De fleste har fått med seg at “markedskreftene” er et spillteoretisk operasjonsrom som utgår fra begrepsparet tilbud og etterspørsel, hvor kjøpekraft definerer mottagers evne til å maksimere etterspørsel og produksjonsforhold begrenser leverandørens evne til å følge opp denne etterspørselen med adekvate tilbud. Siden tilkommer detaljene. For en hvilken som helst gitt vare (eller varegruppe) vil avstanden mellom den pris man vil ha på produsentsiden og den pris man kan og vil akseptere på forbrukersiden utgjøre fortjenestemarginen. “Markedskreftenes frie spill” er den tanke at konkurranse mellom aktører på tilbudssiden er det eneste aktive prinsipp som vil frembringe en sunn økonomi i samfunnet. Regulering av markedet gjennom statlig lovverk og andre forordninger betraktes som usunt og blir som en hovedregel betegnet med skjellsordet “marxisme”. Bare markedet vet hva markedet vil ha.
Markedet er en skapning som står støtt på sine to ben, nemlig tilbud og etterspørsel. Avstanden mellom dem utgjør hva vi kan kalle markedsskrevet og i dette rommet finner vi skrevsnylterne, det vil si et antall operatører i leveransekjeden som ikke tilfører varen annet enn merkostnader som ikke kan forklares av noen form for tilsvarende merverdi. Med andre ord, et fordyrende mellomledd som rettferdiggjør sin eksistens med ymse tildels ganske esoteriske forklaringsmodeller. Det må bemerkes at det samfunnet Karl Marx observerte og beskrev eksisterte for snart to hundre år siden. Mye har skjedd siden den gangen. Det betraktes ikke lenger som attraktivt å eie produksjonsmidlene. Nyere økonomisk teori fokuserer på distribusjonskjeden, med andre ord det som foregår i markedsskrevet, hvor selveste den finansielle flatlusa utgjøres av alle de som søker “kapitalinntekter”. Distribusjonen av penger lever sitt eget liv i dagens marked, med den mildt sagt forutsigbare konsekvens at den nominelt sirkulerende pengemengde er mangedobbelt så stor som de materielle realverdier som faktisk eksisterer i samfunnet. Et annet ord for inflasjon er oppblåsning. En stor økonomi med mye skrik og lite ull, hvor “veksten” betår mer i å jekke opp børsverdi enn å fremstille salgbar vare, eller engang å styrke kompetansegrunnlaget for fremtidig produksjon. Det finnes mange slags skrevsnyltere men felles for dem alle er at de har liten til ingen fysisk kontakt med de materielle realitetene de manipulerer. De er noen slags økonomiske åndsvesener. I våre dager behøver man ikke engang å befatte seg med papirer, man kan i teorien kontrollere hele operasjonen gjennom skrolling på mobilen og lite annet, mens man selv kan for eksempel sitte i en strandstol og slurke på margaritas servert av seõritas langs bassengkanten i sin vulgære villa. Begrepet suksess beskrives som det å kjempe seg til topps i den pyramiden som formes av det tidligere nevnte markedsskrevet, slik at man med få fingerbevegelser kan tukle frem store bevegelser langsetter hele distribusjonskjeden.
Det virker unødvendig å si at det postmoderne samfunnet vi nå lever i er et sykt samfunn, men det virker også nødvendig å gjenta dette inntil det kjedsommelige fordi det virker ikke som det foreligger noen stor politisk vilje til å ta de grep som må til for å fike litt fornuft inn i dette karnevalet av entusiastisk geskjeftighet. Det er imidlertid en grense for hvor mange “investorer” man kan ha per produsent av realverdier. Veien fra produsent til forbruker er full av landeveisrøvere som krever skatt for å gi vei. Faktisk til en slik grad at det å anlegge omveier oppfattes som gyldig nyskapning, selv om det teknisk sett ikke øker varenes realverdi, bare prisen deres. Til syvende og sist er dette et mentalt problem. Samfunnet behøver flere psykiatere og færre økonomer. Og folk behøver flere sunne fritidsinteresser, ikke mer interessant arbeid. Problemet vi som nålevende menneskehet står overfor er en konsekvens av at stadig flere ønsker å gjøre stadig mindre fysisk arbeid for stadig mer økonomisk fortjeneste. Dekadanse i den postmoderne virkeligheten kan også beskrives som “materiell inkompetanse”, som i praksis betyr at man har spesialisert seg bort fra den fysiske virkeligheten til en slik grad at man nå bare kan fungere som abstrakt åndsvesen i markedsskrevet. Annet duger man ikke til. Og derfor er kulturen vår dødssyk.
Og med det setter vi over til musikken:
