Noen fortalte meg en gang at jeg er like sosialt smidig som en kanyle. Mer spesifikt, at jeg ikke tar hensyn til “det folk føler” når det blant annet manifesterer seg som religion, sterk ideologisk overbevisning og denslags ting. Eller for å si det med den typen språk som folk bruker i disse tider, jeg driter en lang marsj i hva som er “politisk korrekt” når det kommer til emneområdet mental helse: Å fungere i samfunnet kan ikke være standarden for om noen er mentalt frisk, selv om dette faktisk er standarden vi bruker innenfor psykiatrien når vi vurderer til hvilken grad det foreligger et “behandlingsbehov”. Som alle vet er det mentale et land av tåke og gråsoner — og det normale er et begrep vi bruker mer om en sosial omgangsform enn noen egentlig “psykisk tilstand”. Dersom pasienten er disiplinert nok til å skjule sine personlige særheter på dette viset er det nema problema. Vedkommende er frisk som en oppdrettsfisk.
Er skrivestil et uttrykk for personlighetstype? Sannsynligvis til den samme grad som klesstil eller musikksmak, hvis man betrakter det over tid, men skrivning er performativt (og ekstrovert) mens diktning er kreativt (og introvert). Eller som det gamle ordtaket sier, man er herre over det man tenker men slave under det man sier. Skrivegjerningen kan for noen – for eksempel meg – handle om å utforske dette forholdet mellom herredømme og slaveri (eller plikt og frihet om du vil) i sitt eget indre. Metaxis kalte man dette i klassisk gresk filosofi. “Det som befinner seg mellom tingene” — slik for eksempel det livet vi erfarer kan sies å ligge et sted mellom øyeblikket og evigheten. Naturligvis er det variabelt til hvilken grad et individ føler seg “bundet av sine egne ord” men i mitt eget tilfelle er dette noe som ligner på en psykiatrisk lidelse. Jeg er overhodet ikke komfortabel med å si noe som er usant, dårlig tenkt eller “ustemt” (som når en danser ikke kan koreografien eller en musiker spiller surt). Det kan godt være tangentialt – altså at det bare angår saken under veldig spesielle omstendigheter – men det kan aldri være usaklig. Hvilket bringer meg tilbake til fenomenet religion.
I den aller mest positivt optimistiske fortolkning kan religion være en taktisk disposisjon noen foretar i sitt eget sinn, altså et opplegg for å mestre noe som ellers ville erfares som en psykiatrisk lidelse — nærmere bestemt tendensen til å henfalle til metafysisk spekulasjon rundt de såkalte store spørsmålene i livet. I så måte er det like respektabelt som angstdempende medikamenter eller selvhjelpskurs, men heller ikke noe mer enn dette. Det er, som Schopenhauer påpekte, vulgær metafysikk designet for et utenkende konsumentmarked. Bang. Ferdig diskutert. Jeg har eksakt null tålmodighet med slike typer som fantaserer om at de er mer moralsk høyverdige enn andre bare fordi de er særlig fromme overfor sin religions krav til livsstil og diverse ritualatferd. Herregud (mer eller mindre bokstavelig talt). For en kødd. Man får ingen betaling når man selger smør på dette markedet. Ihvertfall ikke her på jorda. Utakk er verdens lønn og det ene med det andre, det at man er i live for et kort øyeblikk – uten noen nærmere forklaring – er jo i grunnen selve mysteriets grunnleggende natur. Etter min mening er det dårlig håndverk i tankesmia når man stiller en type spørsmål som man ikke med noen rimelighet kan forvente å finne noe slags svar på. Heller enn å spørre “hva er meningen med livet” bør man spørre hvorfor dette spørsmålet oppstår. Hvorfor tror man at livet må ha noen slags “mening” (slik vi oppfatter dette begrepet)? Hva om det er “meningen” at man bare skal være et dekorativt element i verdensveven? Ingen filosof som selger “mening” er verdt mer enn fem sure tær i ræva. Kunsten består i å leve uten “mening”.
