Svaret er dritenkelt. Det kan ikke være noen annen enn Freddie Mercury. Jeg tenkte dette før jeg engang åpnet posten som hadde denne overskriften, fordi vi snakker jo om det enkle regnestykket showbiz + showmann = ? Riktignok kunne de ha sagt for eksempel Robert Plant også – han kom på andreplass – uten å drite fullstendig på draget, men jeg kjenner ingen “bransjefolk” som ville ha sagt noe annet enn Freddie Mercury. Ikke engang Robert Plant selv — som jeg riktignok ikke kjenner, men jeg har i det minste møtt ham så jeg vet at han er en vel avbalansert og realistisk fyr. Uansett, her er det interessante spørsmålet: Hvorfor sier alle det samme? Og kanskje enda mer interessant: Hvorfor kommer det aldri mer til å bli noen “større” frontmann enn Freddie Mercury? Svar: Fordi bransjen har forandret seg.
Det er ikke nok at du er en flamboyant og karismatisk sprellemann, du må også ha et grunnsolid band å fronte. Det er ikke nok med bare stemmeprakten og “scenepersonligheten” for å havne på øverste hylle i den musikalske katalogen. Hvis ikke selve bandet gjør jobben så er det ingen “pynt” i verden som kan redde dem fra middelmådighetens hengemyr. Queen var en revolusjonær gruppe som endret folks syn på “hva som går an” innenfor rockeformatet. Folk etterspør ikke sånt lenger — og selv om de eventuelt har noen slags lengsel etter “det guddommelige” i seg så foreligger det intet slikt tilbud lenger, fordi – som jeg sa – at bransjen har forandret seg. Musikkindustrien produserer kapitalvarer nå. Det er ingen som jobber med å fremstille geniale verk lenger, rett og slett fordi de som kontrollerer pengene vil ha “trygge” produkter som ikke finner på bisarre ting, ikke oppfører seg egenrådig og slett ikke “utfordrer smaken til publikum”.
Queen hadde en etter måten lang og variert karrière, men sangen Bohemian Rhapsody er vel hva de fleste vil trekke frem som høydepunktet deres, noe som verken er rettferdig eller realistisk, men det er likevel typisk ute blant folk. Det vi kan si om Bohemian Rhapsody er blant annet at plateselskapet var veldig skeptiske da de hørte den første gang, men at bandet likevel insisterte på at sangen skulle være som den var. Den endte som en sensasjonell braksuksess da den ble gitt ut i 1975, til tross for at den ikke akkurat har det mest radiovennlige formatet. Det er vanskelig å se for seg at noen av de mange “hitmakerne” vi har i dagens musikkbransje kunne ha kommet med noe sånt. Sangen er for usannsynlig. Hva slags sjanger snakker vi for eksempel om? Hvilket publikum henvender den seg til? Svaret på gåten er at bortsett fra Queen – og “Queen-sjangeren” – så måtte vi vel ha sett på en karakter som Frank Zappa for at en slik komposisjon skal gi mening. Zappa var jo også kjent for å fritt bevege seg “her, der og overalt” med musikken sin, uten å be om verken tillatelse eller tilgivelse. Saken er at bra musikk er kunst og kunsten følger ikke markedstenkningens logikk.
