Jobbetiden er navnet på to spesifikke perioder i Norges historie. Den første var under de økonomiske oppgangstidene mot slutten av 1800-tallet, som endte med kollapsen i 1899, og den andre var de absurde fortjenestene norsk næringsliv, særlig skipsfarten, hentet ut under Den første verdenskrig — som blant annet ga oss det folkelige uttrykket “hummer og kanari” som betegnelse på det utsvevende luksuslivet mange førte ute på byen (inkludert men på ingen måte avgrenset til dyr og eksperimentell mat), samt den noe mindre hyggelge forbudstiden, som ikke oppnådde det de ønsket (å få ned alkoholforbruket), de bare skapte “den kriminelle overklassen” som kom til å dominere norske kriminelle miljøer like frem til narkotika overtok som det fremste fortjenestebringende produktet på samfunnets skyggeside. Felles for begge disse periodene var såkalte jobbere, et skjellsord som ble brukt omtrent på samme måte som dagens “finansrytter” eller “børshai”. Altså individer som spekulerte i å hoppe inn og ut av markedet ettersom muligheter for raske penger manifesterte seg.
På den tiden identifiserte man helt korrekt jobbing som parasittvirksomhet og vesensforskjellig fra arbeid, definert som “ting det er nødvendig å gjøre”. Selve ordet “jobb” ble hentet inn fra engelsk, hvor det opprinnelig betegnet isolerte arbeidsoppgaver som har en definert begynnelse og slutt – “dagens jobb” – men også i engelsk har betydningen av ordet job utviklet seg i retning av noe mer generelt ettersom samfunnet har beveget seg mer i retning av en såkalt “serviceøkonomi” — en tilstand som forsåvidt preger hele den såkalte vestlige verden, hvor pengejaget har antatt patologiske former siden slutten av Den andre verdenskrigen. I våre dager regnes det som beundringsverdig å være en luring som får til å grafse til seg store rikdommer uten å levere noen slags verdifull arbeidsinnsats. Det eneste store avviket fra denne trenden kom med nedstengningen av samfunnsøkonomien i 2020 da det for noen øyeblikk fremsto med grell klarhet hvem som er nyttige og hvem som bare er snyltere. Hvem leverer ekte vare og hvem er bare glorifiserte bløffmakere. Hvem har den kompetansen som kreves for å overleve i den naturlige verden og hvem er avhengige av å snylte på andre menneskers virksomhet for å overleve. Dette er problemstillinger det er viktig å reflektere over her hvor vi sitter på den grønne gren og sager febrilsk i treverket.
Mange lurer på hva som “egentlig” foregår i Sverige, hvor ungdomsgjenger later til å føre krig mot hverandre — ikke ulikt den såkalte “store nordiske MC-krigen” på 90-tallet. Svaret er banalt. Ett ord. Narkotika. Et annet ord. Penger. Vi liker ikke å snakke om dette fordi det passer ikke inn i det virkelighetsbildet vi foretrekker, men narkomarkedet flommer over både med de tradisjonelt plantebaserte (og arbeidskrevende) produktene og med de nye syntetiske varene som har helt idiotiske fortjenestemarginer innenfor forholdstallet “penger per vektenhet”. For eksempel Fentanyl kan fremstilles i kvanta som innbringer millionbeløp av et par karer i løpet av en formiddag, med noen titusener i investering (pjuss naturligvis produksjonsutstyr, men det er en engangsinvestering, selve fremstillingen er latterlig billig) — riktignok med en betydelig personlig helserisiko siden fremstillingsprosessen er både eksplosiv og usannsynlig giftig, men folk risikerer som kjent livet når de kan forvente millionfortjeneste i andre enden. Det største praktiske problemet (ved siden av fremstillingen) de må forholde seg til innenfor Fentanylbransjen er imidlertid å ikke ta livet av kundene sine. Overdosetallene blant de som bruker dette stoffet er ganske dramatiske. Men det er bare ett av mange nye synetiske stoffer som ikke krever store jordbruksarealer og høy eksponering på operasjonsnivået. Politikken som har vært ført – kampen mot narkotika – har ikke bare ikke fungert, den har fremstilt katastrofalt dårlige resultater. Ett av dem er at ungdomsgjenger med etikk på jernaldernivå ligger i åpen krig mot hverandre ute i både de rike og de fattige samfunnstypene, og der det ikke er åpen krig mellom bander av primitive villmenn er dette bare fordi mafiaen regjerer og de tillater ikke sånt. Voldsmonopol eksisterer også i den kriminelle verden — men det er som regel ikke politiet som styrer dette. Spør dem selv. De føler seg mest som tilskuere.