Språket vi bruker legger visse føringer for virkelighetsoppfatningen, de fleste av dem på begrensende vis. En vanlig metafor for psykisk lidelse har vært “det lukkede sinn” — et kompleks hvor intet slipper verken inn eller ut, det er stillestående vann, som samsvarer med gamle tanker fra såkalt folkelig religiøs praksis (paganisme, hedenskap) om at menneskesinnet er som et myrhøl hvor man kan sette seg fast i og i verste fall bli trukket under av “det som er der nede”. Hvem vet hva som skjer med de som forsvinner nedi myra. De kommer ihvertfall ikke tilbake igjen, noe vi lett kan assossiere med det å “forsvinne inn i en psykose”, eller når virkelighetssansen løser seg opp til drømmeaktige sekvenser som man verken klarer å forstå eller forholde seg til. Aktuell behandling handler nesten alltid om å “drenere myrhølet”, det vil si få frem hva slags elementer som blokkerer den frie strømmen av mental energi, som igjen til en stor grad handler om å “sette navn på følelser” og danne seg et overblikk over situasjonen. Ofte viser det seg at selve sivilisasjonen sliter på nervene til folk. Samfunnets krav til konformitet er sterkt ødeleggende for mange individers mentale helse. Man henfaller til “protest”. Kan ikke, vil ikke, får ikke til. Men rett rundt hjørnet venter skyldfølelsen. Er det meg det er noe galt med? Så er det tid for ennå et “skippertak” for å bevise at man er normal. Jeg pleier å si at man kan kalle den menneskelige tilstand både tragisk og komisk — av akkurat de samme årsaker. Ikke minst vår veldig vanlige tendens til å plage oss selv med “spørsmål” som ikke egentlig er spørsmål, de er (i beste fall) middels godt verbaliserte følelser av eksistensiell tvil. Det er etter min mening grovt uforstandig å kreve at vi skal – eller engang bør – være forstandsvesener. Vi er for det meste irrasjonelle aper. Livet handler om ting vi har lyst til (og deres motsetninger). Vi reagerer akkurat som sjimpanser når de hopper opphisset opp og ned mens de skriker og vifter med armene hver gang vi blir presentert for noe vi må gjøre. Hva er problemet i dette bildet?
Fisken trives etter alt å dømme jævlig godt nedi vannet, men på land har de ikke lyst til å være. Da lager de så mye bråk som en fisk er i stand til å lage, helt til man kakker dem i hodet for å få slutt på uroen. Snipp snapp snute. Mennesker forholder seg til “frihetsfølelsen” som fisk forholder seg til vann. Det er mye vondt og ugreit nedi der, men sånn er fiskelivets farer. Mennesker savner også “vannet” når de blir rykket ut av den sonen der de opplever “livsfrihet”, hvilket som nevnt ofte handler om samfunnets konformitetskrav. Jeg har aldri hørt om noen som blir psykotiske på grunn av forhold i naturen, dette er en kultursykdom like så mye som diabetes, fedme og alkoholisme. Men hvis man klarer å snekre sammen noen slags religiøs uggabugga som faktisk hjelper så er dette naturligvis av ubestridelig nytteverdi for de enkelte individene, selv om terapien teknisk sett handler mer om distraksjon enn kurering. Det blir symptomhåndtering — og som tidligere nevnt havner det derfor på samme nivå av respektabilitet som all annen symptomhåndtering, medikamentbasert eller “alternativ”. Jeg har ikke noe imot at de som ellers ville tatt av seg klærne og løpt skrikende gjennom gatene på vanemessig basis tar piller for å kontrollere tendensene sine, men dette er jo strengt tatt ingen kur. Det er bare en konformitetsdannende kontrollmekanisme. På et objektivt nivå kan vi si at problemet opphører når pasienten tar pillene sine. De tar jo ikke av seg klærne og løper skrikende gjennom gatene lenger. Dermed er saken ute av verden fra samfunnets synsvinkel. Men pasienten er ikke kurert, bare “tilpasset”. De fungerer i samfunnet. Så nå er alt bare bra og alle lever lykkelige alle sine dager, sånn omtrent, slik ting ser ut på overflaten.
Vi vet ikke alt om alle ting – og det kommer vi heller aldri til å gjøre – men vi vet mye om mange ting. For eksempel vet vi at det er en morsom vits å si at det å lede mennesker er som å gjete katter fordi dette er sant. Ikke fordi man noen gang har prøvd å gjete katter, men fordi dette virker som en fornuftig metafor for de frustrasjonene man opplever når man prøver å få noe gjort men må forholde seg til menneskelige nykker som en del av prosessen. Det er i ethvert henseende bedre (og billigere) når folk gjør ting frivillig, for eksempel fordi noen betaler dem såpass bra for å gjøre det at de blir utålmodige etter å komme i gang og få jobben gjort. Det er hva man i bransjen kaller et “sleipt triks” (folk forventes jo å “gå til arbeidet” fordi dette er meningsfullt og moralsk korrekt) men det fungerer faktisk veldig bra. Prøv det selv. Det er tilfredsstillende for en kokk å ha noen kyllinger som ribber seg selv mens de synger Marseiilasen (på fransk) før de sporenstreks hopper oppi gryta og presenterer seg for servering og konsum foran den kapitalbaserte næringskjeden. Penger kan utrette mirakler. Ihvertfall er dette hva folk forteller seg selv når de perverterer livsmiljøet her på jorda fordi de begjærer penger. Hva skal vi tenke om dette? Det er sant at jeg er en arrogant kødd som tror at folk er idioter, men så dumme er de ikke. De kan se hva som foregår — og hvis de er normalt skrudd sammen på det mentale og emosjonelle funksjonsnivået vil de føle uro. Ting ser ikke bra ut. Vi er definitivt nødt til å etablere bedre standarder enn det om noe er lønnsomt her og nå, eller “på kort sikt” (relativt sett) — bla bla det ene med det andre, saken vi skal frem til er at “forbrukerøkonomien” dreper oss alle. Vi må begynne å tenke gårdsdrift heller enn gruvedrift. Både på individets og planetens nivå.
