Trass er vedvarende og halsstarrig negativ reaksjon overfor påvirkning fra omverdenen. Trass er i vår kulturkrets ofte et utpreget fenomen i 2–3-årsalderen (trassalderen) og i første del av puberteten. Det er omstridt om trass her er et allmennmenneskelig trekk som hører med til modningsprosessen, eller kulturbetinget som en reaksjon på oppdragelsessystemet. De fleste forskere synes å mene at en viss modning av jeg-bevissthet, vilje og selvhevdelsestrang går raskt for seg i de to omtalte perioder; konflikter med miljøet kan lett føre til trass.
(Store norske leksikon)
Det er mange atferdstrekk hos mennesket som er typiske for alle, uansett kulturtilhørighet og bakgrunn forøvrig, og det vi skal se på her og nå er er den svært vanlige tendensen til å “føle protest” på et tidlig stadium av nesten enhver situasjon i livet, bortsett fra de gangene når man føler at man selv kontrollerer spillets regler. For eksempel reagerer nesten alle negativt på en plutselig introduksjon av “autoritet” på det ene eller andre viset, slik at man får et rytmebrydd i forhold til hva man hadde sett for seg — si at man blir plukket ut til en stikkprøve i tollen på grenseovergangen. Da vil man kanskje “føle protest” selv om man etterkommer ordren. Det oppleves som urettferdig.
Den engelskspråklige delen av nettet har etablert karakteren Karen. Man kan kanskje se for seg en snobbete og bortskjemt borgerfrue som inntar holdningen “jeg skal be om å få snakke med din overordnede, takk” når hun er misfornøyd med noe, hvilket er ofte. Sånn er Karen. Hun er ikke grei å ha med å gjøre. Hun klager, men på en myndig og kommanderende måte. Slik jeg ser det er Karenfiguren full av protest litt på samme måte som 2-3 åringen som nevnes i sitatet ovenfor, men i en voksen kropp. Hva er det hun vil? Det er jo et patologisk personlighetstrekk når man stadig blir krenket, indignert og vonbroten over den minste lille ting som ikke går på skinner for deg. Livet i sin alminnelighet må være en slitsom erfaring for denne personlighetstypen. Materien er jo treg, dum og motvillig.
Det kan umulig være noen vanlig erfaring blant voksne, normale mennesker at de for det meste får det som de vil. Det er ikke sånn ting fungerer i denne verden. De fleste opplever sannsynligvis at “de må gjøre alt de må, slik at de kan få gjort noe av det de vil”. Matematikken på individuelt detaljnivå varierer men prinsippet forblir det samme. Nødvendighetene styrer for det meste livet, men noen ganger er man fri til å gjøre som man vil. “Livets søndager” som de sier. Noen definerte en gang begrepet effektivitet som “det å gjøre de riktige tingene i riktig rekkefølge på en god nok og rask nok måte”. Det høres enkelt ut men mange sliter fælt med dette. “Gale ting i feil rekkefølge på en slurvete og forsinket måte” er ikke så uvanlig som man skulle tro. Det blir alltid noe slags kødd med noe. Alltid. Sånt må man bare leve med.
Vi lever i en postmoderne tilstand preget av enorme mengder “informasjon” som man nærmest får skutt inn i hodet fra alle kanter og til enhver tid, men menneskesinnet er fortsatt førmoderne i grunnleggende struktur og funksjoner. Vi er dyr, ikke dataprogrammer. Biologien dikterer betingelser som fantasien ikke rår over — og vi svarer med å føle protest. Kanskje jeg må, men jeg skal i det minste klage hele veien. For drøyt hundre år siden så fremskrittsoptimistene for seg en tilværelse hvor menneskene var befridd fra tungt, skittent, farlig, kjedelig og nedverdigende arbeid ved maskiners hjelp. Det var den gangen. Det ble ikke helt slik som de tenkte. Deres fremtid er vår nåtid, som ikke er noen dans på roser. Vi er visstnok rikere enn noensinne, men samtidig opplever folk at de må jobbe flere timer for dårligere lønn, målt i rå kjøpekraft, enn for tyve år siden. Hva skal man tenke om dette? Hvor blir det av alle pengene? Tja, si det.
