Prince Rogers Nelson (1958-2016) – han døde av en overdose fentanyl – hadde en legendarisk hitsang ved dette navn i året 1982. Jeg husker det godt. Tanken den gangen var at verden (slik vi kjenner den) vil opphøre å eksistere i år 2000, eventuelt at “noe vil skje” som forandrer alt. Så her er vi, femogtyve år senere, og hva skjedde? Alle vil selvsagt peke på internett. Mitt generelle inntrykk er at flertallet av de som vanker på denne plattformen er “godt voksne” så jeg gjetter på at de fleste husker greia med Y2K og hvordan visse dommedagsprofeter spådde at verdens datasystemer kom til å frike ut og “gå ned” fordi årstallene i nettets barndom ble angitt med bare to sifre. Hva skjer når det går i null? Ingen visste, men alle som drev med data kunne skrive mange dyre arbeidstimer dedikert til å “fikse problemet” så hvorfor skulle de protestere og si slapp av? Det gjorde de da heller ikke. Tvert imot. Alle som hadde peiling på data var engasjert både her og der gjennom hele året 1999. Du vet. For å forberede alle som ikke hadde peiling, men som hadde penger.
De som også husker filmen The Matrix – fra året 1999 – husker kanskje at hele premisset for “den kunstige virkeligheten” folk var fanget i begynte med det som den gangen ble kalt Y2K-problemet og at programmet var satt til å kjøre en versjon av dette året som skulle vare evig. Uansett hva som huskes og ikke huskes er det rimelig å si at filmen landet som en bombe hos publikum verden over, som tildels den dag i dag er sterkt preget av diverse konsepter som ble introdusert i løpet av forviklingenes gang. Samtidig, spredt rundt omkring i USA, fantes den gangen noe som ble kalt The Millennium Militia, som blant annet Timothy McVeigh – Oklahoma-bombemannen – var løslig assosiert med. Opplegget deres var noe av det samme, eller altså at “myndighetene” kommer til å iverksette noen slags falsk operasjon tilknyttet Y2K som skal slavebinde alle amerikanere, ta fra dem våpnene og det ene med det andre. Les om saken på nettet hvis du er mer nysgjerrig enn bare min overfladiske nevning av greia, men alle vet vel at det finnes mange gale amerikanere som tror på nesten hva som helst, særlig at det er “noen som er ute etter dem”. Jeg har selv snakket med noen sånne. Jeg spør dem alltid hvorfor noen skulle være interessert i dem. Du er jo bare en vanlig fyr. De som driver med overvåkning må forholde seg til budsjetter. Det må være noe før de gidder å bruke hundretusenvis av penger på en operasjon.
Nå skjedde det jo ikke noe særlig spennende i år 2000 – bortsett fra at det går an å si noen ting om presidentvalget det året – men til gjengjeld fikk amerikanerne mer enn nok i år 2001. Alle husker – eller har i det minste hørt om – 9/11. Altså den ellevte september skrevet på amerikansk manèr, med måned før dag. Det var ganske imponerende saker. Ingen hadde sett noe sånt før. Selv her i Norge var det politikontroller langs veiene i dagesvis etterpå, uten at jeg noensinne har forstått helt hvorfor. Det kommer jo ikke noe mer. De som gjorde den greia er ferdige nå. Poenget er avlevert. Nå handler alt om hva amerikanerne kommer til å gjøre. Er de forutsigbare? Det er de. Jeg skal ikke påstå at det ikke finnes folk som er bare “rene nihilister” uten annen mål og mening enn å skremme og forvirre — men i enhver klassisk sammenheng har fenomenet terrorisme blitt brukt som provokasjon, designet for å villede fienden og påvirke strategiene deres. Hvis noen virkelig fører krig mot USA så er 9/11 bare et anslag, det er ikke hele krigen. Ihvertfall er det ikke det siste de har tenkt å gjøre. Alle som kan noe som helst om militærstrategi skjønner såpass. Visst var det store og kostbare materielle skader, foruten et dødelighetstall langt hinsides noe annet terrorangrep før eller siden, men den virkelig dyre enden av opplegget rundt 9/11 handler om de håpløse hengemyrkrigene USA – eller skal vi si “koalisjonen av frivillige land” – ble viklet inn i over tiårene etterpå. Nesten alt som ble gjort etter 9/11 var idiotisk — og ikke minst forutsigbart. Vi behøver ikke engang å si noe om alle konspirasjonsteoriene. Det er ikke nødvendig å forlate virkeligheten. Hele “krigen mot terror” har medført alvorlige skadevirkninger på den generelle “sivile tilstanden” til alle land som var innblandet i affæren.
