De som har hatt litt omgang med mennesker vet hvor lett det er å starte noe slags faenskap basert i hvordan de oppfatter “det korrekte”. Kjenner du en kokk? Da kan du spørre dem hvordan man lager en sauce bechamel og hvorfor man ikke kan gjøre det på noen annen måte. Det kan bli hvor interessant som helst etterhvert, særlig hvis du har mer enn bare èn kokk rundt diskusjonsbordet. Det mest komiske med hele opplegget er at til syvende og sist blir det et spørsmål om hva som smaker best. Er det noe poeng i å diskutere det også? Jeg har ingen peiling på hva jeg snakker om med tallet, men jeg bare gjetter vilt på at 99 av 100 mennesker vil si at hvordan maten smaker er det viktigste. Han siste er hva vi kaller en uforbederlig kverulant. Det er ikke noe du kan gjøre fra eller til med dem. Du må bare si “javel” og så likevel gjøre som du hadde tenkt hele tiden. Det ordner seg. Kverulantisme handler jo bare om prat.
Ifølge det spanske språkets uttaleregler kan du ikke si chilli med dobbel L, selv om mange gjør det i Norge. Det beste er faktisk å si chile hvis du for eksempel skal mekke sammen noen slags chilli con carne, som folk typisk sier på norsk. Jeg skal ikke her og nå drodle noe rundt hva slags opphavshistorie denne – for det meste amerikanske – retten har, men det skal nevnes at “det amerikanske kontinentet” har både en nordlig og en sørlig del, dessuten en greie i midten som mange insisterer på som en egen kulturell sone. Du vet. Mayaindianere og så videre. Når folk sier amerikanere i Norge så mener de typisk folk fra USA. Sånn fungerer det imidlertid mildt sagt ikke hvis du reiser til Sør-Amerika. Der gjelder helt andre regler for hva som er hva. Jeg har en “rød nisselue” – med dusk – som sier America Cali og den er en av mange slags supporterutstyr for en fotballklubb fra byen Cali i Colombia. Må ikke forveksles med Deportivo Cali fordi det blir som å si at Manchester United og Manchester City er samme greia. Ikke bare mancunianere vil reagere negativt på sånt. Også mange nordmenn vil umiddelbart true deg med juling, fordi dette er visstnok veldig viktig.
Det beste fotballaget er de som vinner kampen. Er vi enige om dette? Neppe. Ting kan jo endre seg fra kamp til kamp. De som holder med det ene laget vil som regel spinne sammen noen slags “forklaring” som gjelder inntil videre dersom de taper for det andre laget, særlig hvis begge lagene opererer omtrent på det samme nivået. Ingenting er avgjort bare fordi “de andre hadde flaks” den dagen. Det blir verre hvis det ene laget slår det andre i hundre av hundre kamper spredt ut over mange sesonger. Da snakker vi jo om “klasseforskjell”. Det er ikke nødvendig å dikte opp noen ytterligere årsak. Uansett hvor mye du måtte holde med Vuku Idrettslag fra Inntrøndelag så er det ingen som forventer at de skal klare seg særlig bra mot Rosenborg Ballklubb fra Trondheim. Hvis de likevel vinner – for eksempel i en cupkamp – så vil alle supporterne være dritings i ukesvis etterpå, men de vil ikke si noe annet enn at de hadde hellet med seg den dagen. Vi har ikke noen tilsvarende måte å gjøre opp regning for hva slags matrett som er den beste, la oss si for eksempel hvem som lager den beste versjonen av chile con carne, men det er ikke desto mindre krystallklart at de som skal dømme i saken må basere seg på hvor smaksmessig vellykket vinneren er — og det må være forståelig for de fleste andre.
På den internasjonale scenen finnes noe som kalles Bocuse d’Or, oppkalt etter den franske mesterkokken Paul Bocuse som faktisk ennå var den store stjerna da jeg selv gikk på kokkeskolen i året 1990. Det regnes for ganske gjevt å hevde seg i denne konkurransen og hvis jeg ikke tar mye feil så er det mange talentfulle norske kandidater som har markert seg i løpet av tiden. Selv opplevde jeg meg som “misforstått” da jeg introduserte hjortecarrè med sjokoladesaus og den typen ting mens jeg ennå hadde en usunn konkurransevilje, som imidlertid ikke anerkjente noen slags grenser for det pragmatiske skillet mellom mulig og det umulig i et “smaksmarked” hvor folk er nervøse i forhold til det ukjente. Saken er jo at rent kakaopulver – som ikke inneholder verken sukker eller noe annet – er en nesten genial smakstilsetning til alle slags “brune sauser” og smaksmessig kraftfulle retter, som den foran nevnte chile con carne. Mellom årene 1985-1995 var jeg ganske opptatt av smaksvitenskap – som ingen andre hadde hørt om – og jeg samlet på kokebøker, abonnerte på internasjonale magasiner og det ene med det andre. Du kan også si at jeg var en ufordragelig kødd, som forresten den dag i dag er en gyldig beskrivelse av min personlighetstype, men det er vanskelig å diskutere med smaken av de tingene jeg lager. Jeg kaller dette et erotisk instinkt fordi i et landskap av sensualisme er det jo bare sublim mat som kan toppe den seksuelle orgasmen som kilde til metaintellektuell nytelse. Men nå er det på tide å lage middag.
Bare for å bevise at jeg liker mer enn voldelig hardrock avslutter vi med litt tekno.
