte trivsel som en “ting i seg selv” – altså en ressurs – som bør regnes inn i “privatøkonomiens handelsbalanse” når man gjør opp regnskap over tingenes tilstand i sitt liv. Jeg vil argumentere for at trivsel er minst like viktig som penger når man vurderer hvilken grad av overskudd man sitter igjen med etter at forretningene er gjort opp og regningene er betalt. Det er bedre å savne penger enn å savne trivsel, for å si det litt banalt. Selv mange av verdens rikeste individer fremstår jo som litt miserable på dette området. De har penger nok til å kjøpe nesten hva som helst, men det virker ikke som om de trives særlig godt i sin tilstand av økonomisk allmakt. Hva er det som påvirker usannsynlig rike folk til å stadig jakte på enda mer? Når blir det nok? Dette er et interessant element å ta med i definisjonskriteriene for begrepet suksess. Etter min mening har man oppnådd “optimal suksess” når man ikke helt vet hvordan man skulle kunne trives enda bedre enn man gjør — men på den annen side har man jo et svart hull i sjelen hvis man har alt, bortsett fra trivsel.
Vi avslutter dette spekulative skrivestykket med noe – for meg – ukarakteristisk “ambient”.