Det er et politisk valg at vi skal ha en kriminell økonomi som er på størrelse med transportnæringen og turistindustrien sammenlagt. Det er ikke mystisk hvorfor så mange involverer seg så sterkt med narkopengestrømmen, inkludert alle epifenomenologiske aktører slik som den i det siste mye omtalte Norsk narkotikapolitiforening, som jo er parasitter på narkoøkonomien. Første gang jeg så navnet antok jeg at det var en fagforening for politifolk som jobber innenfor narkosektoren og et underbruk av Norsk politiforbund, men i det siste har jeg oppdaget at det er et privat foretak som driver diverse lobbyvirksomhet mot det politiske miljøet og ellers noe som kalles “holdningsarbeid” (men det er uklart for meg hva dette betyr). Jeg ser det jeg ser. Alle penger som kastes inn i det fenomenet vi kaller “narkotika” – enten det handler om forbrukerøkonomien eller de politiske tiltaksbudsjettene – utgjør tilsammen narkoøkonomien som helhet. Narkotika er et fenomen som sysselsetter mange, både direkte og indirekte. Dersom A/S Narkotika var en bedrift som hadde monopol på all narkorelatert virksomhet i Norge ville det vært en av gigantene, som omsetter hundrevis av milliarder og sysselsetter titusener. Blir det feil å tenke slik? Det spiller ikke noen rolle, for det egentlige poenget er at denne imaginære bedriften A/S Narkotika eksisterer i en nihilistisk tidsalder hvor “alt er lov” med mindre det er eksplisitt forbudt (og selv da er det lov hvis man kan slippe unna med det), og hvis du først krysser den grensen kan du like godt gå hele veien: En gang kriminell, alltid kriminell. Dette er det budskapet vi markedsfører uansett. Rullebladet er permanent. For hundre år siden var det ganske mye kokain i omløp, men det fantes ikke noe “narkomarked” i den forstand, man kjøpte det på apoteket. Visste de ikke hvor farlig det var? Selvfølgelig visste de det, folk var ikke idioter før i tiden. Avhengighet og sosiale problemer var noe velkjent. For eksempel var det i sin tid ganske harde moralistiske kampanjer mot kaffe, siden man kunne observere at drikken hadde en nevrologisk effekt på brukerne og dette var noe utålelig i manges øyne, omtrent som hvordan man i dag betrakter røyking av hasj og heroin. Det vi typisk observerer når det kommer til menneskelig atferd er at de etterspør “stimulanser” og rusmidler av ymse slag. Dette er noe konstant som vi finner til alle tider og på alle steder, fra arkeologiske utgravninger til dagens situasjon. Fra historiske kilder til dagens “anekdata” (en neologisme som betyr anekdotiske vitnesbyrd om noe) fra miljøer som er berørt av narkotika på noen måte.
Jeg vet ingenting om hvordan vi skal kunne løse selve problemet, som etter min mening handler om lave moralske standarder på et helhetlig samfunnsnivå. Det regnes som helt god fisk å økonomisk rævkjøre andre på det groveste og kalle dette en respektabel jobb. Vi kan ikke regne med at unge kvikke hoder ikke er i stand til å se dette og “ta det til etterretning” som man sier. Hvorfor skal de underpriviligerte være slike prakteksemplarer på det samfunnet vi snakker om i festtalene når de rikeste og mektigste åpenbart ikke har noen moralske standarder overhodet? Hvorfor skal jeg “betale min skatt med glede” når alt jeg tar ut av penger er et par hundre tusen i året — mens det finnes individer som suger til seg millionbeløp uten å betale noenting? Jeg sier ikke at jeg ikke gjør det. Jeg har faktisk aldri klaget på skatten. Noe i overkant av tredve prosent virker rimelig i forhold til det tjenestetilbudet som ytes gjennom det offentlige, særlig når det gjelder helse, sosial og utdanning. De mest elementære og derfor viktigste aspektene av samfunnet. Imidlertid må jo folk få det inn i de kørka hodene sine at vi er alle brukere av det økonomiske systemet, bare med forskjellige innfallsvinkler. Det er ikke forbudt å “spille på systemet” og tjene penger på det viset – selv om dette strengt tatt er misbruk av opplegget – men hvis man gjør dette må man regne med å betale tilbake minst halvparten til det samfunnet som i sin helhet tilbyr denne muligheten og generøst nok tilbyr deg å beholde noen av pengene heller enn å arrestere deg og sette deg i fengsel for urettmessig erverv av finansielle midler. Capish?
Det globale menneskesamfunnet er kanskje bare en abstrakt idè, men internettet støtter en generell form for “global følelse” som aldri har eksistert tidligere. Man kan kommunisere i sanntid med hvem som helt hvor som helst uten å betale en arm og åtte tenner for hver samtale. For femti år siden måtte man hatt et komplisert og kostbart opplegg med radiosendere og gud-vet-hva for å få til en knitrende samtale med noen langt borte, men i dag er det som om de sitter i nabohuset. Dette har jo sine konsekvenser, ikke alle av dem gode. Også de onde benytter anledningen til utstrakt “fildeling” så å si, altså folk snakker jo sammen og alt man kan tenke seg ligger på nettet, pluss en enda større mengde med ting man aldri kunne ha tenkt seg. Sosiale media domineres av algoritmer som aksentuerer “engasjement” fra brukerne, hvor jo sinnet er selve nikotinen blant de emosjonelle rusgiftene. Et dypt magadrag med ekte indignasjon over “noe dumt på nettet” gir en øyeblikkelig rusopplevelse på det emosjonelle planet. Plutselig går fingrene som ville hakkespetter på amfetamin mens man hamrer frem et tilsvar innenfor den samme kategori av harmdirrende idioti. Og sånn går dagene. Det som er bra for global handel er også bra for global narkohandel. Man hører til stadighet om folk som prøver å etablere noe slags Amazon.com for narkoprodukter nede i kjellerdypet av svartnettet, på steder ingen respektable samfunnsborgere vet hvordan de skal finne. Du ringer vi bringer. Seriøst, jeg trodde jeg visste noe om fenomenet narkotika før jeg ganske nylig begynte å forske på diverse OSINT om ditt og datt ute i dagens samfunn. Det viser seg at alt jeg vet er basert på sånt som man holdt på med på 80-tallet — og i forhold til dagens situasjon er det omtrent like relevant som det folk gjorde på 1700-tallet. As above so below som den berømte smaragdtavlen hans Hermes Trismegistos sier, vi får de kjeltringene vi fortjener.
