Sverige er en baltisk stat, eller som vi sier i Norge, et Østersjøland. Mesteparten av svenskekysten er østkyst. Dette kan ikke understrekes sterkt nok når man skal vurdere de kulturelle forskjellene mellom Sverige og Norge. De er østvendte. Vi er vestvendte. Grensetraktene mellom våre to land består i tildels uveisom villmark hvor det finnes totalt 64 grenseoverganger mellom Svinesund og Treriksrøysa, en avstand på 1859 kilometer. Mellom årene 1611 og 1718 var Sverige en politisk stormakt som dominerte hele Østersjøregionen, inntil den såkalte Store nordiske krig mellom årene 1700 og 1721 gjorde slutt på dette, samtidig som det etablerte Russland som et imperium under Peter Aleksejevitsj Velikij Romanov, ofte beskrevet som “den store”. Krigerkongen Karl XII sitt nederlag ved Poltava i Ukraina i 1709 var hva som avgjorde skjebnen til hele denne regionen like frem til i dag. Svenskene har på ingen måte glemt dette. Heller ikke russerne.
I den nyere historie har Sverige satset på sentralisering og industrialisering, men landet er fortsatt “eid” av en håndfull svært rike og mektige adelsfamilier som via diverse trådtrekking i realiteten kontrollerer det svenske samfunnet. Juridisk sett er riktignok den svenske befolkningen både gamla och fria men i den endelige analyse er de leilendinger til adelsstanden på samme måte som i Storbritannia. Flere likheter mellom svenskene og britene er at de samlet tidlig befolkningen i byer for å bruke dem til industriformål. Derfor har begge disse landene i lang tid hatt byer med tildels svært brutale slumforhold med alskens fattigdom og armod siden den industrielle tidsalder begynte. I senere tid har også både Sverige og Storbritannia byttet ut filleproletariatet i de verste strøkene med innvandrere. Forutsigbart nok har dette medført at de “klassiske” sosiale problemene i allerede etablerte slumområder har blitt rokert fra de innfødte til “de andre”. De som pleide å være “på bunnen” har nå endelig fått noen de anser å være under seg selv, noe de ivrig påpeker ved passende (og upassende) anledninger.
Storbritannia fikk nylig en ny statsminister. Liz Truss. Halvt robot, halvt svartalv. Hundre prosent drittsekk. Ganske komisk at dronningen døde bare få timer etter å ha berørt hånden til Liz Truss. Vi venter i spenning på å se hva slags jævelskap den nye fascistregjeringen i Storbritannia klarer å få til av sorg og ødeleggelse. Sverige har så langt unngått å havne i fascismens klør, men de gjør så godt de kan. De demokratiske kreftene i Sverige har knyttet landet til den eneste europèiske alliansen som teller i våre dager, EU. Maktpolitisk sett trekkes det imidlertid i tråder. De aller rikeste er best tjent med at det finnes mange og tilsynelatende uløselige sosiale problemer. Slik er det i alle land som har beholdt middelalderske overklassesystemer. Som vi alle vet er marxisme en kritikk av økonomisk liberalisme, slik den fremkommer blant annet via Adam Smith, mens fascisme er en kritikk av marxismen. Mussolinis “korporative stat” fjerner individets behov for selvrealisering gjennom eget arbeid. Alt henger sammen med alt, som Gro Harlem Brundtland påpekte i et epifant filosofisk øyeblikk.
De som elsker Vladimir Vladimirovitsj Putin liker mest av alt at han er den eneste seriøse trussel mot EU-hegemoniet i Europa. De liker som regel også alle andre “big-man” type ledere, som de føler er “på deres side” i kampen mot høye skatter, urettferdige byråkratiske regler og fremmedfolk fra fjerne land som kommer for å utrydde den innfødte befolkningen og ta over samfunnet. Propaganda virker. Dette vet vi med sikkerhet. Det såkalte “folket” lar seg drive som en bøling med stupide krøtter av selv bare en middels begavet propagandist. Kunsten er å hisse dem opp helt til de ikke lenger klarer å tenke klart, de bare står der og brøler. Sjølråderett!!! Et utopisk ideal som ligner barnets vage lyst til å selv bestemme når det bør være leggetid. Men det er en svært sterk psykologisk mekanisme, denne uforløste trangen til å forstå hva som skjer og bestemme i sitt eget liv. Derfor tiltrekkes de av politikere som presenterer enkle forklaringer på de kompliserte sosiale og økonomiske problemene man alltid finner i samfunn med stor ulikhet mellom de rikeste og de fattigste. Det er jødenes skyld. Den nye innenriksministeren i Storbritannia, Suella Braverman, har allerede uttalt offentlig at deres hovedfiende er “kulturmarxistene”. Vi som husker helt tilbake til 2011 legger merke til at disse også var hovedfiendene til Anders Behring Breivik.
Fra min egen ungdomstid tidlig på 80-tallet husker jeg at det å reise til Sverige alltid betydde noe helt annet enn det å reise til Danmark, selv om disse to tingene i utgangspunktet burde være ganske like. Danmark gikk på bayere og hasjisj mens Sverige var raggare på amfetamin. Sverige har alltid vært et skummelt land. Det er de ennå. Folk skyter hverandre på åpen gate. Ihvertfall helt siden på 70-tallet (eller altså “så langt som jeg kan huske” som folk sier) har ungdomsgjenger kriget mot hverandre over de lokale rettighetene til å selge narkotika. Sånn har det alltid vært, bare at nå er mange av dem brune i huden. Derfor spretter nynazistene opp i stå. Aha! sier de. Se hva svartingene gjør mot våran fjellhöga nord! Fordi de kunne selv tenkt seg å styre med denne lukrative forretningen. Og alle de redde skriker av skrekk, som de alltid gjør. Mennesket som skapning kan betraktes både som tragedie og komedie. Begge deler av den samme årsak, at vi har talenter for å tenke og fatte rasjonelle valg men vi foretrekker å være idioter. Derfor går det som det går. Man kan bare ønske svenskene lykke til med sitt oppkommende Riksdagsvalg. Prøv å ikke føkke ting opp alt for jævlig.
