Begrepet karbonfotavtrykk ble ekstrapolert fra en avhandling om “økologiske fotavtrykk” publiset på 90-tallet av universitetet i British Columbia, Canada. Tanken om et personlig karbonfotavtrykk ble utviklet av reklamebyrået Ogilvy i 2005, finansiert av oljeselskapet British Petroleum (BP). De ønsket å introdusere en distraksjon i miljødebatten, så de iverksatte et propagandatiltak som var ment å ramme på flere måter og på flere ulike nivåer av debatten. Først og fremst en “anklage” rettet mot “oss alle” med moralsk oppmuntring om å bedre innsatsen på det private nivå. Kampanjen retter seg mot angst og personlig skyldfølelse hos individer. Deretter den forutsigbare tilbakeslagseffekten dette vil gi, hvor folk fil føle en form for passiv og impotent aggresjon mot hele klimadebatten, fordi man føler seg “anklaget” for å ikke “strekke til”. Du er ikke bra nok. Du må gjøre mer. Kildesortere vasket plast og rensede blikkbokser. Bytte til elektrisk bil. Slutte og spise kjøtt. Det ene med det andre, man strekker aldri helt til. Det er alltid “noe”. Folk vil alltid dømme deg.
Klimaproblemene er imidlertid en funksjon av hvordan vi driver våre samfunn. Om det noensinne har eksistert et rent politisk problem så er det dette. Det lar seg ikke løse med tiltak på forbrukernivå. Det lar seg ikke engang hjelpe i noen nevneverdig grad, annet enn som noen slags placebo-effekt hos særlig nevrotiske individer, av den typen som ikke får fred med seg selv før det vet at “de gjør alt de kan”, men disse utgjør ikke noe flertall i samfunnet, sannsynligvis ikke engang noe stort mindretall. Drastiske tiltak på høyeste nivå er hva som må til. Krigsberedskap. Gjerne øyeblikkelig. Hva tidsperspektivet angår så slapp vi opp for tid for omtrent tyve år siden, i forhold til en målsetting om relativt små konsekvenser. Slik det er i dag må vi påregne tildels store vanskeligheter med å håndtere alle de praktiske konsekvensene av et mer ustabilt og dramatisk klima, ikke minst klimaflyktninger — som vi må planlegge for økning av over de neste par tiårene. Det komiske aspektet av hele dette komplekset er naturligvis at problemet er så stort og konsekvensene er så alvorlige at folk går rett i tilt. De blir rett og slett svimle og har ikke noe annet valg enn å innta en selvforsvarsposisjon som består av fornektelse. De vil ikke forholde seg til saken på noen som helst slags måte overhodet, som er nøyaktig hva propagandamakerne hos Ogilvy ønsket å oppnå: Apati.
Det er vanskelig å forstå hva oljeselskapene tror de driver med. Hva det ligner på er at de prøver å tyne så mye de kan ut av den døende melkekua si. Flere høye lønninger og fete bonuser, det gjelder å smi mens jernet er varmt. Vi må ikke glemme at de vet hva de gjør. Det har ikke vært noen vitenskapsbasert tvil om skadevirkningene av ukontrollerte karbonutslipp siden på 60-tallet. I femti år har alt dette handlet om å vri og vrenge på ord mens man utsetter jobben som må gjøres så lenge man kan, med alle tilgjengelige midler, på en stadig råere og mer “desperat” måte, mens man samtidig tar ut så mye fortjeneste som man klarer å krafse til seg. Dette er hva det ligner på. Korrupsjon, løgner, grådighet og korporativ nihilisme. Jeg vil ikke spekulere rundt hva det er. Det er uansett ikke noe interessant spørsmål. Bryr man seg om hva vepsen vil? Dette er skadedyr som må stanses, fordi skadeverk er alt de gjør så lenge de bare får fotsette. Et bedre spørsmål er hva de folkevalgte politikerne foretar seg i forhold til det mest massive problemet “vi” noensinne har hatt på artsnivå. Styresmaktenes jobb er å styre, ikke prate. Staten er en fagforening, ikke et firma. Medlemmenes levekår har høyere prioritet enn noens økonomiske interesser.
