Vi ser ikke så mye til karakteren Roger Stone lenger, selv om han var ganske fremtredende i Trumps første regjering. Stone sa en gang om Roy Cohn – slå opp navnet hvis du ikke allerede vet hvem det er – at “han var ikke homofil, han bare likte å ha sex med andre menn”. Ordet han brukte var selvsagt ikke det norske “homofil” men det amerikanske gay, som har visse andre og bredere kulturelle konnotasjoner, slik at det er egentlig vanskelig å oversette det. Uansett er dette et litt pussig utsagn som man må stusse over hvis man har et normalt forhold til språk og ordenes betydning. Er det ikke liksom selve definisjonen av gay (eller homofil) at man liker å ha sex med sitt eget kjønn? En mann som “liker å ha sex med andre menn” høres homofilt nok ut for meg. Det er ikke nødvendig å spikke flisa særlig mye tynnere enn det. Men så husker jeg også de tidligste kampanjene mot AIDS på 80-tallet, hvor de brukte ordstillingen “menn som har sex med menn” nettopp fordi dette var utbredt blant en befolkningsgruppe som motsatte seg merkelappen homo på det sterkeste. Er dette komisk? Mange syntes det den gangen — selv om HIV-smitte selvsagt ikke er noe morsomt.
Som alle vet var nylig avdøde Charlie Kirk tilhenger av å steine ihjel homofile. Det var noe han sa mange ganger. Sånn er det å jobbe innenfor trollfaget. Enten du mener tingen eller ikke så er du nødt til å si det. Kvinner er avlsdyr som Gud har skapt for at mannen skal slippe å gjøre husarbeid, mens homofile – og forsåvidt også alle andre “frivillig barnløse” – er seksuelle anarkister som samfunnet må beskytte seg mot med alle midler, inkludert de dødelige. Sånt er pornografi og himmelsk manna for den spesielle typen intolerant religiøse mennesker som utgjør selve bærebjelken i nazibevegelsen, enten den befinner seg i USA, Tyskland, Norge, Storbritannia eller Spania. Bare “krydderet” på overflaten har varians. De fundamentale prinsippene er ikke vesensforskjellig fra det man forventer å finne hos Taliban og lignende tiltak. De retter seg først og fremst mot menn, og da helst ynkelige menn, av den typen som tror det representerer styrke når og hvis de oppnår et tyrannisk overtak på kvinner og barn som de har i livet sitt. Enhver anklage de retter mot andre kan tolkes som en tilståelse av egne perversjoner innenfor denne typen psykologi. Projeksjon er jo som alle vet bare eksternalisering av egne angstkomplekser, slik at når nazipøbelen snakker om “den voldelige venstresiden” så mener de seg selv. Eller mer presist slik de ville ha gjort ting hvis de selv var representanter for en imaginær venstreside.
Den gamle geita Adolf Hitler snakket i bokverket sitt – Mein Kampf – om “den store løgnen”. Med dette mente han konkret den løgnen som jødene bruker til å undertrykke den germanske rasens kraftfulle egenart. Det var ikke ironisk ment, selv om det er vanskelig å ikke se dette som ironi nå i den etterpåkloke ettertiden. Hitler snakket mye om dolkestøtet, det vil si hvordan jødene og sosialistene rottet seg sammen om å svike Tyskland mot slutten av Den første verdenskrig. Det var jo bent frem ubegripelig for store deler av den tyske befolkningen – som aldri hørte annet enn propaganda – at den store og sterke militærmakten deres kunne tape på slagmarken. Sånt går jo ikke an. Det må finnes en annen forklaring. Derfor lyttet de gjerne til det Hitler hadde å si — eller skal vi kalle det fremføre, fordi han var jo en svært karismatisk taler, helt uten hemninger. Mer en slags prest – eller sjaman – som pisker opp følelsene til menigheten sin, som mange har påpekt. Det var aldri så nøye eksakt hva han sa, fordi folk digget opplegget hans nesten på den samme måten som de faller inn i hysteri over rockestjerner og denslags nå i våre dager. Eller visse andre politikere som også har skjønt hva folk egentlig vil ha i stedet for tørre fakta og kjedelige ord. Du vet. Når “stemningen blir elektrisk” har man magien på plass.
De av oss som kjenner noen virkelig “tøffe typer” – og da mener jeg commandosoldater, marinejegere og denslags – vet at disse er nesten aldri brautende og pågåent aggressive mot andre. De har jo ikke noe behov for å “markere seg” fordi de vet allerede at de er det farligste dyret i rommet. Dessuten har de disiplin, ihvertfall hvis de er verdt sitt salt. Derfor kan man trygt gå ut ifra at sånne som brisker og breier seg med trusler og “tøff i trynet” mentalitet nesten alltid er skremte små mammadalter som prøver å bruke sånne metoder som de selv blir skremt av. Frykt er jo et interessant fenomen. De som studerer strategi legger før eller siden merke til at avskrekking er den beste krigstaktikk — men det virker selvsagt bare hvis motstanderen – enten spillet er politisk eller militært – er sårbar på denne måten. Hvis du kan få dem til å gi opp kampen før det overhodet har vært noen konfrontasjon så slipper du jo å bruke ressurser, utsette deg for risiko og så videre. Du kan simpelthen bare marsjere inn på fiendens territorium og ta over. Ser du? Lett som bare det. Fascister og andre autoritære typer har alltid gått inn for å imponere på dette viset, med fjonge uniformer og mange synlige våpen. Mange lar seg påvirke av sånt, men ikke alle. Det gamle trikset med “overveldende mandighet” virker generelt sett bare overfor sånne som i all hemmelighet tviler på seg selv på dette viset. Enhver nazibevegelse er avhengig av “svake menn” som fantaserer om å være sterke og heroiske kjemper. Du vet. Det er et identitetsspørsmål. Etter en stund spiller det ikke lenger noen rolle hva som er sant, fordi bevegelsen tilbyr jo den styrken som man selv føler at man mangler. Samhold, kameratskap og alt det der. Sånt er kjempeviktig for guttunger i sin dannelsesfase, mens det blant de mer voksne bare appellerer til svake, redde og feige typer. De brølende mus, om du vil. Sånn har det alltid vært.
Vi avslutter med en klassisk – noen vil si blasfemisk – coverlåt.
