Uten at jeg strengt tatt vet dette vil jeg tippe at det i året 2023 ikke finnes “herreløse hunder” i Norge. Hvis man ser en hund som streifer rundt på egen hånd vet man at dette er en hund som er på rømmen. Noen eier dyret, hvilket i praksis betyr at de ikke bare har ansvaret for velferden til vedkommende dyr, men det kan også bli aktuelt å reise straffesak mot dem dersom dyret begår noe slags skadeverk og det kan sannsynliggjøres at dette skylder uaksomhet fra eierens side. Jeg kjenner ikke reglene rundt dette og jeg er alt for lat til å sette meg inn i dem, men jeg tror ikke det er tillatt å la hunden sin løpe fritt rundt i det nabolag og/eller terreng der man bor — og hvis hunden “rømmer” for å legge ut på egne eventyr betraktes dette som eierens ansvar, si for eksempel hvis noe skjer i forhold til sauer eller andre husdyr. Det finnes ikke noe stort rom for “unnskyldninger” her. Hunder er rovdyr av natur. De kan i visse situasjoner være farlige, også for mennesker.
Slaveri er når man eier mennesker omtrent på samme vis som man eier en hund. Det handler om atferdskontroll. Uten å fortape oss i panegyrisk språk rundt slavelenkens metafysiske mekanikk kan vi si at minst èn av partene må ønske at det skal være slik for at det skal kunne være slik. For eksempel er det en vanlig hypotese at mennesker endte som eiere av hunder fordi noen hunder (som på den tiden vel strengt tatt var ulver) begynte å vanke sammen med menneskene. Siden har det gått omtrent tredve tusen år og både mennesker og hunder er bortimot ugjenkjennelige nå, i forhold til hvordan ting var den gangen. Selv-domestisering kaller vi dette. Imidlertid er det vanskelig å bevise verken det ene eller det andre når vi snakker om ting som skjedde for så lenge siden. Det er bare en av tre-fire rimelig sannsynlige hypoteser for hvorfor mennesker begynte å leve sammen med hunder, men det er kanskje den mest romantiske opphavslegenden. Det at “menneskets beste venn” en gang var et vilt dyr som av egen fri vilje kom ut ifra skogen for å bo sammen med oss er jo en annen type idè enn den om at folk en gang for lenge siden drepte noen ulver, stjal valpene deres og siden har de bare fortsatt å avle på dem.
Transaksjonsatferd kjennetegner størstedelen av alt mennesker gjør. Det vil si at ikke bare er vi tukleaper som styrer og steller med ting i omgivelsene våre, vi er merkantile tukleaper. Vi driver med kjøp og salg, foruten alle andre typer handel og strukturelt avtalemakeri. Innenfor denne horisonten av forståelse er den “avtalen” vi har med arten canis familiaris at vi tar oss av deres materielle behov mens de leverer en eller flere “tjenester” vi etterspør, som typisk gjerne er vakthold, luktsporing, jakthjelp eller diverse former for “kos”. Hva slags liv har en gjennomsnittlig hund i dagens Norge? (Om vi ser bort fra all varians i detaljene rundt rase og bruksområde.) Sannsynligvis stor materiell velstand i forhold til noe slags “vilt liv” som de eventuelt kunne hatt. Definitivt en stor overlevelsesfordel allerede der. Selv de som lever med noen grad av matvareusikkerhet for sin egen del vil ofte velge å prioritere mating av dyret foran mating av seg selv. Vi behøver ikke å forklare dette på sentimentalt vis. Enhver hundeeier forstår jo at hvis de ikke mater dyret bryter de den tidligere nevnte “avtalen” mellom hunder og mennesker, med den sannsynlige følge at dyret vil finne en ny eier, eventuelt at “andre mennesker” vil gripe inn og sørge for at dette skjer. Jeg kjenner ikke detaljene, men jeg mener det finnes lovfestede standarder for dyrehold.
Med mindre man faktisk kidnapper noen, transporterer dem til et annet sted og setter dem i arbeid under trusler om fysisk vold, blir det ikke korrekt å snakke om “ekte slaveri” slik mange fantaserer om saken. Det må foreligge tvang. Hvis noen “selv-domestiserer” seg på grunn av at dette er deres beste sjanse for overlevelse og således aksepterer såkalt sultelønn – som betyr akkurat nok til at man ikke sulter, men heller ikke mer – kan vi ikke bruke ordet slaveri. De får jo lønn. Ingen tvinger dem til dette. Det blir i prinsippet samme avtalen som vi har med hundene, bortsett fra at når man ikke jobber har man frihet til å “gjøre som man vil” (hvis man er menneske), noe som på et praktisk plan av erfaring for de fleste betyr “gjøre som man har råd til”, hvilket ikke er stort mer enn å hvile foran neste arbeidsdag hvis man går på sultelønn. Hva slags liv har en gjennomsnittlig lønnsarbeider i dagens Norge? Sannsynligvis stor materiell velstand i forhold til noe slags “vilt liv” som de eventuelt kunne hatt. Definitivt en stor overlevelsesfordel allerede der. Sultelønn er ikke vanlig, eller engang tillatt, ihvertfall ikke fra arbeidsgivers side, gitt at vedkommende driver en lovlig virksomhet, men det er mulig å havne i en slik posisjon allikevel, basert i diverse kostnader forbundet med bolig og livsstil. Dette er det berømte spørsmålet om kjøpekraft.
Vi måler vår nominelle velstand i forhold til visse faktorer som i sum utgjør begrepet “livskvalitet”. Det finnes mange statistiske modeller hvor man måler så og så stor prosentandel av husholdningsbudsjettet til de og de tingene, men alt koker uansett ned til hvordan man føler seg der man sitter med kalkulator og en bunke regninger. Alt blir dyrere, samtidig som det blir mindre pålitelig og dårligere på servicesiden. Men lønna forblir den samme, den holder ikke engang samme takt som inflasjonen og prisstigningen. Det finnes internasjonale standarder for når begrepet fattigdom kommer til anvendelse. For eksempel opererer man innenfor EU (som har de standarder for industri og juss som Norge gjennom konvensjon er forpliktet til å følge) med en fattigdomsgrense som er “under 60% av gjennomsnittsinntekten” i de enkelte land, som for Norges vedkommende er beregnet til noe i underkant av 250.000. Hvis man tjener under dette beløpet befinner man seg under grensen for standarden fattig i Norge. Vi vet hva det koster å drive en husholdning, selv på et ganske sparsommelig budsjett. Norge er et dyrt land. Dersom man havner under fattigdomsgrensen vil man oppleve tildels ganske sterkt innskrenket handlingsfrihet. I verste fall havner man i en posisjon som betyr “sultelønn”. Når husleie, strøm og alt det der er betalt går resten av pengene til mat, punktum og full stopp. Det er så vidt ting går rundt. Ikke snakk om at man vil tåle en plutselig utgift på mangfoldige tusen kroner. Alt må planlegges og styres med jernhånd.
Dersom begrepet frihet ikke betyr handlingsfrihet blir det et litt, hva skal vi si, tynt begrep. Det hjelper ikke at man “i prinsippet” er fri til å gjøre hva man vil så lenge alt man eventuelt kan gjøre koster penger og man har allerede i underkant av hva man behøver der i gården. Da står man jo der med pikken i postkassen, som man sier, jeg vil ikke spekulere i hva man gjør med postkassen hvis man tilhører den delen av menneskeheten som ikke har pikk, poenget er uansett at man får ikke gått noe sted. (Ganske fæl metafor egentlig, men den kommer veldig raskt til saken.) Etter min mening er det et grunnleggende moralsk spørsmål hva man ser når man observerer et antall fattige mennesker. La oss si det handler om “personlig legning”. Noen vil se et sosialt problem. Andre vil se en kilde til billig arbeidskraft. Eller for å holde oss til tonen som har vært gjennomgående i dette essayet: Noen ser mennesker, andre ser hunder. Eller de ser i det minste ikke individer som er å anse som deres jevbyrdige, med mindre de synes det ville vært akseptabelt for dem personlig å jobbe under slike betingelser. Hvor mange sidestepp skal vi ta bort fra “alminnelig menneskelig anstendighet” før vi i praksis snakker om slaveblikket — altså når de ser på andre mennesker som “leverandører av varen arbeidskraft” og alt hva de ellers måtte være blir mest for unyttige vedheng til denne varen å regne. Det er skrevet en mengde bøker om dette emneområdet, ikke minst av en viss Karl Marx. Interesse = studium.
For øyeblikket lever vi med en aggressiv og fiendtlig økonomisk modell, hvor det å utnytte folk på det groveste er helt greit så lenge intet kan spores tilbake til deg. Kvartalsregnskapet er både Herren Baal og Jomfru Maria, det finnes ingen høyere sannhet, amen. Bare sørg for at eierne tjener penger, så er resten fritt og variabelt. Naturen er ikke bare vår slave, men også en slave av den typen vi banker opp og pisser på, bare fordi de irriterer oss noe så jævlig. Naturen må tuktes, om ikke tortureres, inkludert menneskenaturen. Alt henger sammen med alt. For øyeblikket har vi en maskinbasert logistikk innenfor matvareforsyningen, formatert slik at noen få store firma i praksis kontrollerer hele den norske kaloriforsyningen. Er dette et sikkerhetsproblem? Ikke akkurat nå, men vi bør studere systemets svakheter og utarbeide andre strategier som kan komme til anvendelse dersom noe kritisk oppstår. Er vi ikke intelligente skapninger?
