Bildet over er hvordan jeg ville ha merket dørene til badeværelsene, dersom jeg hadde to av dem ved siden av hverandre.
Det er et estetisk poeng som imidlertid ikke er viktig akkurat nå. Mer senere.
Det er nå over ti år siden jeg brukte sosiale media. Facebook og de greiene. Jeg har visstnok gått glipp av selve gullalderen og nå ser “alle” seg rundt etter dugelige alternativer. Vi lever i en mystisk tid når man vil være moteriktig omtrent hvert tiende år hvis man hele tiden kler seg som Ozzy Osbourne i 1975. Det som har vært uhipt en stund blir snart retro og ettertraktet på bruktmarkedet. Det finnes til og med en klikk som er hardt inne i 80-tallet. Full pupp. Klær og hår og hele pakka. Musikksmak. De synes åpenbart at alt dette er veldig stilig. Selv vet jeg ikke hva jeg skal tenke. Jeg husker jo 80-tallet og ser derfor ikke helt årsaken til å feire dette tiåret. Det var en fæl tid.
Hva skjedde med sosiale media? Lenge før de fantes laget folk “hjemmesider” som de brukte mer eller mindre slik man i dag bruker en Facebook-profil, inkludert det å “blogge” (selv om dette ordet slett ikke alltid ble brukt), legge ut bilder, linke til andre i “nettverket” (selv om det var uformelt) og det ene med det andre. Alt som ikke var begrenset av tekniske forhold eller brukerens kreativitet. Vi kan si at det handlet om å fange folks oppmerksomhet og holde fast på den, men det var ikke så aggressivt som ting har blitt siden. Årsaken til dette er banalt åpenbar: Det var ikke så mye penger inne i bildet. Hjemmesider var hobbyvirksomhet. Bra hvis det blir sett og anerkjent men ingen krise hvis det ikke blir det. Det handlet uansett mest om noe eieren av siden likte å holde på med. Alt blir helt annerledes når lønnsomhet blir et poeng. Jeg sier dette selv om jeg personlig aldri har sett noe galt i å “selge ut” som for eksempel musikkartist hvis man har sjansen til å rake inn en stor sum på kort tid, gitt at man ellers forstår akkurat hva man gjør og hvorfor.
Å ta penger man blir tilbudt for å gjøre noe man sannsynligvis ville gjort uansett er allikevel noe annet enn å etablere seg som performativ aktør i et fiendtlig økonomisk miljø og engasjere i “konkurranse” med andre aktører om en begrenset ressurpool. Før man vet ordet av det har man havnet innenfor en virkelighetsramme hvor markedsandeler er et operativt begrep. Man blir bitt av basillen og slutter å se sine egne resultater som relative til egne tidligere posisjoner og begynner å se dem som relative innenfor et hierarki av høyere og lavere posisjoner i forhold til de andre aktørene på den aktuelle markedsplassen. Spillet har forandret seg. Nå har man blitt noe annet enn man var. Noen vil bruke ordet “profesjonell” mens andre vil velge begreper som “korrumpert”. Penger har uansett endret vedkommende artist.
Enn så lenge har ikke plattformer (som for eksempel denne, blogg.no) noe redaktøransvar for innholdet som publiseres der og derfor ikke noe motiv for å gripe styrende inn i produsentenes kreative frihet, det er eventuelt noe de må ta med slike “sponsorer” som de eventuelt klarer å etablere en økonomisk avtale med, som regel noen slags reklamepakke. Facebook er også bare en “plattform” men de har et litt annet opplegg. De går bevisst (og automatisert) inn for å holde deg logget inn så lenge som mulig fordi dette er hva de tjener penger på. Det mest effektive er å vise deg mye slikt som du interesserer deg for på en negativ måte, det vil si ting som bekymrer, irriterer, provoserer, og så videre, fordi dette er typisk hva folk bruker mest tid på. Vi tiltrekkes av det vi misliker. Vi vil høre de dårlige nyhetene først. Dette er et svært enkelt psykologisk kunstgrep som handler om å henvende seg til adrenalinpumpa i menneskekroppen. Det som føles veldig sterkt.
Men nok sludder og prat. Jeg fikk en telefon. Plikten kaller. Takk for nå.
