Galaksefilamenter er de største kjente strukturer i universet og består av galakser som er bundet til hverandre gjennom gravitasjon. Disse danner massive, trådlignende formasjoner som er adskilt av enorme tomrom. Disse formasjonene kalles ofte for “den kosmiske vev” (se bilde).
(mn.uio.no)
Gravitasjon er på en og samme tid den best kjente og dårligst forståtte “kraften” som virker i universet. Vi sier “kraften” i hermetegn her og nå fordi det er ikke engang sikkert at gravitasjon er en kraft, slik dette begrepet ellers defineres, det kan også være “noe annet”. Saken er at vi vet rett og slett ikke. Dette er åpenbart et problem innenfor fysikken. Hva slags magisk matematisk triks må man komme opp med for å koble gravitasjonen sammen med resten av de fundamentale partiklene og kreftene? Nobelprisen og evig berømmelse ellers venter på den som klarer dette, men så langt har man vært nødt til å ta noen ganske mystiske omveier for å komme frem til et “forent” bilde. Dette er som kjent forretningsidèen til konspirasjonsteoretikere; altså at man køler bare på med mer informasjon og flere “forbindelser” for å få bildet til å stemme, mens alt det vi ellers holder kjært i form av “sannheter” kjennetegnes av sin åpenbare enkelhet, sin ukompliserte selvfølgelighet, måten man bare tar seg til pannen og sier aha, fordi så snart man har hørt svaret virker gåten så opplagt og banal.
Gravitasjon angår alt og alle, hele tiden. Det ser for oss ut som om gravitasjon er hva som får universet til å “henge sammen” – i den grad det henger sammen – i sin kosmiske skala, i henhold til de prinsippene for “generell relativitet” som ble fremsatt av Albert Einstein for drøyt hundre år siden. Den generelle reletavitetsteorien stemmer omtrent så bra som man kan forlange at en vitenskapelig teori skal stemme, men den går altså ikke sammen med det vi kaller “standardmodellen for partikkelfysikk” — som også stemmer på alle testbare måter vi har vært i stand til å pønske ut. Imidlertid har vi så langt ingen enkelt farbar bro over den avgrunnen som skiller disse to, og det er et problem. Det er også et problem at vi har “noe” som virker gravitasjonsmessig på både galaksene og “den kosmiske veven” men vi har så langt ikke vært i stand til å observere det på noen annen måte enn gjennom sin gravitasjonsmessige effekt i stor skala. Vi kaller det mørk materie, men det behøver ikke å være “materie” slik vi kjenner det (“vår” del av universet kalles slik sett for “baryonisk materie”), det er bare at vi ikke vet om noe annet som har slike gravitasjonsmessige effekter enn materie.
Foruten mørk materie – som ennå ikke akkurat er krystallklart definert – har vi mørk energi, men det er noe helt annet, nemlig universets tendens til å ekspandere. Hele sulamitten utvider seg jo på en måte som får alle ting til å bevege seg bort fra hverandre, som tusjprikker på overflaten av en ballong som noen blåser opp. Det virker som om denne prosessen akselrerer, men det må den jo gjøre ettersom det stadig tilkommer mer rom som utvider seg. Det betyr ikke at kraften øker, men at det kraften virker på øker i mengde. Selvsagt kan vi strengt tatt ikke si “kraften” fordi det behøver jo ikke å være en kraft, og så videre, men noe skal vi kalle mannskiten så da blir det slik. Begge disse to – altså mørk materie og mørk energi – kalles ofte “den mørke sektoren” innenfor astrofysikken, men de er ikke “mørke” på den samme måte som natta er mørk, eller verdensrommet er stort og svart, men mest fordi vi ikke vet hva det er, bare at det er mye av det. Mørk sektor utgjør 95% av universet. I forhold til enormiteten av dette er vi bare noen slags snåle små skapninger som lever under en stein dypt inni en hule, men noen ganger kommer det liksom mystiske lysglimt som vi filosoferer over. Hva er det? Hvordan virker det? Kan vi bruke det til noe? Vi mennesker er – til tross for alle våre begrensninger – noen flittige små gnagere som utretter store ting i verden. Det er ihvertfall sikkert. Om dette siden er godt eller ondt strides de lærde, men ikke bare dem. Idiotene strides også. Hva kan jeg si? Homo sapiens er en stridbar form for ape. Som typer er vi aggressive, forfengelige og sjalu. Dessuten som regel også grådige og sutrete.
