Man hører noen ganger folk si at vi lever i en postindustriell tidsalder. Ting er ikke som de var. Tjenesteøkonomien har vokst seg større enn industrien og sysselsetter nå et overveldende flertall av alle som står i jobb. Hva skal man tenke om dette? Vel, vi kan begynne med å si at man må være idiot for å tro at dette er bra. Det har alltid eksistert en tjenesteøkonomi, bare at tidligere var den uformell. Nå er den monetisert. Det har gått penger i såret. Det betyr i praksis at det finnes flere “gode jobber” i samfunnet. (Grovt sett går skillelinjen mellom om det virker mest fornuftig å dusje før eller etter arbeidsdagen.) Færre enn noensinne behøver å bli skitne og slitne på grunn av det de gjør. Flere enn noensinne tilbringer sin arbeidsdag i et luftkondisjonert kontorlandskap.
En jeg kjenner synes det er provoserende at folk kan leve av å spille fotball i en verden hvor bare èn prosent av menneskeheten kontrollerer mer enn halvparten av alt vi kaller verdier. Selv griner jeg på nesa av at det finnes “kraftmarkedsanalytikere”. Hvor får de pengene sine fra? De kaller det tjenester men det korrekte ordet er parasittvirksomhet. Tjenesteøkonomien kalles også tredjenæringen, hvor de to første er henholdsvis jord- og skogbruk (inkludert fiskerier og øvrig “havbruk”) som det primære og industridrift, bygg og håndverk som det sekundære. Sysselsettingen innenfor første- og andrenæringen var naturligvis vesentlig mye større før alt ble mekanisert, automatisert og rasjonalisert ned til hva det er i dag. Arbeidsledighet var ikke noe tema før det var mulig å “spare arbeid” ved å mekanisere og automatisere driften innenfor landbruk og industri. I den grad det fantes noen tredjenæring i for eksempel middelanderen så bestod denne av adelsstanden og deres hustjenere.
Steinalderen tok ikke slutt fordi de slapp opp for stein, som man sier. Det som skjedde var at folk begynte å tenke annerledes. Modernismen som kulturelt fenomen opphørte ikke fordi “det moderne” forsvant fra verden men fordi vi mistet fremtidsoptimismen i løpet av det tyvende århundre. Postmodernismen er kynisk og tildels misantropisk men likefullt moderne, kanskje i enda større grad enn noensinne. Hypermoderne og transhumanistisk er nærliggendse begreper, men teknologien inngir bare noen få og ganske spesielle typer en følelse av optimisme. De fleste har mer en litt urolig følelse av at dette bærer helt galt avsted. De kloke bekymrer seg for klimaproblemene mens de noe mindre kloke henfaller til paranoide vrangforestillinger rundt “ny verdensorden” og hva vet jeg. Hva som uansett er tindrende krystallklart er at menneskeheten som art befinner seg på, eller svært nær, et bristepunkt.
Hvis man på 80-tallet hadde kunnet peke på en skyskraper inne i et bysentrum og si at der på stedet oppbevarer de personopplysninger om alle som de samler inn gjennom overvåkning av alt vi sier og gjør … så ville det ikke vært noen ende på hva slags dystopisk spekulasjon det ville blitt, men slik er jo Facebook og Google. Nesten alle går rundt med en telefon som er permanent oppkoblet til nettet. Mer enn halvparten av verdens befolkning bor i urbane strøk og jobber innenfor tredjenæringen. En av de tidligste filosofene som definerte postmodernismen som begrep mente at vi i det store og hele har mistet grepet på virkeligheten. (Teknisk sett er mye av det vi kaller postmodernisme egentlig poststrukturalisme men la oss ikke være pedantiske.) Sett i forhold til “mennesket mot naturen” er dette utvilsomt riktig siden de fleste ville måtte streve fælt for å tilpasse seg en “vill” livsstil som jeger-samler og sikkert enda mer for å overleve på selvbergingsjordbruk. Det postmoderne mennesket tilegner seg ikke typisk et sett med praktiske ferdigheter med tanke på å løse et variert sett med praktiske problemer som oppstår, de spesialiserer seg innenfor tjenestesektoren slik at de for eksempel kan jobbe som kraftmarledsanalytiker innenfor et investeringsselskap. Slik har verden blitt. Hva blir det neste? Den som lever får se.
