Fatum er en betegnelse i romersk mytologi for den uforanderlige skjebnebestemmelse, forkynt gjennom seerens munn. Selv gudene kan ikke endre fatum når det en gang er fattet, og fatum er ofte ensbetydende med død. Flertallsformen av ordet er fata og dette ble også brukt som en romersk betegnelse på de greske moirene.
(Store norske leksikon)
Du bør helst ha gjort hjemmeleksene dine hvis du skal diskutere filosofi med meg. Amor Fati er noe folk typisk får tatovert på seg for rene dekorative formål, uten at de egentlig skjønner hva det betyr. Sånn sett deler uttrykket skjebne med Carpe Diem. Det funker så lenge man ikke analyserer det for mye. Overflatebetydningen av amor fati er jo å elske det livet man har, uten å dvele ved alt man ikke har, mens carpe diem betyr å ta initiativ og komme i gang med dagen; alt er veldig snusfornuftig. Så langt så vel, men så begynner folk å tenke. Hvorfor skal man elske skjebnen? Bør man ikke heller “kjempe for alt man har kjært” og det ene med det andre? Yte litt motstand, liksom.
Til dette er det å si at amor fati er ikke en livsholdning som kommer i forkant av erfaringen, det er det resultatet man lander på når alt er sagt og gjort. Amor fati er det siste man sier. Først gjør man alt man kan, deretter er resten opp til “skjebnen” — som vi innenfor en mer freudiansk tolkningshorisont kan kalle underbevisstheten, eller med marxistisk terminologi de økonomiske forholdene man lever under. Når du har utmattet alle andre forklaringer og gått så langt som forstanden makter å bære deg gjenstår det bare å si “amor fati”. Sånn er det bare. Det handler om alt sånt som man ikke rår over eller engang klarer å forstå, men som likevel er “makter” i livet.
For å omsette dette i praktiske termer: Man må gjøre så godt man kan, uansett hva det er man engansjerer seg i, men så snart man har gjort det man kan må man også “slippe taket” og la ting lande som de må. Amor fati handler om kunsten å disengasjere når man har levert det man skal og gjort alt man kan. Det kommer alltid et punkt i prosessen når man må “overlate resten til skjebnen” så får det gå som det går. På den annen side kan jeg godt forstå at folk ikke elsker skjebnen hvis de er late, slurvete, løgnaktige og manipulerende. Selvsagt vil ting gå til helvete for dem på en forutsigbar måte. De vil oppleve skjebnen som hard og ond mot dem, og kalle det urettferdig. Men de høster jo bare hva de har sådd. Det finnes ingen mystikk i dette bildet, bare avkastning på den investeringen man gjorde.
Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor dette er vanskelig å forstå. Hvis man leverer dårlig vare vil man få dårlig betalt. Elementært. Til og med små barn og diverse dyr forstår dette. Poenget med å ha høye standarder er ikke å gi noen andre mer eller bedre enn de fortjener, men å ikke gi seg selv noe mindre enn det beste man kan få. Hvis man begynner å sjuske varer det ikke lenge før man står til knes i mannskit. Sånn fungerer det for alle — og jeg ser ikke for meg at noen vil si noe annet, med mindre de allerede lever i en verden av halvsannheter og oppgaver som venter. I så fall handler det om å markedsføre sine egne eksistensielle rammebetingelser. Det er ikke så nøye. Jeg kjenner personlig et aldeles kjedsommelig høyt antall sånne. Det kan vente til i morgen. Det er samme for meg hva de gjør og ikke gjør så lenge de ikke blander meg inn i saken (noe folk typisk bare gjør èn gang). Jeg engasjerer meg bare på mine egne premisser og jeg er dyr. På den annen side, man får ikke noe på samme nivå eller høyere – dersom høyere engang eksisterer – noe annet sted heller. Selvsagt går det an å få tak i “billige” ting, men ikke fra meg. Da må man henvende seg til operatører som har lavere standarder.
Kanskje er det et motefenomen at folk sier “amor fati” for å markere at de gir opp, men på en hipp måte. Det vet jeg ikke noe om men la oss si at det ville ikke forbause meg. Mye av dagens sosiale liv ernærer seg på forfengelighet, noe det forsåvidt alltid har gjort, men i tillegg er postmoderne mennesker pysete på en måte som får meg til å tenke at de ville faen ikke ha overlevd på 70-tallet. Herregud. Det var brutale tider. På den annen side var det ærlige tider. Brutalt ærlig? Er ikke det et uttrykk? Dette med å “markedsføre seg selv” ble ikke vanlig før langt innpå 80-tallet i Norge, men nå er det gjeldende skikk. Dette ville forsåvidt vært mindre irriterende hvis de faktisk leverte bortimot så bra som de lover – hvor ofte ser man ikke at folk annonserer “byens beste pizza” og den typen ting? – mens det man virkelig ser etter er bare rimelig faglig kompetente folk som gjør så godt de kan, ikke “verdensmestere”. Hvor kommer den såkalte identitetspolitikken fra? Innenfor spionfaget opererer man med fiktive dekkidentiteter, falske pass og full pakke, og den historien man må lære seg utenat for å fungere som den man later som man er blir kalt en legende. Tenk på det som “method acting”. Som spion med falsk identitet må man jo etablere en troverdig bakgrunnshistorie, til en slik grad at man kan snakke om ting som skjedde i barndommen og det ene med det andre. Kort og godt alt sånt som dukker opp innenfor alminnelige sosiale sammenhenger. Poenget mitt her er naturligvis at vi har havnet i en situasjon hvor det er helt vanlig å ha en “legende om selvet” som man markedsfører på alskens sosiale media og så videre, mer enn noen egentlig identitet i den forstand. Selvsagt er det naturlig å ville fremheve sine bra sider, mens man kanskje ikke ønsker å tiltrekke noen oppmerksomhet mot sine mindre bra egenskaper, men siden dette er gjeldende standard betyr det at alle vet hvordan ting fungerer, med den videre konsekvens at ingen tror på det noen sier lenger — slik at man til en viss grad må bedrive kontraspionasje for å kvalitetssikre den informasjonen man får fra folk. Genialt. Men der er vi. Sånn har det blitt. Skjebnen – som de sier – er ikke uten en viss ironisk sans.
