Sofisme er bevisste feilslutninger og spissfindigheter.
(Store norske leksikon)
En sofist er en sånn som “vrir og vrenger” på ting, ofte basert i en bevisst feiltolkning av det som blir sagt. Jeg antar vi kan se for oss en slags advokat som går inn for å knuse motstanderens argumenter med uhederlige metoder, fordi alt handler jo om å så tvil og forvirring hos juryen når man likevel ikke klarer å overbevise dem på saklig vis. I antikkens Hellas var det er grov fornærmelse å kalle en seriøs filosof sofist, men folket var typisk begeistret for sofistenes spisse vittigheter. Som alle vet er det jo enklere å latterliggjøre de som “gjør noe” enn å selv gjøre noe. Folk liker dårlig sånt som de ikke forstår men de liker godt ting som får dem til å le, også ondskapsfulle ting.
Som en hovedregel er det slik at hvis man får noen på tomannshånd og presser dem litt på spørsmålet så vil de nesten alltid innrømme at de neppe selv ville kunne gjort en bedre jobb som finansminister, kommunalråd eller sykehusdirektør, og ingen de kjenner personlig er noen de ville nominert heller, så hva er greia med alle klagemålene? Jeg skjønner bare ikke hvor histrionikken kommer fra. Riktignok vet jeg at en histrion var en etruskisk gjøgler – tenk hoffnarr – som typisk gjorde narr av mektige og høytstående mennesker. Skal vi si at en “stand up-komiker” gjør denne jobben nå i dag? Vi ler når “de sier det alle tenker” men på en morsom måte. Histrionisk personlighetsforstyrrelse er imidlertid ikke morsomt. Det kalles også “dramatiserende forstyrrelse” – tidligere kalt hysteri og tenkt som en “kvinnesykdom” – og de fleste klarer allerede å regne ut hva dette betyr i praksis. Vi ser jo sånt hver dag. Spinnville overdrivelser og usaklig jåss.
Jeg bodde tyve år i Oslo, men det var på en helt annen tid, med helt andre økonomiske forhold. Hva regnes som “et billig sted å bo” der i dag? Ti tusen i måneden? Glem det. Blir ikke aktuelt. Hvordan klarer unge folk som tiltrekkes av storbyliv seg i dag? De blir nødt til å slå seg sammen i en gruppe og “bo kollektivt” av rene økonomiske årsaker heller enn at de har lyst på det sosiale aspektet, som kan bli både kronglete og kranglete til tider. Uansett, i “min tid” – herregud, jeg både ser ut, snakker, kler meg og oppfører meg som en typisk bestefar – vanket jeg i et miljø preget av kunstnere, musikere og alskens bohemer. Ingen hadde penger i noen meningsfull forstand, men vi klarte ikke desto mindre på noe slags vis å fly på byen støtt og stadig. Det var i denne sammenhengen jeg gjorde meg ferdig med de fleste “diskusjoner” jeg har tenkt å ha i dette livet. Du vet. Det prates jo alltid om noe rundt bordet. Etterhvert vet man sånn omtrent hvor man har folk i de fleste aktuelle saker og ting begynner å gjenta seg selv langt inn i det kjedsommelige. Hva er vitsen med å diskutere den samme greia hundre ganger etter at det allerede er klinkende klart at alle de involverte står fast i posisjonene sine? De er som de er og dette må man enten bare akseptere eller så må man finne noen andre å vanke sammen med.
Når folk flokker seg rundt temaer som kunst og musikk er det ikke realistisk at de alle skal ha det samme synet på politikk og religion, bare for å begynne et sted. Et kunstnerisk livssyn sier eksakt ingenting om hva slags stemmeseddel man legger i valgurnen. At folk er “bohemske” betyr ikke nødvendigvis at også de er “venstrevridde” selv om dette er en typisk fordom blant borgerskapet og andre som søker et liv i sin egen private kosekrok av konformitet. Selv har jeg – som jeg sier støtt – aldri stemt på noe annet enn Arbeiderpartiet, og de er faen ikke mye venstrevridde. Herregud. Det finnes ikke noe mer konservativt i Norge enn å være sosialdemokrat. Det er nesten jevngodt med å si at man har et byråkratisk syn på samfunnet. Du vet. At det er en teknisk innretning som vi har laget for å ta hånd om fellesoppgaver. Det handler ikke om idealisme men om praktiske hensyn. Selv tenker jeg på samfunnet mer som et forsikringsselskap enn som en sosial klubb designet for samvær og hygge. Det er kostbart og irriterende, men kjekt å ha når det “er noe”. Så vi finner oss bare i alt tøyset i politikken – ikke minst i alle “uttalelsene” fra diverse juniorpolitikere – som “the cost of doing business” fordi det er jo slik man albuer seg frem i kampen om oppmerksomhet og stemmetall: Man må gynge på båten.
Spørsmålet er om det finnes noen grenser og i så fall hvor de befinner seg. Er det for eksempel fair game å angripe noen for deres private livsstilsvalg når de ellers “fungerer tilfredsstillende” i jobben? Enhver får mene hva de vil om saken men min mening er definitivt nei, hvilket jeg innbiller meg er hvor flertallet ligger, sånn omtrent. Vi norskinger liker jo å ha et privatliv som vi ikke deler med andre enn våre nærmeste. Er det et problem? Bare hvis man lever på en helt annen måte enn hva man gir inntrykk av overfor opinionen. Si for eksempel hvis en “familiepolitiker” fra Kristelig Folkeparti driver med horer, unge gutter eller noe i den gata. Fyll og gambling. Da er det korrekt å eksponere hykleriet. Ellers ikke. Minimum for moralsk standard er jo at folk gjør en innsats for å “snakke sant” mesteparten av tiden, det vil si ikke spre løgnhistorier og ville rykter bare fordi man kan ha en umiddelbar taktisk fordel av dette og den typen ting. Sånt er bare skammelig og stygt. Du vet. Sette ondsinnede kallenavn på folk uten at de har gjort annet for å fortjene dette enn å begå feil i god tro, eller mobbe noen på grunnlag av forhold det ikke står i deres makt å forandre, så som særheter i utseende, familiebakgrunn og så videre. Følg med på hva folk sier, men enda mer på “hvordan de snakker”. For eksempel vil det i 99,99% av alle tilfeller vise seg at den ondskapen de peker på ute i verden er identisk med den ondskapen de bærer på inni seg selv. Psykologisk projeksjon har vært et velkjent fenomen i hundre år, og selv før dette fantes det mange slags navn på greia. “Splinten i din nestes øye kommer fra bjelken i ditt eget” for å (noenlunde) sitere bibelen fra hukommelse. Jeg kunne sikkert googlet sitatet for å være mer presis, men hva er poenget? De som kan bibelen vet jo allerede hva jeg snakker om og de som ikke kan den har ingen planer om å lære noe derfra, selv om de liker å sitere bibelen.
Vi fortsetter med en sang fra historien om “progressiv soul” — som hadde et standardkrav om at musikken ikke bare skal være “dansbar”, den skal oppfordre til det. Som alle vet introduserte Parliament synth-bassen ved et tidspunkt, noe som fikk selv etablerte stjerner som Marcus Miller til å tenke herregud nå mister jeg jobben, fordi synthen kunne gjøre alt en bassist fikk til pluss mye de ikke fikk til, men slik gikk det likevel ikke. Bassgitaren finnes fortsatt.
