Og noen tror det ikke nytter

Med defaitisme (fransk défaitisme, av défaite, «nederlag») menes en sinnstilstand, stemning, tilbøyelighet eller overbevisning karakterisert ved motløshet, resignasjon og overgivelsesvilje under inntrykk av utsiktsløshet overfor en fiendes opplevde overmakt i kamp eller krig, og troen på nederlaget som uunngåelig skjebne. Ordet har nedsettende verdi, og ble dannet i Frankrike under første verdenskrig til bebreidelse av lignende tendenser i egne rekker, eller av oppfatninger som ønsket snarest mulig fred på bekostning av Frankrikes krigsmål. Ordet brukes nå også om tilsvarende holdninger generelt.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det må være omtrent ti år siden første gang jeg hørte om doomers, altså individer som har resignert og gitt opp alle tanker om å jobbe for en bedre tilværelse. Alt livet handler om er å overleve fra dag til dag i den lille ettroms leiligheten i sovjetblokka, som igjen er plassert i et dystopisk industrilandskap av gul røyk over grå snø. Det var visstnok et russisk fenomen, eller kanskje vi skal si “østblokk” fordi så mye av kulturuttrykket til doomerne nostalgiserer 70-tallspropagandaen om det sosialistiske arbeiderparadiset og det ene med det andre. Idealet er altså en løgn fra en tid som ikke lenger finnes. Det er vanskelig å bli klok på denne “bevegelsen” (i den grad det kan kalles noe slikt). Først trodde jeg det hadde noe med doom metal å gjøre, eller kanskje noen slags crossover fra “depressiv svartmetall” (som er en helt egen greie hvor de dyrker depresjon, undergang og hele den pakka), men de er mer inne i “postpunk” og synthmusikk, for eksempel Molchat Doma og mye annet som utgis på plateselskapet Harakiri Diat. Vel, det funker for meg. Jeg har likt postpunk siden det ble oppfunnet – Joy Division og resten av La Hacienda – selv om jeg i disse dager er mest interessert i nyere Søramerikansk postpunk.

Så langt østblokklandene, det vi samtidig har i vesten er svartpilla — beryktet for å være “det ondeste man kan svelge” men jeg vet ikke helt. Ihvertfall synes ikke jeg det er vanskelig å komme på verre ting som har entret kroppen til folk gjennom munnen. Men flisespikking til side, dette er svære greier, ihvertfall på nettet. De kaller det ekstrem nihilisme, som er et komisk forsøk på tautologisering av en nullpunktstilstand som ikke bærer adjektiver. Null er null. Det finnes ikke noe sånt som “det ekstreme null”. Greia er uansett å innse at ingenting betyr noe og det er ikke noe du kan gjøre med det. Ingenting nytter. Alt du prøver vil bare gjøre ting verre. Det eneste sosiale liv svartpillerne har, eller for den saks skyld ønsker, er det de finner på nettet. De går ingen steder. Treffer ingen mennesker. Legger ingen planer. Livet er et enste langt øyeblikk uten innhold, mål eller mening. Om man lever eller ikke lever er uten betydning for noen, ikke engang deg selv. Dette er en greie som eksisterer og de som “har svelget svartpilla” vanker i diverse nettsamfunn som er organisert rundt håpløsheten som en nærmest religiøs tilstand. De kaller det å våkne opp og innse realitetene. Hva skal man tenke om dette? I det aller minste virker det som om mange ønsker å “forlate samfunnet”, men uten at de egentlig ser noen farbar vei ut, så istedet gjør de hele livet om til en slags transittilværelse, hvor man bare “er”. Selv det å stille seg negativ til samfunnet og bli revolusjonær, eller hvordan der der nå enn fungerer, vurderes som meningsløs optimisme hos individer som lever i en drøm. Negativitet er ikke ekte nihilisme. Det handler om å oppgi alt. Jeg har ikke inntrykk av at svartpille-bevegelsen har noe konsistent kunstuttrykk som de foretrekker, så slik sett er de ikke doomere, men begge synes å være forelsket i sin egen tragedie, på en måte som drar tankene i retning av Goethe’s “Den unge Wethers lidelser” — før de fortsetter i retning av Joris Karl Huysmans og “Det aller nederste” (La Bas). Eller sagt på en anne måte, dette er ikke noe nytt under solen.

