Elverum har den tvilsomme ære å være den første byen i verden som ble totalskadd av bombeangrep fra fly, som et ledd i den tyske fremrykningen i 1940. Det strategiske målet for aksjonen var regjeringen og kongehuset, som hadde flyktet langs denne ruten. Noe senere ble også Namsos utslettet i et bombeangrep, denne gang på grunn av at franske og britiske styrker var blitt landsatt i Trøndelag som en del av landforsvarets taktiske mål om å “kutte Norge på midten” for å vanskeliggjøre landbasert fremrykning for de tyske styrkene. Som vi vet lyktes dette bare i noen få uker, måneder på det meste, men det var nok til at datidens norske styresmakter rakk å utforme og etterlate Elverumsfullmakten som dokumenterte et ad hoc vedtak om at regjeringen er Norges eneste lovlige myndighet, før de flyktet til utlandet for resten av okkupasjonstiden.
Men alt dette er velkjent. Tyskerne lekte ikke butikk. De kom med en halv million tungt bevæpnede mann mot “tre karer med hest og hagle” og det var aldri noe realistisk spørsmål om hvordan dette ville ende, bare når. Det som ble reist av aktiv motstand handlet om å forsinke det uunngåelige. Selve krigen i Norge beløp seg til noe støy på vårparten men da 1940-høsten kom var det klart at den nye normaltilstanden i riket var tysk okkupasjon, under en noe ustabil våpenhvile. Siden skjedde både det ene og det andre. Obladi oblada. Vi snakker ikke om det. Folk tilpasser seg jo det de er nødt til å leve med, ikke sant? Alle kan ikke flykte fra gård og grunn, varelager og dobbeltsidig bokholderi. Den tyske militærmakten virket nesten overnaturlig effektiv i 1940. De lot seg ikke stanse av noe som helst, det virket ikke engang som de behøvde mat og søvn som normale folk. I dag kjenner vi hemmeligheten deres. Pervitin, blant soldater kjent som Stuka-piller. I dag kaller vi det metamfetamin. Det vil generelt sett gi deg noen dagers løft før det begynner å ete seriøst på forstanden, men dette kan være nok til å vinne avgjørende militære seire i løpet av et felttog. Den tyske stridsmakten under Den andre verdenskrig hadde ingen arbeidsmiljøvernlov. Grusomhetene begynte på hjemmebane, med urimeligfe krav til prestasjon på alle nivåer av samfunnsmaskineriet. Å feile var ikke noe aktuelt alternativ. Pensjonsordningen var nakkeskudd i skogen. Til gjengjeld hadde alle godkjente prosjekter tilgang på et nesten ubegrenset antall slavearbeidere som de kunne drive hvor hardt som helst for å oveholde tidsfristene. Så også i Norge. Den dag i dag er anlegg fra okkupasjonstiden i normal bruk.
Gutta på skauen er en romantisk samlebetegnelse på norske motstandsgrupper under Den andre verdenskrig, enten de var kontrollert av Londonregjeringen eller opererte “for egen regning og risiko” så å si. Militærstrategisk sett er Norge et mareritt å invadere og enda verre å okkupere, i motsetning til flatlandene lengre sør, hvor det er relativt enkelt å flytte styrker hit og dit, alt ettersom hvor de behøves. Men de enorme villmarksområdene i Norge gjør at en ganske liten gruppe geriljakrigere kan binde opp uforholdsmessig store regulære militærstyrker hos okkupasjonsmakten. Dette var også hva som skjedde. Det handlet aldri om å “jage ut tyskerne” men heller om å gjøre livet deres såpass ubehagelig at de ikke våget annet enn å stå i Norge med store styrker som de derfor ikke kunne flytte til annet bruk på andre steder. En bivirkning av dette var at livet ble ganske surt for sivilbefolkningen også. Dette er et argument som har vært reist av ymse historikere, men til det er det å si at livet var ganske surt for alle under Den andre verdenskrig. Det fantes aldri noen saklig tvil om nødvendigheten av å stå imot denne fienden. Klønete ting skjedde. Klønete ting skjer alltid når mennesker er involvert, det er bare at konsekvensene er så mye verre i krigstid. Det er uansett lenge siden alt det der nå. Den andre verdenskrig startet 1. september 1939, så vi snakker om et oppkommende 83-årsjubilèum. Nesten ingen som lever kan huske noe av det som skjedde. Alt vi har er historiene som blir fortalt, mer eller mindre basert i et saklig kildemateriale. Det har neppe blitt skrevet flere bøker om noen annen avgrenset periode av menneskehetens historie enn Den andre verdenskrig. Faktisk alt for mye til at noen enkeltperson kan lese alt som er blitt skrevet.
Jeg vet ingenting om hvordan det er å vokse opp i dagens Norge, jeg vet bare hvordan det var å vokse opp på 1970-tallet. På den tiden var alle toppjobbene i samfunnet fylt opp av individer som “husket krigen” og aldri var sene om å hente frem argumenter fra den tiden. De hadde en slags uimotståelig moralsk overmakt. Man diskuterer ikke krig med mennesker som har vært i krig, man holder kjeft og lytter. Sikkerhetspolitikken i etterkrigstidens Norge ble åpenbart basert i de erfaringer man hadde, bare tilpasset det nye fiendebildet, øst/vest-konflikten mellom Sovjetunionen og “vestalliansen” (under ledelse av USA), også kjent som Den kalde krigen. Så lenge Hitler var selveste Mørkets Fyrste var Stalin en god venn å ha, men så snart Hitler var ute av bildet rykket Stalin opp i toppjobben som verdens verste levende menneske. Man gjorde klokt i å forberede seg på at den neste store sivilisasjonskrigen ville bli Sovjetunionen mot røkla. Og slik ble det. En militærindustriell opprustning med tanke på selvforsvar mot et angrep fra russerne var selve hovedtanken i norsk sikkerhetspolitikk etter Den andre verdenskrig, like frem til Sovjetunionen forbløffende raskt oppløste seg og forsvant som en røykdott nesten like raskt som man rakk å lære ordene glasnost og perestroika i kjølvannet etter Tsjernobylulykken. Hva nå? Under etterpåklokskapens analytiske søkelys er det lett å si at Sovetunionen åpenbart var i ferd med å kollapse under vekten av sitt eget byråkratiske sitteflesk mot slutten av 1980-tallet. Men helt frem til Gorbatsjov kom inn med sine reformprogrammer – naturligvis alt for sent – var det inntrykket alle hadde av Sovjetunionen at hele faenskapet så like truende og uovervinnelig ut som Hitlers militærmakt gjorde i 1940. De kan slå til når som helst. Og ingen jeg kjente på 1980-tallet hadde noen slags illusjoner om hvordan det ville gå hvis russerne bestemte seg for å ta Norge. I beste fall ville vi ikke bli atombombet av våre egne allierte, men hva regulære stridsstyrker angikk så var situasjonen omtrent som i 1940: Det er ikke et spørsmål om russerne har stridskrefter nok til å ta Norge, bare om hvor lang tid det skal ta. Sånn var det å være ung på den tiden.
