Dersom du kom kjørende langs veien og ble vitne til en stygg ulykke (med personskade) ville det i prinsippet være en straffbar handling å ikke stanse for å bistå med førstehjelp, varsle alarmsentral, avgi vitneutsagn, og så videre, selv om “bevisets stilling” sannsynligvis ville være et problem i den praktiske verden. Loven følger alminnelig moraloppfatning: Hvis noen er i nød og man unnlater å yte rimelig bistand, om man er på stedet og kan gjøre dette uten fare for seg selv, er det galt å ikke gripe inn for å bidra til å stabilisere situasjonen, selv om dette eventuelt er ubekvemt i forhold til egne planer. Slik fungerer den såkalte borgerplikten. Vitner har et ansvar.
Greit nok, alle vil ha privilegiene men ingen vil ha pliktene. Slik har verden blitt. Jeg forstår dette. Imidlertid er slik holdning en fundamental misforståelse av hva det betyr å være statsborger i Norge og medmenneske her på jorda. Mye, kanskje mesteparten av alt som skjer, er rene tilfeldigheter som ikke bryr seg om verken rettferdighet eller individuell bekvemmelighet. Er man der når det skjer så er dette din skjebne. En annen dag ville det vært noen annen, men i dag er det deg. Sånn er realitetene. En krise har oppstått på et sted hvor du tilfeldigvis befant deg og derfor er du innblandet enten du ønsker dette eller ikke. De fleste forstår dette, uten å behøve mye forklaring.
Jeg kan ikke selv med min mest kunstig fremkalte “stivt smil” type velvilje forstå hva fanden det er som driver antivaxerne. Jeg har ikke noe annet valg enn å tolke det som galskap. Mentale feilkoblinger som manifesterer seg i et perverst adferdsmønster. Er det sadisme? Det vet jeg ikke, men det er uansett veldig provoserende når amatører kommer på banen med “meninger” om ting de faen ikke har noen greie på. Sånt er ikke greit i noen form for virkelighet som jeg anerkjenner — og det ligner unnlatelse ved trafikkulykker å bare late som ingenting og ikke si noe når man ser dette skje. Antivaxerne er mordere med stedfortreder. Skadeverket deres er målbart og ubestridelig. Uansvarlige holdninger er èn type problem når dette bare rammer individet som har dem, men en helt annen type problem når folk begynner å agitere mot nødvendige helsetiltak som innføres på samfunnsnivå. Selvskading er en annen type problem enn vold mot andre.
Hvis du sender noen for å gjøre noe som du vet vil komme til å skade dem, har du da begått en straffbar handling? Dette er i utgangspunktet et moralspørsmål. Atferd man kan observere hos barn antyder at de noen ganger vil egge hverandre opp til å gjøre ting de vet er farlige og forbudte og man kan spekulere rundt hva som motiverer slikt. Etter min mening må vi snakke om en form for medfødt sadisme som kan arte seg på ulike vis, noen ganger som manipulerende atferd grunnet i morbid nysgjerrighet. Hva er det verste som kan skje når man gjør dette? Så man rekrutterer en forsøkskanin og iverksetter et eksperiment. Man truer, lokker, betaler eller overbeviser noen til å gjøre noe man vet er farlig og forbudt fordi man ønsker å “se hva som skjer” uten hensyn til forsøkskaninens liv og helse. Sånt skjer hele tiden. Vi kan (selv om vi ikke alltid bør) unnskylde slik atferd hos barn som ikke forventes å vite bedre, men det blir noe annet med voksne.
Psykopatisk atferd kan skyldes hensynsløshet – vi kaller det i så fall sosiopati – men det kan like gjerne skyldes en manglende evne til å forstå rekkevidden av egne handlinger, det man i gamle dager kalte “svekkede sjelsevner” og gjerne hørte om i forhold til rettspsykiatri, slik at atferden ikke egentlig er motivert av “ond vilje”, snarere av god gammeldags menneskelig toskeskap. Dette er et vanlig studieområde for kriminologer, forsåvidt også en pedagogisk hjørnestein: Kan vi utdanne oss ut av uforstand? Freudiansk tenkning legger mesteparten av ansvaret for voksenindividers atferd hos barnets utvikling, fremst den type emosjonell skade barnet lider på grunn av foreldrenes nevroser, en slags form for arvesynd, så å si. Vi kjenner ingen andre behandlingsmetoder som virker enn de psykiatrien allerede praktiserer. Det som koker ned til psykopatisk atferd hos antivaxerne har sannsynligvis enkle forklaringer innenfor en skolepsykologisk standardmodell, men det kan ikke unnskyldes innenfor en like standard juridisk skolemodell. Det må påtales og straffes, hvis ikke vil det ikke forsvinne.
Folkehelse er et nasjonalt sikkerhetsspørsmål. Det er en juridisk gråsone hva vi skal gjøre med antisosial agitasjon, men problemstillingen handler etter min mening om et svært enkelt moralsk prinsipp: Har vedkommende gjort sin borgerplikt i forhold til det lovverket som handler om bistand i en krisesituasjon? Enkelte tilfeller handler uten tvil om paranoid psykose hos individet, som ofte arter seg i form av intens fantasering rundt konspirasjoner og “alternative verdensforklaringer” – slik at det blir et spørsmål om bevisstløshet i gjerningsøyeblikket – men i så fall flytter vi egentlig bare grensene til de myndigheter som har det formelle ansvaret for å ta ut farlige individer før de rekker å gjøre skade på seg selv eller andre, eller i det minste før de rekker å gjøre mer skade enn de allerede har gjort. Dette handler ikke om “retten til å ytre seg fritt”, dette handler om subversiv agitasjon på tvers av nasjonale sikkerhetshensyn i forhold til begrepet folkehelse. Frihet er noe som både kan og bør fratas de som ikke har evne eller vilje til å også praktisere ansvarlighet. Om de siden hører hjemme i fengselsvesenet eller psykiatrien er et detaljspørsmål som må komme etter at vi har fått stabilisert ulykkessituasjonen på stedet.