Man kan vanskelig klandre mennesker for å ta en titt på dagens verden og si “ikke faen”. Dystopien er allerede her. Politikere og andre såkalte samfunnstopper prøver ikke engang å skjule korrupsjonen sin lenger. Alle grafser til seg alt de kan bære med seg mens de løper og snubler og tråkker hverandre ned på vei mot utgangen av den brennende bygningen. Vi har hatt “tilbudsøkonomi” – best oppsummert som at når man pisser på presten så drypper det på klokkeren – i noe over førti år. Det har blitt akkurat så galt – om ikke verre – som det de kaldere anlagte hodene advarte om den gangen frimarkedsprofetene endelig fikk det som de ville. Av alle menneskelige egenskaper man kunne ha satset på som “motor” i samfunnet kunne man knapt ha satset på noe verre enn “konkurranseinstinktet”. Herregud. Hva tror de egentlig det er som har forårsaket alle kriger og folkemord nedigjennom historien? Sosialisme? Sannheten er at det er i løpet av disse førti årene, og særlig de siste tyve, at mesteparten av ødeleggelsesarbeidet har blitt gjort i forhold til natur, miljø og klima. Vi befinner oss ved et kritisk punkt, om vi ikke allerede har passert det. Selv om vi øyeblikkelig hadde sluttet å pumpe mere karbondioksyd ut i atmosfæren ville vi måtte leve med svært alvorlige konsekvenser i mange hundre år. Imidlertid er det ingen stemning for å “skjerpe seg” blant de som tjener penger på jævelskapen, deres innstilling synes å være at de vil ta med seg så mye de kan mens de kan, fordi de har jo hele tiden visst at fossile brennstoffer ødelegger atmosfæren — eller rettere sagt, påvirker atmosfæren til å bli mindre gunstig for menneskelig overlevelse. Samtidig avleder politikerne folks oppmerksomhet gjennom å spille ideologisk lommetennis rundt høyre-og-venstre-polemikk av typen “hva slags verdier skulle vi hatt dersom vi kunne bestemt hvordan mennesker skal oppføre seg?” i stedet for å gjøre jobben sin og regulere industrien slik at den i det store og hele tjener samfunnsinteressene fremfor å generere enda mere penger til allerede søkkrike individer.

Om få år vil vi se en flyktningebølge ulikt noe annet noen har sett noensinne. Områdene i sør kommer til å bli ubeboelige for mennesker i deler av året, kanskje permanent (eller altså, slik vil det forbli inntil selve planeten har regulert forholdene igjen). Vi vet at dette kommer. Men vi later som ingenting. Livet går videre. Alle kan se med sine egne øyne at “ekstreme værhendelser” har blitt noe dagligdags nå. Alt er mye mer intenst og dramatisk, akkurat som forutsagt. Tørketiden er tørrere. Regntiden er våtere. Stormene er flere og villere. “Passende mengder” er noe vi hadde før i tiden. Nå har vi enten for mye eller for lite av både vått og tørt. Det er klart dette har en direkte effekt på folks livsbetingelser, men det er den indirekte effekten vi bør bekymre oss for. Matproduksjon krever landbruk og landbruk krever noenlunde stabile og forutsigbare forhold. Absurd prisstigning vil sette inn like før knappheten kommer og det er ved dette tidspunkt Norge bør ha forberedt seg på at det ikke lenger vil finnes noen varer å få kjøpt ute på verdensmarkedet. Det vi har er det vi lager selv, punktum. Vi vet at dette kommer, men vi later som ingenting.