Ryggmargsrefleksen min sier at det finnes aldri noen god grunn for å tilbringe en formiddag på politistasjonen. Likevel kan det jo av forskjellige årsaker være nødvendig. Slik som for eksempel når man registrerer seg som innvandrer i et land — i mitt tilfelle Spania. Da behøver du et Numero de Identitad de Extranjero (NIE), som på godt norsk skulle bety omtrent noe sånt som “identitetsnummer for utlendinger”. Dette er nå besørget. Dermed er jeg ett skritt nærmere den formelt korrekte oppholdssituasjonen her i nabolaget. Imidlertid gjenstår det noen ting, hvorav den viktigste har å gjøre med helse og sosialsituasjonen, men jeg venter fortsatt på de papirene fra Norge som må håndleveres ved det korrekte kontoret her i Spania. Som vanlig er byråkratiet et jævla rebusløp. Men vi klager ikke, det er bare å stå på til man er ferdig med hele den jævla mannskiten.
Det er noe med politistasjoner. De har ikke akkurat lagt opp til at man skal trives der. Hele greia er organisert i forhold til noen slags hjerteløs effektivitet, mens selve lokalet åpenbart er innredet slik at det kan spyles ned om nødvendig. Det liksom klør mellom skulderbladene når man er på slike steder, hvilket sannsynligvis også er meningen. Dessuten føler jeg meg aldri komfortabel på steder hvor folk valser rundt med skytevåpen på hofta. Jeg mener, selv om det er usannsynlig at det skal oppstå en skarp situasjon så er det ikke umulig. Våpnene finnes jo allerede der og mennesker er som alle vet ikke helt trygge skapninger. Plutselig kan noen slags desperado tilegne seg tjenestevåpenet til en politibetjent som aner fred og ingen fare. Sånne ting har skjedd før. Derfor kan de skje igjen. Jeg skjønner selvsagt at håndvåpenet er en del av standardutruntningen for uniformert politi, men jeg ville ærlig talt følt meg mer komfortabel hvis de la dem fra seg på et låst sted når de har kontortjeneste. Men det er sikkert bare mine paranoide fantasier. Slapp av. Alt vil gå så bra så bra. Vi er trygge her. Alle vet hva de driver med.
Noe annet som virker litt kørka er at jeg må gå i banken for å betale dokumentavgiften. Herregud. Rebusløp. Hvorfor har de ikke en kortterminal der på stasjonen? Men sånn er opplegget — og må du så må du. Det ble selvsagt å sitte en liten time i kø før jeg ble betjent i banken også. Por que madonna? Que he hecho para merecer esto? Banken ligger åpenbart i en annen del av byen Ponferrada, så da blir det å stresse med å finne parkering og det ene med det andre. Sånn gikk hele morgenen og formiddagen. men jeg kom da i havn til slutt. Nå har jeg fått meg mitt eget personlige nummer. Dermed er jeg teknisk sett litt mer spansk i dag enn jeg var i går. Skal man feire sånt? Jeg vet ikke hva som er skikk og bruk, så jeg lager bare en sandwich med ost, skinke og tomat, så får det være nok feiring. Særlig fordi jeg bevilger meg et glass rødvin til maten også. Det er nå ihvertfall hva de lokale også ville ha gjort.
Vi avslutter med litt nettopp utgitt “tradisjonell heavy metal” fra Hellas, eller lyden av 80-tallet om du vil.