Selv er jeg så gammel at jeg husker Vietnamkrigen. Det finnes sikkert noen som har regnet på hva den greia kostet for amerikanerne, litt i likhet med Verdenskriger èn og to her i Europa, først og fremst i form av “tapt arbeidsfortjeneste” på det store samfunnsnivået, men som noe personlig tragisk for alle som var direkte involvert i selve krigføringen. Mange generasjoner har blitt skadelidende. Imperier smuldret opp og forsvant. Når sluttet Den andre verdenskrig? Her i Norge er vi vant til å si året 1945. Du vet. Frigjøringedagene i mai og alt det der. Men for tyskerne var det ikke over før i året 1989, nærmere bestemt på selveste Shicksalstag (“skjebnedagen”) som på tysk manèr skrives 9/11. Altså den niende november. De godt orienterte rekker straks opp hånden og sier Kristallnacht (“krystallnatten”). Det er mer også, men her og nå skal vi ikke gå nærmere inn i saken. Poenget mitt er at det er så dyrt å drive med krig i moderne samfunn at jeg har vanskelig for å se at selv “de internasjonale finanshusene” (som angivelig tjener penger på alt folk gjør) har noe særlig å hente fra greia. Hvem tjener på krig? Våpenprodusenter? Alle som har sett fjernsynsbilder fra Ukraina – og la oss ikke engang nevne Gaza – skjønner at det blir ikke billig å reparere alt det synlige skadeverket på bygninger, infrastruktur og så videre, men i tillegg finnes alt man ikke ser. Hva slags grunnlag for “vennskap” finnes mellom ukrainere og russere etter denne affæren? Det ser ikke bra ut. Jeg mener, hatet mot “Det britiske imperiet” er fortsatt noe som finnes nesten i fysisk form der ute. “Tyskerne” har på sin side klart å styre bemerkelsesverdig bra siden 1945, ikke minst fordi de har hatt vett nok til å holde kjeft om naziårene. For hva skal man egentlig si? Alle skjønner jo at det var bestefar som gjorde alt det gale, man kan ikke blamere Heino og Hans som lever på 2000-tallet for noe av dette.
Det er vanskelig å være i slekt med en stor jævel som alle hater. Tenker jævelen selv på dette? At det vil gå ut over både barn, barnebarn og alle andre som vagt blir assosiert med dem? Neppe. Har Hitler noen levende slektninger? I så fall er det ikke noe de skryter av. Hitler selv ville sannsynligvis sagt at han gjorde alt bare for at Tyskland skulle bli en ledende nasjon i verden igjen. Det handlet om den tyske rasens storhet. Dens skjebne. Nordmenn er typisk laget slik at vi blir litt sånn “meh” når folk begynner å snakke på den måten. Du vet. Det er naturlig å vifte med norske flagg og kle seg i teite kostymer når det er landskamp i fotball eller noe, men vi føler skepsis hvis noen friker helt up med “nasjonale symboler” over hele linja hver bidige dag, sånn som visse amerikanere. Det blir litt feil. Vi toner ting litt ned i hverdagen. La oss kalle det en positiv spinn på Janteloven, slik at den blir mer som Kardemommeloven, uten at selve poenget går tapt: Du er ikke spesiell. Eller jeg mener, selvsagt er du det, i den forstand at alle er unike og alt det der, men i forhold til “den store verden” er du bare en tilfeldig forbipasserende ape som aldri kommer til å skjønne stort av det hele. Hvorfor var det for eksempel en første verdenskrig i det hele tatt? Folk bør etter min mening begynne der hvis de ønsker å forstå det som skjer nå. Jeg lover. Ting henger sammen. Det er ikke ubegripelig, men det er på den annen side ikke lett å begripe heller. Det finnes ingen enkle svar. Vi kan faktisk påstå – uten å være urimelig – at “troen på at det finnes enkle svar” var hva som forårsaket alle de store (og små) krigene i moderne tid. Men nå er det slutt.
Riktignok ikke uten å vende tilbake til begynnelsen:
