Den originale sangen er «¡Qué viva España!» av den spanske sanger Manolo Escobar.
(Wikipedia)
Som alle vet var hitsangen Eviva España med Gro Anita Schjønn og Terje Fjærns Orkester svær i 1973 her i Norge, men mange rynket på nesen fordi Spania var ved dette tidspunkt fortsatt et fascistdiktatur under Franco, som kom til makten etter borgerkrigen 1936-1939. (For detaljer om spansk politikk på 1930-tallet, søk på nettet.) Uansett, teksten går som den går — og ved et tidspunkt sier hun ned fra veggen tar jeg mine kastanjetter og fortsetter med å erklære at nå vil jeg danse og synge español. Dette får meg til å grøsse hver gang. Å nei, tenker jeg. Ikke kastanjettene. Å herregud, nå skal hun frike ut igjen. Saken er at jeg synes ikke nødvendigvis dette er noen god idè. Er hun dritings? Dette blir kleint.
Norske alkoholpriser er som de er. Skatten er ekstremt høy. Omtrent på smertegrensen i forhold til å søke “alternative leverandører” for alkoholholdige drikkevarer når og hvis det skal være noe slags arrangement. Ihvertfall her i Østerdalen har de lang tradisjon for hjemmebrenning av sprit, som kan være litt her og der i forhold til varens kvalitet, men det er alltid vesentlig mye billigere per liter volum enn “kjøpesprit”. Saken er at når nordmenn drar på ferie til diverse land i syden – i dette tilfelle Spania – så påtreffer de “jævlig billig alkohol”, relativt sett, og dette ender som alle vet ikke alltid bra. Feriepromille er en neologisme som har blitt skapt for å beskrive dette forholdet. Du vet. At man “drikker som i syden” slik at man havner på et slags rusmessig vedlikeholdsnivå fordi man går og smådrikker hele tiden. Det er jo så billig. Og så varmt. Men heldivis selger de kaldt øl overalt, også på stranda.
Folk er generelt sett mer blaserte og verdensvante nå enn de var på 70-tallet. Det er ikke spesielt å dra på feriereise til Spania, snarere tvert imot. Det er jo dit bøgen drar. De kule og avantgardistiske typene reiser aldri til steder som preges av masseturisme. Da kan man liksågodt feriere på en campingplass i Arvika. Familier med unger, bikkjer og det ene med det andre. Herregud. Man finner da ikke roen på et sånt sted. Hva kan vi si om helvete? Det har antagelig en sterk lukt av solkrem og det er fullt av folk og fe som flyr formålsløst rundt og skriker. I en spansk kontekst så er jeg han typen i svart dress som alltid sitter i skyggen og aldri prater med fremmede. Med andre ord, jeg sklir rett inn i den spanske kulturen uten nevneverdig motstand fra noen, ikke engang de som hater turister (og dem er det mange av i Spania). Det er jo ikke mennesker generelt de har et problem med, det er “turistkulturen” og da særlig fylla. Jeg forstår ærlig talt ikke de som går for å “gjenskape den spanske stemingen” i en man-cave på låven i Nissedal. Jeg liker jo ikke engang sånt i selve Spania. Samtidig er det lett å forstå at folk går fra konseptene når de får kjøpt en flaske vin for tredve kroner. Herregud. Jeg aner ikke hva som er det billigste i Norge, men det er sikkert minst hundre kroner dyrere.
Jeg har “noe” erfaring med hjemmebrygging av både øl og vin, Blant annet lyktes jeg ganske bra med en blåbærvin for noen år siden. Jeg ga bort mesteparten — og varen er smått legendarisk den dag i dag. Jeg har også eksperimentert litt med øl basert på andre urter enn humle, men har etterhvert konkludert med at de pønsket ut hvordan dette skal gjøres på best mulig vis for gudene vet hvor mange hundre år siden, så det er tvilsomt om det finnes noe egentlig nytt på dette området av kokkekunsten. Så det blir – som for alle andre – mest et spørsmål om å få til “klar og ren farge” og den typen ting, gitt at man allerede behersker det smaksmessige. Er det ikke pussig? Jeg har ingenting til overs for de som jobber med å utvikle nye telefonkonsepter og den typen ting, men føler stor respekt for de som får til å utvikle en god saus. Det blir vel et spørsmål om prioriteringer. Jeg mener, hvilke er de viktige tingene i dette livet? Det handler ihvertfall ikke om hvor mange følgere du har på Facebook og Instagram. Jeg er en enkel sjel sånn sett. Tilgang til godt brød er viktigere enn all verdens kaker, “snacks” og sukkerprodukter, både bokstavelig talt og i overført betydning. Når var du sist på tur til Sverige for å handle matvarer? Det finnes alltid en perverst stor avdeling for godis i sånne supermarkeder, men jeg går bare rett forbi dem. Kjøtt, ost og denslags er hva det handler om. Du vet. Prisforskjeller — men også et utvalg som er mange hakk bedre enn hos den lokale superen der jeg bor (og det er omtrent like langt til Sverige som til Hamar).
For meg personlig handler Eviva España om kosthold. Nesten alt jeg lager inneholder en eller flere av ingrediensene tomat, hvitløk, persille, olivenolje, “peppers” og vineddik – foruten diverse andre grønnsaker, bønner og så videre – men jeg tar det rolig med alkoholen. Det eneste dopet jeg bruker hardt er kaffe, som forøvrig også finnes i et mye bedre utvalg i typisk spansk dagligvarehandel. Faktisk har jeg aldri engang prøvd å ikke drikke kaffe mer eller mindre hver dag. (Jeg lar heller være enn å drikke dårlig, tynn og “brun” kaffe. Den må være sterk, svart og intens. Espresso er bra.) Saken er at jeg driver og flytter, men alt har tatt vesentlig mye lengre tid enn jeg opprinnelig så for meg. Det har for eksempel tatt meg et år bare å avvikle og slette et firma. Myndighetene er som vanlig et tungrodd opplegg som preges både av at ingen vet hva fanden de driver med og ingen har noen motiver for å jobbe raskt, så det beveger seg omtrent ikke. Likevel kommer vi da i mål til slutt. Fabelaktig. Nå ser jeg frem til å møte det spanske byråkratiet på bakkenivå. Folk forteller meg at det “kan være vanskelig” men hvor vanskelig kan det være? Folk får det jo til. I verste fall må jeg bare engasjere en advokat til å sy sammen den korrekte papirpakka. Koste hva det koste vil. Sannsynligvis er opplegget “korrupt som faen” slik at det er meningen at man som utlending må bruke advokat for å trenge gjennom jungelen av regler og forskrifter, fordi dette bidrar til den generelle sysselsettingen av spanjoler. Politisk viktige greier. Salærer her og honorarer der, før man til slutt setter en sløyfe på hele saken med noen slags fet offentlig avgift. Det er hva det er. Jeg er for gammel til å operere utenfor loven, sove på stranda og det ene med det andre. Den perioden av livet er ferdig, finito og slutt. Den tiden jeg har igjen tenker jeg å bruke til å småfile på en gammel steinbygning som barna mine kan krangle om etter at jeg er død.
Vi avslutter med en “deathcore” sidekommentar til den nye samtykkeloven:
