William-Adolphe Bouguerau ble født i La Rochelle i 1825 og var i sin samtid feiret som en av verdens fremste kunstmalere, selv om han regnes som litt obskur i dag. Tematikken hans var i hovedsak begrenset til “mytologisk symbolikk” som jo heller ikke er det hotteste innenfor kunsten nå i disse postmoderne tider, men det er blant mine foretrukne sjangere likevel. Bildet ovenfor heter Oreadene og ble malt i 1902, tre år før Bouguerau døde. Det går ikke an å skille ut hvilken av nymfene på bildet som er Ekko, men hun var jo en oreade, så hun bør være der et eller annet sted. Legenden sier at Ekko var kjent for sin veltalenhet og evne til å fortelle engasjerende historier, men da hun en gang brukte denne evnen for å avlede oppmerksomheten til gudenes dronning Hera, mens den notorisk utro Zevs snek seg ut bakveien, straffet Hera henne med å ta fra henne taleevnen, bortsett fra at hun kunne gjenta noen av de siste ordene blant alt som blir sagt direkte til henne, før hun bortviste henne til et omflakkende liv i villmarken.
Senere møtte Ekko den vakre unge Narcissus i skogen og ble forelsket i ham, men han kunne jo ikke elske noen andre enn seg selv, eller engang se noen andre enn seg selv mye av tiden, så etter litt om og men – myten finnes i mange versjoner – ender vi med det klassiske tablået der Narcissus visner og dør fordi han bare sitter der, fjetret av sitt eget speilbilde i et tjern, mens alt Ekko kan gjøre er å gjenta hans erklæringer om udødelig kjærlighet til seg selv – som Narcissus misoppfatter og tror er lyden av sitt eget speilbilde – slik at hun visner og dør hun også, eller rettere sagt, hun forvandles, for hun er jo teknisk sett udødelig, til busker, trær, gress og det ene med det andre, mens lyden av stemmen hennes, som bare kan gjenta det folk sier, blir hengende igjen i fjellene der hun bodde. Så — hva er moralen i denne historien? Noe med hell i kjærlighet og det stikk motsatte? Det er jo ganske tragisk hele dette opplegget. Menneskeheten har uansett endt opp med to konseptuelle begrep som stammer fra myten om Ekko og Narcissus — henholdsvis den psykologiske tilstanden narcissisme og det sosiologiske fenomenet ekkokammer. Det finnes en forbindelse der. De som lider av det samme som nymfen Ekko, altså at alt de kan er å gjenta det som blir sagt av andre, søker seg til selvnytende typer for å tjene dem. De inntar en støttefunksjon innenfor den narcissistiske patologien — og vi observerer i realiteten en av naturens mange symbioser mellom livsformer som har nytte av hverandre.
Som jeg stadig gjentar, det er naturlig for mennesker å leve i forhold preget av gjensidig utnyttelse — som i beste fall medfører at begge parter opplever vekst i sin personlighetsutvikling, fordi den kontinuerlige konfliktsituasjonen krever kreativitet, men det er minst like ofte svært destruktivt for dem begge (eventuelt “alle” hvis det er mer enn to personer inne i bildet). Mennesker er ikke gode av natur. Vi er kleptoparasittiske åtseletere som har akkurat de fysiske og psykiske egenskapene man forventer å finne hos denslags skapninger. Mennesker er perfekt designet for å ernære seg på kadavre som vi stjeler fra rovdyr. Dette er den grunnmuren vi bygger vår karakter på. Vi kan aldri bli noe som er “bedre” enn dette, fordi vår dypeste natur er bokstavelig talt grunnlaget for alt annet. Det beste vi kan håpe på er en form for våken – og ikke minst ansvarlig – bevissthet om hva slags skapninger vi er, slik at vi kan utvikle alle de andre talentene vi har, enn akkurat det naturlige kjeltringinstinktet (som man automatisk henfaller til hvis man ikke har noen bedre plan). Alle vet at mennesker er svært farlige dyr som er troendes til hva som helst, og vi har en brokete verdenshistorie som dokumenterer dette langt hinsides enhver rimelig tvil. Så hva kan vi gjøre? Jeg har ikke noe annet forslag enn det samme som jeg alltid sier: Skaff deg disiplin. Selvstyrt hvis du er sterk nok til dette, men på en annen måte hvis dette virker mer realistisk, la oss si for eksempel fordypning i studier eller annen strukturert virksomhet som krever målrettet og organisert atferd. Jeg har forståelse for at alle ønsker å “være sin egen herre” men før man stirrer seg blind på dette bør man reflektere over at den som er sin egen herre er også sin egen slave, slik at hvis man opplever det som vanskelig å “kommandere seg selv” uten nåde eller sympati så er man bedre tjent med å skaffe seg en sjef som sparker deg i ræva når du blir for slapp.
